Gå til sidens hovedinnhold

«Oppholdet på korttidssenteret tok fra han livet»

«Vi har blitt minnet om at vi burde ha vært mer vaktsomme, og tenker på andre som kan komme i samme situasjon. Er det grunn til å tenke at denne saken ikke er enestående?»

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Han trengte bare noen dager for mobilisering, – fysioterapi og trening etter brudd i lårbenet og operasjon ved Kalnes.

Ingen komplikasjoner. Kunne belaste beinet fullt.

Positive tanker, de beste muligheter.

Treffer to ganger fysioterapeuten som sier at det er personalet ved avdelingen som skal ha øvelser og trening med han.

Det skulle imidlertid ikke gå som ventet. Etter sju dager ved korttidssenteret har han fått en nerveskade i foten, såkalt droppfot. Mulig årsak; Svikt i oppfølging, lite stimulering. Pasienten var min mann.

Oppholdet forlenges. Etter tre uker erklærer legen han, så kategorisk, som langtidspasient med varig behov for pleie. Han må signere søknad om plass på sykehjem. Nå står vi i noe helt nytt, hvordan er det mulig at det kunne gå så galt på så kort tid. En kan bli lettet for hjelp, men mest av alt er det bare vondt og trist. Har denne snikende følelsen av uro. Men de skal passe på han, svares det. Hadde vi bare visst.

Jeg mener at tilnærmingen til pasienten og hans helsetilstand var heller dårlig. Han synes nå mer trøtt og sløv, og mer preget av situasjonen, og på spørsmål svares det at; ja han fikk litt «ekstra». i natt ... Tenker, hvorfor gir de han så mye ekstra? Men at man er prisgitt den helsetjenesten som er i kommunen.

Nå er det kun rullestol som gjelder ved forflytning, han kan ikke gå ved egen hjelp. Veldig leit. Rullestolene der var ikke komplette, uten støtte for bena. Det var heller ikke greit å måtte spørre om en rullestol som kunne passe. Da kunne en risikere å få et nedlatende svar og en negativ omtale. (Dette var å lese i journal, som vi fikk i ettertid).

Det som videre skjer, er bare vondt. Innen to timer går han i koma, og dør like etterpå. Ikke engang en henvendelse på vaktrommet med bønn om hjelp, kunne gi et vennlig svar.

Pasientens ve og vel derimot, ser ikke ut til å være så viktig, så hvilken holdning har de til pasienten? Dager blir til uker på det stedet. Han venter på plass på sykehjem. Men.

Han dør brått og uventet.

Det utløser så mange spørsmål. For sykdomsbildet vi hadde, var ikke forenlig med dette.

Han hadde en kreftdiagnose som han hadde lindrende behandling for. Han hadde vært godt ivaretatt av fastlege og overlege/team ved Kalnes. Det hadde ikke vært noe dramatisk ved hans sykdomstilfelle. Han hadde ikke en «sykehushistorie», han var ikke døende, hadde heller ikke vært sengeliggende. Men personalet på korttidssenteret foretrakk å legge han konsekvent i sengen. De tok på den måten over livet hans i en negativ retning, og tilstanden hans forandret seg. Sengeleie ble en del av problemet. Oppholdet der slo bena under han, bokstavelig talt. Og hvordan behandle en pasient slik at han dør.

  • Les Fredrikstad kommunes samtidig imøtegåelse under innlegget

Så etter våre to brev med spørsmål og et møte på korttidssenteret, ble det gitt noen svar, men flere av spørsmålene vi har, er ikke besvart. For når vi endelig ble «tilgodesett» med journaler og annen dokumentasjon nå i ettertid, (etter møtet) avsløres det der så mye ugreit som krever en forklaring, at enhver har behov for å få vite hvorfor korttidssenteret har gjort som de har gjort.

Derfor har vi uttrykt ønske om å få en samtale med den aktuelle legen, få stille noen spørsmål. Svaret er at legen har sluttet, men kvalitetsavdelingen i kommunen skal prøve å få til et møte. Vi venter.

Vi leser i avisen og forstår at pårørende til pasienter ved korttidssenteret er bekymret. Ja, det ser slik ut at det er måltidene som er det eneste som er dagens «høydepunkt». Den tanken hadde også jeg. Å bli ivaretatt som menneske og som pasient med forskjellige behov og grad av sykdom er noe som bør og må være vel så viktig, ja nødvendig. At pasientene blir fulgt opp, slik at de kan være trygge. At de som skal passe på, til enhver tid ønsker å ha svarene på pasientens tilstand.

Da tenker jeg på at tiltaksplanen må følges, og at de foretar blodprøver og målinger som er bestemt og nødvendig for helsetilstanden. Ikke at det, som de har svart oss; gjøres «etter behov». (Har nå forstått at det begrepet er svært så «tøyelig».) Bør også kunne gå ut fra at de riktige medikamentene gis. Det kan se ut som at det er svikt i system og rutiner.

Når jeg spurte om hvilke medisiner han hadde fått, var det først liste nummer tre de sendte oss som samsvarte med det som sannsynligvis er riktig. Hvorfor først gi oss lister som er mangelfulle? Skulle vi ikke få vite? Synes det er ugreit.

Les også

Brukerombudet: – Vi har flere saker om Fredrikstad korttidssenter i år enn før

For min mann har korttidssenteret ikke vært et godt og trygt sted, vi skulle ikke ha tatt for gitt at de fulgte han opp. De har også sett bort fra en viktig rapport som var sendt til korttidssenteret fra overlegen på hjerteavdelingen ved Kalnes, som hadde informasjon om at et medikament han fikk, hadde blitt en trussel for han. (De hadde fått vite at rapporten skulle komme, først av meg og deretter fra sykepleier på hjerteavdelingen.) Til tross for dette, ignoreres den fullstendig. Rapporten inneholdt en instruks om å fjerne det medikamentet, og følge opp med målinger av puls, EKG og blodtrykk, og annen medisinering.

Ingen ting av dette ble fulgt opp. Da ser vi det slik at min manns liv har vært i fare de ukene han var der. Det må være korttidssenteret og legen der sitt ansvar. Som vi ser det, er det grove forsømmelser. Forseelser? Alt dette har vi vært uvitende om, ja vi har vært uvitende om det meste, for informasjonen har vært svært dårlig.

Men innrømmelser og beklagelser har kommet i ettertid, det er fordi vi har følt at noe måtte være galt og vi ville ha svar.

Det har vært stor svikt når det gjelder behandlingen av min mann. (Hadde vi bare visst.) For gjennom seks sammenhengende uker og ytterligere to uker, er det ikke foretatt eller registrert målinger eller blodprøver, det vises ikke noe sted. Det er ikke gjort. (Fordi legen har skrevet at målinger skal avsluttes. Hvorfor? Det må begrunnes!) I de øvrige to ukene er det mye «røde tall». Alarmerende. Og med så mange «løse tråder», – ja, da rakner det. Og det gjorde det.

Han dør brått under dramatiske omstendigheter. Han hadde ingen sjanse. Har spurt om retningslinjer om bruk og behandling av pasient med innlagt kateter fra blæren og pose med slange, bruk av sengehest og annet. Fikk tvetydige og ulike svar. Han var etterlatt i sengen uten tilsyn. Der ligger han og trenger hjelp. Det var jeg som kom han til unnsetning og fikk varslet. Men det var for sent. Dessverre. (Hadde jeg bare kommet tidligere.)

Jeg fant han i en forfatning som var ille, han kjempet fordi han satt fast, han var utmattet, han kunne ikke snakke. (De har ingen ting om hans siste timer før jeg kom).

Det som videre skjer, er bare vondt. Innen to timer går han i koma, og dør like etterpå. Ikke engang en henvendelse på vaktrommet med bønn om hjelp, kunne gi et vennlig svar. De var på etterskudd, alt glipper på det rommet den dagen. Det bodde en annen pasient på rommet også. Sårbar han også, er vel redd, blir ustabil med høylytt rop, tallerken og glass går i gulvet. Det er ille. Det blir vanskelig å glemme alt som skjedde. (Pasienten kan ikke lastes, det var personalet som sviktet).

Det har blitt en belastning, og satt dype spor. Og hva med beskyttelse av pasientene? De har vært klar over at min mann ikke fant snoren for å ringe etter hjelp. (Det står i journal) En nærliggende tanke er likegyldighet.

Les også

Palma (90) står i sykehjemskø, og barna fortviler: – Korttidssenteret er dødens venteværelse

Leser jo også i medisinlisten at han hadde mye sløvende medikament i kroppen, at man vel knapt vet hvem man er, man vet ikke at man ikke kan gå ... Han har derfor hatt mange smertelige fall. (Det har jeg også lest i journal.) Og her er det mye mer.

Rommet han bodde på var «ytterst på fløyen». Det var ugunstig i forhold til den helsetilstanden som korttidssenteret hadde fått han i. Han burde hatt et rom som personalet lettere kunne ha tilsyn med, nær vaktrom og fellesområde. Så heldig var han ikke. (Det står i svarene at det ble gjort vurderinger, at han fikk et rom i nærhet til vaktrom. Den påstanden er i beste fall usann, for hans rom var i motsatt ende av vaktrom.) Men han var jo redusert til en lei brikke i «logistikken» som det ble sagt tidlig. Synes det var støtende.

Ser vel også da at kommunikasjon mellom ledelse og avdeling er like dårlig som vi har fått erfare, sparsom informasjon fra avdeling.

Og alle konsekvensene har han måttet bære, noen har vi delt med han. Flere journalnotater kan leses som et bevis på at han er utrygg, og har en bønn om hjelp, en hjelp han ikke fikk. Men han har ikke klaget. Hadde han bare gjort det. Jeg er veldig lei meg, trist og sår med tanke på hvordan han må ha hatt det.

For meg blir det et paradoks at min mann måtte signere en søknad om plass på sykehjem, men å fraskrive han den helsehjelpen som han har rett og krav på, der skulle det ikke være spørsmål om hans signatur. Her er det legens signatur som er avgjørende. Det er uforståelig. Min mann var ikke umyndiggjort. Hvordan kan en lege ved korttidssenteret bevilge seg en slik rettighet og makt over pasienten. Det gjør vondt å lese journal, medisinliste og andre dokumenter for de siste ukene av livet hans. Det gjør vondt å kjenne på den vedvarende sorgen for at alt dette fikk bli det siste i livet hans.

For sent ble det tydelig for oss at å bryte ned var deres måte overfor pasienten som var min mann. Det føles som at vår integritet skulle ha mindre verdi. Og i legens journalnotat ser det ut til at jeg er blitt brukt som en form for støtte for legens holdning og avgjørelse. Da er jeg uten å vite noe blitt tillagt et ansvar og på den måten påført byrde. Er det en metode? Det er uakseptabelt. Det har jeg meddelt, og de har beklaget, men det er likevel blitt en stor belastning. Hva legen mener og skal ha sagt – og hvorfor – vet jeg ikke helt. Det er ikke godt å vite, det er formidlet med ulike ord, gjennom ulike svar. Hvorfor?

Det har blitt en ekstra påkjenning at han endte livet på det stedet, og under så vonde omstendigheter. Det blir for oss en evigvarende sorg.

Kunne ha lyst til å spørre: Hvilke tanker hadde de for han, hvilke tanker hadde de om han, om familien hans, om kona hans?

Og kan de forstå at hans familie har reagert og stiller spørsmål om behandlingen under oppholdet der, og om hvorfor han kunne dø så brått?

Korttidssenteret, ved virksomhetsleder, har kommet med innrømmelser og har beklaget den opplevelsen vi har hatt.

Tenker at de først og fremst må beklage den urett de har gjort mot han, og oss, og at de har påført han lidelse. Han var utsatt for dårlige valg, jeg vil ikke gå i detalj her. Men tankene er mange. Oppholdet på korttidssenteret tok fra han livet. Tenker på noe som jeg leste en gang og som jeg synes sier mye;

«Det er du som bestemmer over livet ditt. Ingen kan overta styringen uten at du tillater der.»

Avvikene som har skjedd er registrert. Alt er for sent for min mann, slik er det. Medisinsk sett ble han ikke tatt godt vare på, det mentale ble også forsømt. Og hvor står retten til trygghet, å kjenne seg trygg, bli sett, få være i «god tro», som er noen av våre grunnleggende verdier.

I stedet har vi blitt minnet om at vi burde ha vært mer vaktsomme, og tenker på andre som kan komme i samme situasjon.

Er det grunn til å tenke at denne saken ikke er enestående?

For man har kunnet lese i avisen nå i høst at det er flere saker mot Fredrikstad korttidssenter siste år. Og hvorfor det? Blir feil rettet på? Og ser de pasientene med «rette øyne». Gis det god nok omsorg? Kan se ut som pasienten ikke har beskyttelse. Og hvor ofte er det slik at viktige dokumenter er sendt til arkivet uten at de er gjort kjent og tatt til følge? Det var i alle fall det som skjedde i denne saken. Skal det være slik? Hvem kan tale pasientens sak?

Vi venter på å få en samtale med legen.

Fredrikstad kommunes svar til innlegget

Vi beklager opplevelsen pårørende har hatt, men kan ikke kommentere saken da den nå er til oppfølging hos Fylkesmannen. Generelt er tilbakemeldinger fra pårørende viktige for oss, og noe vi tar med oss i det videre arbeidet.

Birgitte Skauen Kopperud, etatssjef omsorgssentre

Kommentarer til denne saken