Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
En del av å ikke glemme 22. juli er å videreføre kampen mot fordommer, hat og ekstremisme.
«Mer åpenhet. Mer demokrati. Mer humanitet. Men aldri naivitet». Det var ordene statsminister Jens Stoltenberg brukte da han formulerte Norges svar på terrorangrepene 22. juli 2011. I disse ordene ligger kanskje også kjernen av oppgjøret etter 22. juli. For det er naivt å tro at holdningene som førte til terrorangrepene ikke finnes i dag.
I et intervju med Jørgen Watne Frydnes, daglig leder for Utøya, leste jeg om en hendelse som hadde satt en støkk i ham for noen år siden. Han forteller om Hegnhuset på Utøya, som består av to rader med stolper, én for hver av de 69 som mistet livet på øya den dagen og én for hver av de 495 overlevende. Da det ble bygget, med mål om å hegne om kafébygget der mange AUF-ere mistet livet, og hvor resten ble bygget til demokrativerksted, fant han og kollegaene en morgen et hakekors risset inn i veggen like under rommene der kulehullene etter terroristen fortsatt er synlige. Det er skremmende.
Slik blir minnemarkeringen av 22. juli i Fredrikstad
Flere forskere har pekt på og omtaler 22. juli som et vendepunkt som markerer starten på det som blir beskrevet som en form for ny type høyreekstrem soloterrorisme. For to år siden, da 51 mennesker ble drept og like mange såret i et terrorangrep i Christchurch på New Zealand, var inspirasjonen terroristen som sto bak 22. juli. Det som skjedde i Christchurch, var også den direkte inspirasjonen til at Philip Manshaus i august samme år drepte adoptivsøsteren sin og gikk til angrep på en moske i Bærum. Hadde det ikke vært for sikkerhetstiltakene i moskeen, og to modige eldre menn, hadde han etter all sannsynlighet drept flere.
– På én måte føles det som om det var i går. Men det er jo et helt liv siden, jeg har fått to unger og giftet meg
Ti år etter 22. juli vet vi heldigvis mer om hvordan radikalisering kan skje og hva som kan inspirere terrorister. Vi vet at soloterroristene radikaliseres raskt. Det skjer ofte alene hjemme foran dataskjermen, hvor hatet får sin næring fra konspirasjonsteorier og voldsretorikk. Derfor betyr det noe hva som skrives og publiseres på nett. Hat avler hat. Konspirasjonsteori avler nye konspirasjonsteorier.
Derfor må vi ta et oppgjør med hatet og ideene som førte til handling – både kollektivt som samfunn gjennom tøffe debatter om ytringsfrihet og demokrati, men også i kommentarfelt, i enkle settinger blant familiemedlemmer, venner eller på jobb. Vi må si ifra når ugreie kommentarer får fritt spillerom eller rasistisk oppførsel finner sted. Vi må bidra til å avdekke falske nyheter og forvridde fakta om historiske hendelser. For det er vårt felles ansvar å hele tiden stå opp for de verdiene og holdningene vi vil ha i Norge.
Det skulle aldri skje igjen, det gjorde det. De samme holdningene og tankesettet rammet Al-Noor-moskeen i 2017. Vi, jeg, du må ta kampen hver dag for at dette ikke skal skje igjen.
Sommeren ti år etterpå
En annen viktig del av å ikke glemme er å være medmennesker og vise forståelse for overlevende og pårørende av de vi mistet for ti år siden.
I dag vet vi at nesten halvparten av de overlevende etter 22. juli er plaget av angst og depresjon, og like mange har problemer med søvn. Fortsatt sliter over en av tre overlevende med posttraumatiske stressymptomer. En av fem pårørende gjør det samme, ifølge Utøya-studien som ble gjennomført av forskere ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, og som ble offentliggjort i slutten av mai i år.
Med dette bakteppet vet vi at denne sommeren vil kunne være tung for mange. Over hele landet arrangeres tiårsmarkeringer og 22. juli har allerede preget nyhetsbildet. Den siste tiden har det også kommet en rekke bøker, serier, teaterstykker og podkast. Det vil sikkert også komme mange flere. Når 22. juli igjen omtales i så stor skala, vil mange kunne oppleve å få daglige påminnelser om de grusomme handlingene. Vær derfor litt ekstra raus og tålmodig. Det finnes de som kjemper sine kamper. Vi har sett bildene. Hørt historiene. Blitt kjent med ofrene – og sett smerten til de som så inderlig savner dem. Som Nordahl Grieg skrev: «Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn». Vi glemmer aldri.