La meg komme med en kommentar til Christen Hvams kommentar og hans dekning av helgens litteraturfestival «Ord i grenseland» på trykk i avisen mandag. Målet med denne kommentaren er å nyansere fremstillingen av hva Litteraturhuset er for et sted og hva slags folk som ferdes der. Og ja, jeg ser i nåde til dine fordommer, Christen Hvam, for jeg er så full av dem selv. Fordommer er en så menneskelig sak, det er bare sånn vi plasserer saker og ting og orienterer oss i verden. Og det fineste er når man blir utfordret på dem, syntes jeg selv.

Den velformulerte syrligheten ligger som en undertone gjennom hele kommentaren til Hvam. Det er både vakkert og forfriskende at noen tar opp ting som kulturelite og klasseskille i Norge og i Fredrikstad. Jeg er i aller høyeste grad enig i at vi har det. Det har jeg selv fått kjenne på kroppen mang en gang. De rike og de fattige er ett skille (økonomisk kapital), de som vokser opp med og uten bokhylle i huset er et annet (kulturkapital).

Selv har jeg vokst opp uten både penger og bokhylle i en arbeiderklasseby (Sarpsborg) i et, to, tre arbeiderklassehjem. Begge foreldrene mine jobbet på fabrikk, ble skilt og til slutt trygdede. Hjemme gjaldt det å lære seg å rulle røk, banne og slåss så fort du kunne, skulle du ha noen sjans til å få deg en pizzabit eller få smakt på noe av ditt eget lørdagsgodt. Hos min far fantes heller ingen bøker.

Eller det stemmer ikke helt, en avdød tante hadde etterlatt seg en gammel Bibel som arvegods. Den hadde sånne silketynne sider og ble brukt til rullingspapir når pengene ikke engang strakk til en pakke Rizla rød. Veien derifra til Litteraturhuset har vært lang og broket. Og full av arbeiderklasseskammen en gjerne drasser med seg når man reiser fra en klasse til en annen. Den konstante følelsen av å bli avslørt, enda man har gått de samme skolene og lest de samme bøkene.

For meg var det beste med livet i den tiden kalt barndom knyttet til bøker. Det var en virkelighetsflukt og et sted for trøst, drømmer og håp. Og ofte stengte jeg meg også inne på rommet med en CD jeg hadde fått tak i som het klassiske favoritter mens de fire brødrene mine og et par halvsøsken dundret løs på hverandre ute i stua. Jeg skjønner først nå at bøker og musikk ble min virkelighetsflukt og det er det den dag i dag.

En og annen gang lurte jeg meg også ned til kirken på en gudstjeneste fordi det var så stille og godt å være der (enda jeg var den første til å melde meg ut av statskirken senere) og biblioteket var uten tvil det beste stedet i hele verden. Det var veien inn til tusen andre verdener. Dette var muligheten som fantes for overstimulerte, fintfølende og filosofiske små jenter som var lei av å slåss.

Man kan romantisere arbeiderklassen med et forelsket og nostalgisk blikk. Det gjør jeg også ofte. Og i stunder river jeg meg i håret over at alle skal gjøres til akademikere. Jeg tenker at det er en samfunnskatastrofe når jeg ser på de stakkars diagnosetapeserte ungdommene jeg er overbevist om at hadde hatt det best hengende i toppen på en mast eller ute på en byggeplass for å få båret tunge materialer, saget, hugget, snekret eller smidd et annet sted langt fra klasserommet.

Men utviklingen går sin gang, vi nipper til dyre italienske viner og drikker kaffe macchiato til rolig jazz der rå muskelkraft, drønn fra maskiner, mannfolksvette og banneord fylte rommene for ikke så altfor mange år siden.

Det er kanskje åtte, ni år siden nå. Jeg ruslet langs elva i Fredrikstad ute i en rekke små og store ærend. Jeg var ganske ny som mor, ingen fullført utdanning og et rykende ferskt samlivsbrudd preget livet mitt. Familie i Sarpsborg, barn med en mann i Fredrikstad. Av ting jeg måtte gjøre; Kjøpe ingredienser til thaisuppe, salve til ringorm på apoteket, finn ut hvor du vil leve og dø og hva du skal gjøre med livet ditt.

Det hamret og banket rundt meg. Lyden fra en radio og støy fra ulike maskiner fylte hele gata langs elva. Jeg ble stående og se på. Arbeidere og håndverkere løftet og heiste opp materialer langs et stort stillas, ropte til hverandre og fikk på plass bit etter bit. Jeg så skjelettet av et det som skulle bli et ferdig bygg. De bygde noe stort midt i Fredrikstad. Jeg ble stående og stirre. Hva bygde de egentlig?

Etter å ha stått slik å tittet på disse mennene en stund stoppet jeg en tilfeldig forbipasserende. «Vet du hva de bygger her?”, spurte jeg. «Et litteraturhus», svarte han. Jeg hadde knapt hørt ordet før. Men for meg hørtes det nesten magisk ut. Et eget hus bare for litteratur, for bøker og forfattere. Det var som å få funklende stjerner i hele kroppen, jeg ble stående enda mer hypnotisert enn før, lenge. Nå visste jeg plutselig hvor jeg skulle bo. Jeg skulle bo i byen med litteraturhuset så klart.

Og jammen bestemte jeg meg ikke for at jeg skulle jobbe der og. Hvordan jeg skulle få det til var en annen sak. Jeg bare visste at jeg skulle det. Jeg slo meg ned i Fredrikstad, avgjørelsen ble tatt der og da, i støyet fra arbeiderne.

Så ble utdanningen fullført, lærertittelen kom på plass, årene gikk og jeg havnet til slutt på en skole i Fredrikstad. Der møtte jeg min nye kollega. Det var en høymeldt kvinne, så full av følelser, tanker og ideer at det ofte rant over. Og inn kom jeg, i en og samme person, norsklærer med lettere dysleksi og religionslæreren med vokabularet fullt av fastgrodde banneord som ikke lot seg skrubbe vekk samme hvor hardt jeg vasket både munnen og sjelen. Vi skulle samarbeide om en klasse.

Hun gikk ut av sitt gode skinn for at alle som ikke hadde vært på teater før skulle få oppleve teater, elever som knapt nok hadde vært på kino skulle få komme seg på kino. Og i henne var det ingen fordommer å spore ovenfor meg, kun et felles møte rundt litteratur og kjærlighet til alle slags folk, i alle slags samfunnslag. Hun dro meg med på filmprek hvor jeg kunne nyte kunstfilm etter kunstfilm, og slukøret høre på regissørene fortelle om hvordan man lager film. Det var Anne Fjellro «den nye kost i sjefsstolen» på Litteraturhuset.

Også kom fjorårets litteraturfestival, jeg fikk tatt på meg penkjolen og møtt en av mine store forfatterhelter. Den mest leste forfatteren i huset mitt det året, Nina Lykke. For meg var det stort som en liten gutt som får møte sin fotballhelt.

I år rakk jeg ikke høydepunktene. Jeg lå nesegrus i puta og sov ett minutt over ni (datteren min legger seg kokka ni) etter jeg hadde deltatt på en mastersamling i Oslo. Vigdis Hjort fikk være Vigdis Hjort i. Jeg var utslitt og tom for barnevakt. Den fortsatt pågående flukten fra arbeiderklassen, håpet om ha råd til både salt i grøten, tannlege når jeg blir gammel, egen bolig og en kropp som ikke kun skal være forbruksvare for et større maskineri.

Dette i tillegg til å ha gjennomført enda en uke på iherdig å lære ungdommer fra alle samfunnslag og skrive og lese. Lære dem å være høymeldte og at det alltid er en fordel å ha ordet i sin makt, også når du er arbeider og at den med den skarpeste pennen ofte får definere tingenes tilstand. Og ikke minst vise dem veien både til bøkene og til biblioteket.

Både biblioteket i Fredrikstad, Filmprek på kinoen, Litteraturhuset og Anne Fjellro er med på å forene ulike kulturer også. Ved blant annet å gi sensitive, drømmende og filosofiske arbeiderklassebarn og gamle og unge fra alle samfunnslag en smak av de muligheten som skal og bør være der for alle. Et sted for de som trenger å fordype seg i tanker og kunst. Det være seg snekkeren, hockeyspilleren, læreren eller helsefagarbeideren. Dette er steder for magiske møter, intellektuelt, filosofisk og litterært påfyll og det er jeg så takknemlig for at jeg kan finne i Fredrikstad. Ja, takk begge deler sier jeg.

Jeg styrer selv ofte unna både fotball og mengder med øl, jeg liker å ha det stille, jeg liker å høre mine egne tanker og jeg liker å høre eller lese om andres tanker. Men vi trenger alle typer kulturer. Og fordommer er fint det, så kan vi utfordre hverandre på dem. Og til slutt vil jeg si takk til (den alt annet enn lavmælte) Anne Fjellro og alle frivillige som jobber så hardt for å løfte dette frem, og som har jobbet r ... av seg for å få til nok en fantastisk uke som har beriket og løftet både de med og uten dannelse i Fredrikstad og Fredrikstad selv.