Gå til sidens hovedinnhold

– Vi levde det søte liv og jeg var med på alt

Artikkelen er over 10 år gammel

Med vakre, hvasse klør og blankpusset pels går gründer Kirsti Cath Dahle sine egne veier.

Det glitrer glamorøst i den daglige lederens «velkommen». Diamanten som sjefen i Optimal Assistanse fikk lagt inn i en tann for 15 år siden skulle gjøre Kirsti Cath Dahle til «ho med diamanten». 51-åringen var dyktig lei av å være «ho med rullestolen». Men det ble ikke helt sånn.

(Saken fortsetter under bildet)

CATH OG KATTEN: Katten Oskar og gründeren Kirsti Cath Dahle er begge mestere i å gå sine egne veier i livet.

Vokser

Fortsatt ser folk stol før diamant, registrerer hun. Men det har ikke hindret forretningskvinnen i å bli den første i Østfold som mottar Kvinnovasjons gründerpris.

– Himla moro! Jeg er over 50 og jeg er dame og jeg er funksjonshemmet. Og så har jeg blitt månedens gründer!

Det glitrer mer i tann og skinner i glansede lepper når Kristi Cath Dahle svarer «Optimal assistanse» inn i en blinkende IPhone. Så river hun i vei på engelsk og ber om å få ringe tilbake om et par timer. Firmaet vokser og damen som kunne lent seg tilbake på uføretrygd sprenger døgnets 24 timer.

– Vi er tjenestegodkjente i 11 kommuner nå og så har vi undertegnet to kontrakter samt inngått seks avtaler om tjenester, forteller hun stolt.

Foreløpig har hun ansatt en bedriftsøkonom og i løpet av høsten øker staben på kontoret i Inspira-senteret med en ansatt til.

Firmaet som 51-åringen har startet bistår funksjonshemmede med kvalifisering til å bli gode arbeidsledere for sine personlige assistenter.

– Kvalifisering og en god relasjon mellom den personlige assistenten og arbeidslederen er veldig viktig for at arbeidslederen skal kunne realisere sine livsprosjekter, sier Kirsti før hun ruller bort til drikkebordet og henter opp en dose koffein gjennom sugerøret.

(Saken fortsetter under bildet)
ser
STERK: Kristi Cath Dahle fremstår som en sterk og kreativ kvinne.

Tøff ungdomstid

Og er det noen som vet hvor skoen trykker når det gjelder frihet, så er det Kirsti Cath Dahle. I 18 år bodde hun på institusjon Furutun, fra hun var sju til hun var 25 år.

– Jeg vokste opp i Råde og skulle gått på Klokkergården skole. Men klasserommet lå i tredje etasje og bygningen manglet heis. Dermed ble det flytting til Furutun i Fredrikstad og skolegang der.

Kirsti legger ikke skjul på at det var tøft. Her måtte barn, ungdom og voksne, med alle mulige typer funksjonshemninger, både fysiske og psykiske, leve sammen.

– Bestyreren var veldig kristen og streng. Jeg husker godt da en av ungene ble slått med sine egne krykker av en ansatt. Vi ble truet til å gå på søndagsskole. Og alle måtte ut, til én times felles lufting, hver dag.

– De ansatte var ufaglærte og gjennomtrekken var stor. Når vi barna knyttet oss til enkelte av dem og de så forsvant, kunne sorgen bli stor.

Kirsti trekker pusten.

– Det har nok gjort at jeg som voksen har problemer med å knytte meg til mennesker.

(Saken fortsetter under bildet)

LITEN I RÅDE: Kirsti som småjente før hun måtte flytte til Furutun.

Discoløvinne

Unge Kirsti ville ikke la seg begrense av institusjonsvegger. Hun fikk seg tidlig «vanlige» venner og som ungdom vanket hun på utestedet Hawk, fire dager i uken. Dørvaktene lempet henne opp trappen til sene timer med dunkende disco.

– Vi levde det søte liv og jeg var med på alt. Etter en av festene våkna jeg i et blomsterbed, gliser gründeren.

– Det eneste jeg savner er at jeg ikke har fått kjøre motorsykkel. Men jeg har kjengla etter motorsykkel, da! Motorsyklisten, en god venn av meg, holdt fast i bordet mitt og jeg rulla parallelt med ham.

Det livet utenfor institusjonsveggene smakte ikke alltid søtt. Når promillen steg i discogutta, kunne det falle «medfølende» bemerkninger som «Så synd. Og du som er så pen!» «Hadde det vært bedre om jeg hadde vært stygg, da?» smelte Kirsti tilbake da.

(Saken fortsetter under bildet)

GRØNNE FINGRE: Kirsti Cath Dahle elsker å holde på i hagen som syder av tomater, urter og annen frodighet. 

Sjalusi

Også på Furutun følte Kirsti på andres forventninger om hvordan en funksjonshemmet skulle være.

– Jeg opplevde det som sjalusi fra ansatte når de slengte bemerkninger om at jeg sminket meg, hadde et heftig uteliv og ofte var ute og handlet moteklær.

Kirsti fikk mast seg til ungdomsskoleeksamen på Furutun. Senere ble det folkehøyskole og EDB-skolen. Hun fikk seg jobb på Arbeidskontoret som 21-åring.

– Jeg jobbet der i 18 år og pleier å si at jeg vokste opp på Arbeidskontoret.

Samtidig fortsatte den livsglade jenta å bo på Furutun. Hun hadde ikke noe valg. Samfunnet hadde ennå ikke kommet så langt i likestillingen at mennesker med funksjonshemming kunne få egne, fullverdige botilbud.

– Å ha fri var for meg å være på jobb, sier Kirsti Cath Dahle tankefullt.

(Saken fortsetter under bildet)

ELSKER HAGEN: Kirsti Cath Dahle elsker å holde å i hagen.

Kokk og gartner

Det summer av sensommer mellom bladene på en frodig humleplante. Og de rosavakre, men akk så hyperaktive, mongolske springfrøplantene får Kirsti til å klø seg i hodet – ved hjelp av sin personlige assistent. Den forplanter seg i oasen på Selbak, så fort hun snur rullestolen til.

– Har du peiling på hvordan man stagger de der? undrer den rullende gartner.

Damen med de grønne fingrene og den store interessen for matlagning kan verken luke eller kutte løk. Assistentene er hennes forlengede armer der Kirsti peker, smaker og justerer. De lærer seg blancheringskunsten og må traktere zest-jern.

– Jeg har litt av hvert av hjelpemidler i kjøkkenet, ja, gestikulerer Kirstis skinnende, røde negler .

– Blant annet har jeg dykkerbriller der. En tidlligere assistent klaget på at hun gråt så fælt av all løkkuttingen, ler gourmeten.

Intimsonen

Drømmen om eget hus med frodig hage og «fine cuisine» gikk i oppfyllelse. Men Kirsti Cath Dahle ble nesten utbrent i kampen for å få muligheten til å leve som hun ville, hjemme hos seg selv.

Da hjemmehjelpen og hjemmesykepleien hadde ansvaret for hjelpetilbudet, førte Kirsti statistikk. På 2,5 år hadde hun 117 forskjellige hjelpere, Menneskene som trampet over dørstokken var plukket ut av kommunen. Hun fikk ikke velge selv.

– Det var nesten uutholdelig! Når jeg på en vakker sommerdag tok meg en tur på brygga for å slappe av, kunne jeg møte på opp til fire forskjellige, fremmede mennesker som hadde assistert meg på badet, freser Kirsti Cath.

En engelsk artikkel om menneskers intimsone gjorde henne klokere.

– Der sto det at når noen kommer nærmere enn 30-40 centimeter, føles ubehag, dersom man ikke kjenner hverandre svært godt.

Kamp for valgfrihet. Så kom muligheten til å få Bruker-/borgerstyrt Personlig Assistanse (BPA). Prinsippet går ut på at det er brukeren som selv intervjuer, plukker ut og leder personene som skal assistere. Det sikrer brukeren at hun eller han får assistenter som de trives med og er kvalifiserte til oppgaven. På den måten oppnår de en større grad av trygghet og livsglede.

Men forskudd på arv til skyhøye advokatregninger måtte til før kommunen gikk med på at Kirsti skulle få dta ansvar for sitt eget liv.

Fra SV til H

– I Sverige er BPA en rettighet. Det har det vært siden 1994 og det finnes 17.000 mennesker der som har en slik ordning. I Norge er det foreløpig bare et tilbud som kommunen plikter å informere om og bare 2.500 nordmenn har BPA. Men vi har drevet lobbying på Stortinget og håper at BPA blir vedtatt som rettighet i vinter, sier kvinnen som i mange år har vært faglig aktiv.

Kirsti har hatt flere forskjellige rasekatter og deltatt aktivt på utstillinger. Nå deler hun hus med minst 50 katter: fire frihetselskende pelsvarianter og resten dressert til et liv som pynt – i keramikk, tekstil eller tre, på hyller, kommoder og kjøkkengardiner.

Cathepersonligheten hjelper Kirsti med å rulle lykkelig videre på en nokså humpete livsvei. Når hindringene blir for store, knytter hun neve i avisenes spalter. Om blant annet rullestolbrukende medlemmer i Høyre som ble henvist til å sitte på gangen under partiets årsmøte.

Likevel føler hun seg litt mer velkommen der enn i Sosialistisk Venstreparti som hun var medlem av tidligere.

Puter under armene

– Jeg opplever at partiene har et nokså lukket indre miljø. I SV føltes det som om partiet hadde en enda hardere kjerne enn i Høyre. Dessuten syntes jeg det ble mye prat og for mye sying av puter under armene på folk.

Kirsti Cath Dahle forteller at hun kunne vært uføretrygdet, men hun velger å fyke energisk videre i forretningslivet.

– Det stilles for få forventninger, for få krav til funksjonshemmede. Selv måtte jeg hjelpe til hjemme på lik linje med søstrene mine, noe jeg er glad for i dag. Jeg renset bær, pusset sølv og strøk klær. Og jeg fikk min lusing da jeg begynte å røke som 13-åring.

Det hjalp lite. 51-åringen røker som en svamp fortsatt.

Supertramp

Som ung fikk Kirsti høre at mennesker med Spinal Muskelatrofi, type II døde tidlig. Å fylle 50 var utopi, utfra datidens medisinske kunnskap. Derfor tok ikke Kirsti høyere utdanning, men levde livet.

For seks år siden fikk hun et hjerteinfarkt. Og for tre år siden brakk hun begge armene. Da måtte Kirsti slutte å kjøre bil, assistentene overtok.

Men Kirsti er mobil som bare det, likevel. Da musikkelskeren fikk nyss om at favorittbandet Supertramp skulle spille i Monte Carlo dagen etter, fikk hun i løpet av kvelden og morgenen organisert konsertbillett og flybilletter både for seg og sine personlige assistenter til to glamorøse dager blant jaguarer og Chanel-boutiquer i Monaco. En slik spontanitet hadde ikke vært mulig uten matchende assistenter – og gode cathe-gener.