– Vi føler oss som søsken

God stemning "Mysen-barna" samlet til sosial hygge på Vesterøy lørdag kveld: Per Windahl (Halden), Liv Irene Halden (Gol), Rolf Egil Andersen (Hvaler), Ranveig Solberg (Fredrikstad), Odd Arne Løyning, Skånevik, Anne Otnes (Rygge), Marilyn Førsund (Lillestrøm), Unni Nordberg (Hemsedal), Karin Rossevold (Horten), Lasse Delebekk (Halden), Mari Torp (Halden), Christin Holm (Horten), Ingunn Larsen (Halden) og Erna Tytingvåg (Oslo). Alle foto: Geir A. Carlsson

God stemning "Mysen-barna" samlet til sosial hygge på Vesterøy lørdag kveld: Per Windahl (Halden), Liv Irene Halden (Gol), Rolf Egil Andersen (Hvaler), Ranveig Solberg (Fredrikstad), Odd Arne Løyning, Skånevik, Anne Otnes (Rygge), Marilyn Førsund (Lillestrøm), Unni Nordberg (Hemsedal), Karin Rossevold (Horten), Lasse Delebekk (Halden), Mari Torp (Halden), Christin Holm (Horten), Ingunn Larsen (Halden) og Erna Tytingvåg (Oslo). Alle foto: Geir A. Carlsson

Av
Artikkelen er over 9 år gammel

De er født i samme seng, forløst av den samme jordmoren, men det er ikke det eneste de har felles: Samtlige ble adoptert bort umiddelbart etter fødselen. Mer enn 50 år senere har de funnet hverandre igjen.

DEL

– Inntil for et halvt når siden visste vi ikke om hverandre. Nå er vi som en stor søskenflokk. Det er nesten som et eventyr. Vi ler sammen og vi gråter sammen, sier Ranveig Solberg (52) fra Fredrikstad.

Felles skjebne

Det er lørdag kveld på Samfunnshuset på Vesterøy. 14 godt voksne mennesker er samlet for å hygge seg med god mat og drikke. Praten går uanstrengt, latteren sitter løst. Felles skjebne gir ikke bare felles trøst, den gir også felles glede. De har så mange erfaringer de vil dele, så mange opplevelser de vil snakke om.
– Du aner ikke hvilket fellesskap vi har utviklet på rekordtid. Det er som vi har kjent hverandre hele livet!

Fra hele landet

Sengen de ble født i befant seg på Mysen, i den private fødestuen som jordmor og adopsjonsformidler Magnhild Lunder drev fra 1930 til 1957. Fra hele landet kom jenter og kvinner som "hadde havnet i uløkka" for å føde i dølgsmål, som det het.
"Mysen-barna" FB møtte forleden ble født i tidsrommet 1948-1955.
I etterkrigstidens Norge var abort kriminelt og barn utenfor ekteskap ble sett på som en skam. For å bevare sin egen og familiens ære, var fødsel i skjul med påfølgende adopsjon eneste løsning for mange.

Fikk knapt se barnet

Kvinnene kom gjerne fire-fem måneder før fødselen og bodde og arbeidet på gårdene omkring. Da veene startet, ble de kjørt ned til jordmor Lunder i Gamleveien på Mysen.
Avtalen var klar: Ingen av dem fikk beholde barnet. Det ble tatt fra dem rett etter at navlestrengen var klippet og sendt til ventende adoptivforeldre et eller annet sted i Norge.
Deretter reiste kvinnene hjem som om ingenting var hendt.

Bretter ut historien

I fjor høst kom boken som belyste dette lite kjente kapittelet i norsk kvinnehistorie. Boken forteller den usminkede historien om den private fødestuen til jordmor Lunder, om de ugifte kvinnene som kom dit gjennom 27 år, om de 444 barna som ble født der og senere adoptert bort.
"Mødre uten barn" heter boken, ført i pennen av Bjørn Steinar Meyer, nyhetsredaktøren i Smaalenenes Avis.
Bokutgivelsen var som en katalysator, den satte i gang en prosess. Adoptivbarn fra hele landet som visste at de var født på Mysen, men heller ikke mye mer, begynte å ta kontakt med hverandre.

Tredje møte

– Første gang vi møttes var 4. april i år. Det skjedde på Mysen, hjemme hos Meyer som bor like ved huset som i sin tid var fødestue. Nå møtes vi for tredje gang og det blir garantert ikke den siste, sier Ranveig Solberg.
– Hvordan var det å få publisitet rundt et såpass privat og ømtålig tema?
– Udelt positivt! Vi har ingenting å skamme oss over, og det oppleves som godt å få snakke med likesinnede som har den samme bakgrunnen som en selv. Så mange biter falt på plass. For det er ikke til å komme bort fra: Vi som er adoptert er noen spesielle mennesker.

Ulike erfaringer

Mange av dem FB møter har hatt en god oppvekst hos adoptivforeldrene sine, andre kan ikke si det samme. Flere har følt seg uønsket og dårlig behandlet av omgivelsene.
Odd Arne Løyning fra Skånevik sier det sånn:
– Jeg hadde på mange måter en god oppvekst, men jeg følte likevel at jeg var på feil plass. Det var noe som skurret, noe som manglet.
Det nikkes rundt bordet, Løyning er åpenbart ikke alene om å tenke i slike baner.

Sterkt møte

Mange av de 14 adoptivbarna har møtt sine biologiske mødre og fedre. Andre har det ikke.
– Jeg traff min biologiske mor for 15 år siden. Det skjedde i København, og det ble et sterkt møte.
Mor fortalte at hun i alle år hadde tenkt på meg og hvordan jeg hadde det, forteller Rolf Egil Andersen (60) fra Hvaler.
– Fortalte hun hvorfor hun valgte å dra til Mysen, føde i skjul for deretter å gi barnet fra seg?
– Ja, og jeg anklager henne ikke for at hun handlet som hun gjorde. Hun hadde ikke noe valg, slik jeg ser det. Tidene var annerledes da.
– Hva skjedde?
– Året var 1948, mor var 30 år og ugift. Hun hadde blitt sammen med en danske, og de var i ferd med å reise til København da hun ble klar over at hun var gravid. Dansken var ikke barnefaren, og mor fikk klar beskjed: Skulle det bli dem to, måtte hun kvitte seg med barnet. Punktum.
Hun gjorde som han forlangte, deretter ble de gift og bosatte seg i Danmark.

Ingen suksess

Ranveig Solberg forteller en helt annen historie: Jeg forsøkte for en del år siden å ta kontakt med min biologiske mor. Det ble ingen suksess, for å si det forsiktig, men jeg fikk god kontakt med broren hennes – altså min onkel.
– Er du bitter i dag?
– Nei. Jeg har hatt et godt liv og klandrer ingen.

Har fått ny familie

Per Windahl fra Halden traff sin mor i sommer, 58 år etter at jordmor Lunder på Mysen hjalp ham inn i verden.
– Jeg ville egentlig ikke treffe moren min, men ble overtalt av denne gjengen her. Og det gikk over all forventning. Nå har jeg fått fem halvsøsken, og vi har allerede hatt familietreff, smiler han.

Artikkeltags