I leserbrev i Fredriksstad Blad 10. mai skrev konfirmant Thomas Stene-Johansen at det i talen ble slått fast at konfirmantene hadde fornektet Gud. Taler Rania Maktabi tilbakeviser dette i leserbrev i dag, 18. mai.
- Jeg finner det temmelig grovt av en ung mann å tillegge meg meninger som jeg ikke har, skriver Maktabi. Hun henviser til talen som her gjengis i sin helhet:
Gi meg de unge og spreke, de søkende sjelers tropp
De som har lært om så mye, men aldri i vrede gitt opp!
Og flittig har åpnet sitt sinn og sin sjel, etikk og moral er jo topp!
Gi meg de unge humanister, de som har tvil i sitt blikk
Gi meg de gudløse stolte, som ikke har trang til mystikk,
Men dristig vil skape en himmel her etter sin egen skikk!
Sangstemme er ikke min sterke side! Men jeg håper at noen oppfattet at jeg har stjælt fra en dikter som heter Rudolf Nilsen og omgjort, lagt på og endret på diktet hans som heter “Revolusjonens Røst”.
Kjære human-etisk konfirmant,
Kjære foreldre, foresatte, venner & familie,
Kjære flittige kursledere og seremoniarrangører
Kan hende Rudolf Nilsen (1901 – 1929) ville vært noe tvilende til endringene jeg har gjort til diktet hans som altså heter ”Revolusjonens Røst”. I dag døper jeg den om til “Humanismens Røst”. Diktet kom ut i 1925 da Rudolf var 24 år gammel. Han ble bare 28 år før han døde av tuberkulose. Rudolf Nilsen blir fortsatt sett på som en an Norges fremste arbeiderlyrikere. Han hadde mye felles med Nordahl Grieg som skrev diktet “Til Ungdommen” noen år senere. Begge hadde arbeiderklassebakgrunn. Som unge kommunister i begynnelsen av forrige århundre kjempet de begge for å skape et mer likestilt samfunn med mindre forskjell mellom rik og fattig.
Grunnen til at Rudolf Nilsen og Nordahl Grieg fortsatt blir husket og minnet er at deres dikt favner bredt. Det er spesielt spørsmålet om meningen med livet, ofte knyttet opp mot et politisk tema, som går som en rød tråd gjennom begges diktgjerninger. Jeg tror både Rudolf Nilsen og Nordahl Grieg ville vært fornøyd over å vite at den human-etiske bevegelsen bærer mye av det de sto for i sine unge liv. Humanismens røst, båret fram av unge sinn som lar seg konfirmere borgerlig, lever i beste velgående.
Hva er det vi markerer i dag?
Vi markerer at retten og friheten til å kunne velge levetråder finnes i mange forskjellige skattkister. Vi markerer at det ikke bare én utvalgt tro har svar på livets gåter. I dag understreker vi at menneskehetens nedarvede visdom og etiske retningslinjer strekker seg atskillig lenger enn to tusen år. Vi erkjenner at menneskehetens moralske ansvar brer seg langt utover i rom og bakover i tid enn det som forkynnes innen f. eks. kristendom, islam, hinduisme og jødedom.
For bare hundre år siden påberopte kristendommen seg enerett på å forklare meningen med livet og døden i den vestlige verden. Når vi i dag benytter oss av humanismens røst setter vi det tenkende og reflekterende mennesket i sentrum. I stedet for å ta i mot og forvalte svar og fasiter på livets mysterier og irrganger, erkjenner vi at spørsmålene er for mange til at de kan svares på én bestemt måte.
I løpet av det siste halvåret har du som ung gått i lære og prøvd ut ulike briller som du kan se verden med. Læretiden er ikke over med dette kurset selvsagt. Jeg tror og håper, at du har fått øynene opp for at det er en stor arv å øse ut av når du grubler over livets gang; alt fra unnfangelse, fødsel, glede, sorg, lidenskap, svik, kjærlighet, urettferdighet, likegyldighet, toleranse, død. Du har i det siste halvåret blitt bedre kjent med mangfoldet av verdensreligioner. Du har også stiftet bekjentskap med moralske og etiske spørsmål som mennesker har fundert over i årtusener.
Humanister fokuserer ofte på egen samtid. Dette gjør vi uten å glemme at vårt ståsted er blitt gjort mulig av forgjengere som har kjempet for vår rett til å la være å tjene mystiske og opphøyde guder. Forakten for krig, kampen mot altomfattende sannheter, respekten for menneskeverd, og kritikk av den menneskeskapte elendigheten går som en rød tråd i humanismens historie.
På en dag som denne erkjenner vi at det menneskeskapte onde kan gjøres om med det menneskeskapte gode. Fremfor alt har humanister understreket at det gode liv kan være mangt forskjellig, så lenge ikke menneskeverdet knebles.
I Norge har vi siden 22. juli fått erfare betydningen av å hegne om prinsipper som demokrati, menneskerettigheter og mangfold. Dette er ikke bare ord. Det er blitt enda viktigere å forsvare slike prinsipper enn det var før.
Med den smertelige rettsprosessen som det norske samfunnet går gjennom i disse dager ønsker jeg igjen å rette blikket bakover i tid. Mot en dikter som levde omtrent på samme tid som Rudolf Nilsen og Nordahl Grieg på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Han heter Gibran Khalil Gibran og kommer fra mitt hjemland Libanon.
I 1923, altså året før Rudolf kom ut med diktet “Revolusjonens Røst”, skrev Gibran en bok som er blitt oversatt til mange språk. Boka kom ut etter at Gibran så seg lei av interne splittelser i Libanon der befolkningen besto av halvparten kristne og halvparten muslimer. I et forsøk på å få libanesere til å finne fram til likhetene framfor forskjellene mellom mennesker skrev han boken Profeten.
Hovedpersonen i boka heter al-Mustafa. Han formaner og veileder mennesker i deres felles vei gjennom livets gleder og irrganger. Gjennom al-Mustafa, taler Gibran om felles følelser og erfaringer som alle mennesker – på tvers av kulturer og trossamfunn – kunne gjenkjenne.
Dagen i dag gir en anledning til å tenke over brytningstiden som stolte foreldre og pårørende går gjennom mens de stråler og skåler for sine unge. Gibrans profet blir nemlig spurt om å fortelle om barn, og hans svar minner oss om at dette grunnleggende menneskelige forhold oppleves likt blant alle jordens innbyggere.
Gibran skriver:
Deres barn er ikke deres barn,
De er livets sønner og døtre med egne lengsler.
De kommer gjennom dere, men ikke fra dere.
Og selv om de er sammen med dere, tilhører de dere ikke.
Dere kan gi dem deres kjærlighet, men ikke deres tanker. For de har egne tanker.
Dere kan gi hus til deres kropper, men ikke til deres sjeler,
For deres sjeler bor i morgendagens hus, som dere ikke kan besøke, selv ikke i deres drømmer
Dere kan strebe etter å ligne dem, men prøv ikke å få dem til å ligne på dere
For livet går ikke bakover eller dveler ved i går.
Dere er buer som deres barn blir skutt ut fra som levende piler.
Bueskytteren ser merket på evighetens sti,
Og han bøyer deg med sin kraft, så hans piler skal fly langt og fort.
Vær glad over å bøyes i bueskytterens hånd,
For slik Han elsker pilene som flyr,
Elsker han også den trygge buen.
For å si der med enklere ord: De unge trenger å bli utstyrt med vinger. Men unge skal også ha et rede å komme tilbake til.
Kjære nybakt humanist. I dag tar du i mot et vitnesbyrd som bekrefter at du har lyttet til humanismens røst. Humanismens røst formaner oss om å være gode mot mennesker og menneskenes jord i ord så vel som i handling. La Humanismens Røst hviske deg i øret nedarvede visdomsord fra nære og fjerne himmelstrøk. Sett gjerne dine egne toner til denne røsten. Mest av alt ønsker jeg at du forsøker alltid å være deg bevisst Humanismens Røst.
Lykke til videre på livets ferd!
Rania Maktabi
Tale holdt til konfirmantene, Human-Etisk konfirmasjon
Blå Grotte, lørdag 5. mai og søndag 6. mai 2012
- Jeg finner det temmelig grovt av en ung mann å tillegge meg meninger som jeg ikke har, skriver Maktabi. Hun henviser til talen som her gjengis i sin helhet:
Gi meg de unge og spreke, de søkende sjelers tropp
De som har lært om så mye, men aldri i vrede gitt opp!
Og flittig har åpnet sitt sinn og sin sjel, etikk og moral er jo topp!
Gi meg de unge humanister, de som har tvil i sitt blikk
Gi meg de gudløse stolte, som ikke har trang til mystikk,
Men dristig vil skape en himmel her etter sin egen skikk!
Sangstemme er ikke min sterke side! Men jeg håper at noen oppfattet at jeg har stjælt fra en dikter som heter Rudolf Nilsen og omgjort, lagt på og endret på diktet hans som heter “Revolusjonens Røst”.
Kjære human-etisk konfirmant,
Kjære foreldre, foresatte, venner & familie,
Kjære flittige kursledere og seremoniarrangører
Kan hende Rudolf Nilsen (1901 – 1929) ville vært noe tvilende til endringene jeg har gjort til diktet hans som altså heter ”Revolusjonens Røst”. I dag døper jeg den om til “Humanismens Røst”. Diktet kom ut i 1925 da Rudolf var 24 år gammel. Han ble bare 28 år før han døde av tuberkulose. Rudolf Nilsen blir fortsatt sett på som en an Norges fremste arbeiderlyrikere. Han hadde mye felles med Nordahl Grieg som skrev diktet “Til Ungdommen” noen år senere. Begge hadde arbeiderklassebakgrunn. Som unge kommunister i begynnelsen av forrige århundre kjempet de begge for å skape et mer likestilt samfunn med mindre forskjell mellom rik og fattig.
Grunnen til at Rudolf Nilsen og Nordahl Grieg fortsatt blir husket og minnet er at deres dikt favner bredt. Det er spesielt spørsmålet om meningen med livet, ofte knyttet opp mot et politisk tema, som går som en rød tråd gjennom begges diktgjerninger. Jeg tror både Rudolf Nilsen og Nordahl Grieg ville vært fornøyd over å vite at den human-etiske bevegelsen bærer mye av det de sto for i sine unge liv. Humanismens røst, båret fram av unge sinn som lar seg konfirmere borgerlig, lever i beste velgående.
Hva er det vi markerer i dag?
Vi markerer at retten og friheten til å kunne velge levetråder finnes i mange forskjellige skattkister. Vi markerer at det ikke bare én utvalgt tro har svar på livets gåter. I dag understreker vi at menneskehetens nedarvede visdom og etiske retningslinjer strekker seg atskillig lenger enn to tusen år. Vi erkjenner at menneskehetens moralske ansvar brer seg langt utover i rom og bakover i tid enn det som forkynnes innen f. eks. kristendom, islam, hinduisme og jødedom.
For bare hundre år siden påberopte kristendommen seg enerett på å forklare meningen med livet og døden i den vestlige verden. Når vi i dag benytter oss av humanismens røst setter vi det tenkende og reflekterende mennesket i sentrum. I stedet for å ta i mot og forvalte svar og fasiter på livets mysterier og irrganger, erkjenner vi at spørsmålene er for mange til at de kan svares på én bestemt måte.
I løpet av det siste halvåret har du som ung gått i lære og prøvd ut ulike briller som du kan se verden med. Læretiden er ikke over med dette kurset selvsagt. Jeg tror og håper, at du har fått øynene opp for at det er en stor arv å øse ut av når du grubler over livets gang; alt fra unnfangelse, fødsel, glede, sorg, lidenskap, svik, kjærlighet, urettferdighet, likegyldighet, toleranse, død. Du har i det siste halvåret blitt bedre kjent med mangfoldet av verdensreligioner. Du har også stiftet bekjentskap med moralske og etiske spørsmål som mennesker har fundert over i årtusener.
Humanister fokuserer ofte på egen samtid. Dette gjør vi uten å glemme at vårt ståsted er blitt gjort mulig av forgjengere som har kjempet for vår rett til å la være å tjene mystiske og opphøyde guder. Forakten for krig, kampen mot altomfattende sannheter, respekten for menneskeverd, og kritikk av den menneskeskapte elendigheten går som en rød tråd i humanismens historie.
På en dag som denne erkjenner vi at det menneskeskapte onde kan gjøres om med det menneskeskapte gode. Fremfor alt har humanister understreket at det gode liv kan være mangt forskjellig, så lenge ikke menneskeverdet knebles.
I Norge har vi siden 22. juli fått erfare betydningen av å hegne om prinsipper som demokrati, menneskerettigheter og mangfold. Dette er ikke bare ord. Det er blitt enda viktigere å forsvare slike prinsipper enn det var før.
Med den smertelige rettsprosessen som det norske samfunnet går gjennom i disse dager ønsker jeg igjen å rette blikket bakover i tid. Mot en dikter som levde omtrent på samme tid som Rudolf Nilsen og Nordahl Grieg på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Han heter Gibran Khalil Gibran og kommer fra mitt hjemland Libanon.
I 1923, altså året før Rudolf kom ut med diktet “Revolusjonens Røst”, skrev Gibran en bok som er blitt oversatt til mange språk. Boka kom ut etter at Gibran så seg lei av interne splittelser i Libanon der befolkningen besto av halvparten kristne og halvparten muslimer. I et forsøk på å få libanesere til å finne fram til likhetene framfor forskjellene mellom mennesker skrev han boken Profeten.
Hovedpersonen i boka heter al-Mustafa. Han formaner og veileder mennesker i deres felles vei gjennom livets gleder og irrganger. Gjennom al-Mustafa, taler Gibran om felles følelser og erfaringer som alle mennesker – på tvers av kulturer og trossamfunn – kunne gjenkjenne.
Dagen i dag gir en anledning til å tenke over brytningstiden som stolte foreldre og pårørende går gjennom mens de stråler og skåler for sine unge. Gibrans profet blir nemlig spurt om å fortelle om barn, og hans svar minner oss om at dette grunnleggende menneskelige forhold oppleves likt blant alle jordens innbyggere.
Gibran skriver:
Deres barn er ikke deres barn,
De er livets sønner og døtre med egne lengsler.
De kommer gjennom dere, men ikke fra dere.
Og selv om de er sammen med dere, tilhører de dere ikke.
Dere kan gi dem deres kjærlighet, men ikke deres tanker. For de har egne tanker.
Dere kan gi hus til deres kropper, men ikke til deres sjeler,
For deres sjeler bor i morgendagens hus, som dere ikke kan besøke, selv ikke i deres drømmer
Dere kan strebe etter å ligne dem, men prøv ikke å få dem til å ligne på dere
For livet går ikke bakover eller dveler ved i går.
Dere er buer som deres barn blir skutt ut fra som levende piler.
Bueskytteren ser merket på evighetens sti,
Og han bøyer deg med sin kraft, så hans piler skal fly langt og fort.
Vær glad over å bøyes i bueskytterens hånd,
For slik Han elsker pilene som flyr,
Elsker han også den trygge buen.
For å si der med enklere ord: De unge trenger å bli utstyrt med vinger. Men unge skal også ha et rede å komme tilbake til.
Kjære nybakt humanist. I dag tar du i mot et vitnesbyrd som bekrefter at du har lyttet til humanismens røst. Humanismens røst formaner oss om å være gode mot mennesker og menneskenes jord i ord så vel som i handling. La Humanismens Røst hviske deg i øret nedarvede visdomsord fra nære og fjerne himmelstrøk. Sett gjerne dine egne toner til denne røsten. Mest av alt ønsker jeg at du forsøker alltid å være deg bevisst Humanismens Røst.
Lykke til videre på livets ferd!
Rania Maktabi
Tale holdt til konfirmantene, Human-Etisk konfirmasjon
Blå Grotte, lørdag 5. mai og søndag 6. mai 2012