Gå til sidens hovedinnhold

Øyer med vulkanske aner

Artikkelen er over 13 år gammel

Ca. 4000 år etter at isen trakk seg tilbake i Ytre Oslofjord, dukket noen uvanlige øyer opp av havet. Mange har hevdet at de er vulkanske, geograf Per-Kristian Hansen vet imidlertid bedre.

– Det er ikke mye østfoldsk over dette her, sier Hansen der han sitter på kanten av en bratt fjellskrent på Søndre Søster og kikker i retning "Kjerka", grotten som befinner seg i bergveggen et stykke til høyre.
Han er ikke den første som har tenkt den tanken. Med sine naturskapte formasjoner, sprekker, juv og underlige fjell, ligner området mest et månelandskap. Søsterøyene er ikke alene om dette utseende.
Struten, Missingene og Rauer ligger på rekke og rad i Fredrikstad-skjærgården og ser likedanne ut. Sletterøyene, Eløy, Kollen og Revlingen, som den nordligste, hører også med i rekken av øyer som består av bergarten med det vanskelige navnet Rombeporfyrkonglomerat.

Ny bergart

– Den alminnelige oppfatningen blant folk er at øyene er vulkanske. Slik er det imidlertid ikke, opplyser Per-Kristian Hansen.
Geografen skrev på 60-tallet en hovedoppgave om Ytre Oslofjord og kystlandskapsformer, og måtte av den grunn også sette seg inn i geologien. Ergo sitter han på mye kunnskap om øyenes opprinnelse.
– Vel er noe av årsaken til øyenes tilblivelse et vulkanutbrudd, noe som betyr at 95 prosent av bestanddelene er rombeporfyr, et annet navn på lava. Likevel har forvitring, press og sammenkitting med sand, sten og grus ført til at fjellet har endret seg til å bli en ekte sedimentær bergart, forklarer Hansen.
Ifølge geologen er dette det eneste stedet i verden hvor rombeporfyrkonglomerat ligger åpent på denne måten.

Krabbeskall

Rullesteinsstranden hvor båten legger til, er grei å forsere. Det er også gressbakkene som ligger litt høyere opp. Men jo lenger mot sørvest man kommer, desto vanskeligere er det å ta seg frem. Sprekker, juv og spisse steiner gjør gåturen vanskelig. Litt hjelp er det imidlertid å få, om enn fra et litt uventet hold. Sauene som beiter på øya i sommerhalvåret har tråkket opp smale stier rundt mange av hindrene. For å komme til "Kjerka", settes nesa mot sør, ved grensen til sjøfuglenes hekkeområder. Små "gryter" i fjellet, eller "omvendte krabbeskall" som Hansen kaller dem, dukker stadig oftere opp når man nærmer seg stedet. Så kommer et svært forrevent landskap til syne.

Ligger utsatt til

– Bergarten består av store steinblokker, steiner, grus, sand og rød leire. Mellom disse fragmentene dannes hulrom som fylles med ferskvann og som sprenger i fjellet når frosten kommer, opplyser Hansen.
På grunn av hulrommene er det opp til 15 prosent vann i denne bergarten. Granitt inneholder til gjengjeld ikke mer enn én prosent.
Da Hansen skrev hovedoppgaven kunne han imidlertid ikke forstå hvorfor deler av øyene var spesielt forrevne på noen steder, mens bergarten i andre områder var nærmest glatt. Beliggenheten er imidlertid løsningen på gåten, tror geografen.

Salt med krefter

– Saltvann har ingen sprengningseffekt, derfor kunne ikke det være årsaken, forteller Hansen mens han lar blikket gli utover sjøen. Fra denne kanten er det ikke land i sikte, kun åpent hav. Bak han stikker taggete steiner opp av bakken.
– Denne siden av øya ligger imidlertid værhardt til og er svært utsatt for sjøsprøyt.
Forklaringen på steinformasjonene, mener jeg dermed kan forklares ved at vannet som skylles opp, blir liggende igjen å fordampe. Saltkrystaller dannes, og salt har minst like stor sprengningskraft som iskrystaller. Derfor har fjellet også fått en ujevn forvitring, sier han.

Unge øyer

Havet har hatt en medvirkende rolle til at også grotten på sørsiden av øya, den 120 meter dype "Kjerka", eksisterer. Det samme har isen. – Frostsprengning ved lavvann har løsnet småstein og grus. Bølgene har tatt med seg de løssprengte steinene og furet frem og tilbake i en sprekk i fjellet og dermed utvidet den til den fikk flaskeform. Dette ble etter 2000-3000 år til "Kjerka", forklarer Hansen.
For han er dette knappe kvarteret i den store sammenhengen. Man føler seg liten og ubetydelig når geografen snakker om hvor unge disse øyene er.

Dimensjoner

– Det er jo ikke mer enn 310 millioner år siden jordskorpen begynte å sprekke og lava kom opp, sier Hansen og smiler.
– Til gjengjeld ble Østfoldgranitten dannet for ca. 800 millioner år siden, legger han til og gir dermed uttrykket historisk grunn en helt annen dimensjon.

Kommentarer til denne saken