Terrorister – eller bare radikale?

Internasjonal styrke: Opprørsgruppen Jabhat al-Nusra skal ha fått med seg mange utenlandske krigere. Her er deres krigere i beredskap nær den regjeringskontrollerte flyplassen  i Aleppo. Foto: Reuters/Scanpix

Internasjonal styrke: Opprørsgruppen Jabhat al-Nusra skal ha fått med seg mange utenlandske krigere. Her er deres krigere i beredskap nær den regjeringskontrollerte flyplassen i Aleppo. Foto: Reuters/Scanpix

Av , og
Artikkelen er over 6 år gammel
DEL

«Jeg reiser for å yte motstand mot undertrykkelse og manglende respekt for demokratiske prinsipper. Jeg vet at jeg må kjempe, om nødvendig for å dø. Så viktig er kampen for å hindre mer ødeleggelse. Krigen har utløst et voldsomt engasjement i mange land. Mange regner det som en plikt å reise. De ser med forferdelse på det som skjer, uten at demokratiske stormakter ser seg i stand til å forhindre ugjerningene».

La meg avsløre med en gang, teksten er en omskrevet versjon av hva som drev ca 300 nordmenn til å delta i den spanske borgerkrigen (1936-1939) mot Francos regime. Innledningen viser at det kan være vanskelig å skille mellom deres motiver og motivene til de som reiser til Syria for kjempe mot Assads regime. Franco ville sannsynligvis omtalt de førstnevnte som terrorister. De sistnevnte er omtalt som personer som er under oppsikt av Politiets sikkerhetstjeneste (PST), og anses å stå for en radikalisering.

Debatten i Fredrikstad den siste uken, viser en stor bekymring for at byen antas å være utklekkingsanstalt for unge, radikale muslimer. Rania Maktabi har blant annet advart mot likhetene mellom deler av Fredrikstad og Oslo Øst, og utfordringer knyttet til marginalisering. Maktabi bidrar heldigvis også til å stille spørsmål ved faren for radikalisering.

Radikalisering defineres av Politiets sikkerhetstjeneste som en prosess der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å oppnå politiske, religiøse eller ideologiske mål. Å kjempe, og om nødvendig drepe, for å forhindre utbredelse av fascismen i Spania, kunne sies å være motivert ut fra en anti-fascistisk, demokratisk ideologi. På samme måte argumenteres det for å reise til Syria.
De som reiser skal kjempe mot et regime som i en årrekke har forhindret demokratiutvikling. I debatten er det pekt på flere samfunnsforhold enn radikalisering, som for eksempel marginalisering, manglende integrering, segregering og terrorisme, for å nevne noen.

Jeg er usikker på hva det er vi står overfor i Fredrikstad, og som ordføreren ble varslet om for to år siden av PST. Er det radikalisering? Var de som dro til Spania under borgerkrigen radikale? Kanskje var de det, men annerledes radikale enn de som i dag reiser til Syria? Hvordan kan vi forstå og forklare denne utviklingen?

Svaret er kanskje at vi ikke fullt ut kan forklare den? Kanskje kan det være et trekk ved vår tid, at det er forandring og omstilling som er det normale, og ikke stabilitet, som gjør det vanskelig å forstå? Den stabile etterkrigstiden har blitt avløst av en mer utydelig tid preget av for blant annet tvetydigheter fremfor entydigheter, verdioppløsende fremfor verdiskapende.

Jeg låner beskrivelsen av det som kjennetegner vår tid og vårt samfunn av sosiologen Zygmundt Bauman. Moderniseringsprosessen, sier han, kan bestå i at vi i en rask endringsprosess har ordene, men den verden ordene våre står for, endrer seg. På den andre siden kan endringsprosessen produsere nye samfunnsformer vi trenger tid for å innlemme i vår symbolverden.

Modernisering skaper dermed et manglende samsvar mellom vår selvidentitet og den verden vi er henvist til å utfolde oss i. Denne endringen gjør oss til en fremmed og gir oss et ambivalent forhold til vår egen tilværelse. Tolker vi ham rett, kan det innebære at vi står overfor noe vi ikke helt forstår riktig enda, men vi kaller det for noe vi vet hva er, for det gjør oss trygge. Men, er det riktig å betrakte det som radikalisering, og de som måtte stå for den, som terrorister?

Et begynnende svar ligger sannsynligvis i utfordringen med å leve med tvetydigheter. Da vil det også være mulig å forestille seg at det er mulig for noen å dra til Syria for å kjempe mot undertrykkelse, uten at de nødvendigvis skal betraktes som radikale terrorister når de vender tilbake til Norge.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken