Til den rimelig stresset mørkhårede kvinnen som kjørte bak meg i en blå Golf, eldre modell, på Lislebyveien torsdag i forrige uke ved 15.00-tiden.

Jeg forstår at du var rimelig frustrert, og til tider illsint, fordi jeg overholdt fartsgrensen på 40 km/t på den smale veien hvor det ferdes både skoleelever og syklister i alle aldre. Det fikk du understreket og synliggjort på tydelig vis ved å kjøre cirka 20 centimeter bak min bil fra omtrent lokalbutikken Joker og opp til Johnnys Pizza på Lisleby. Samtidig som du tastet på telefonen.
Der mistet du all tålmodighet – og fornuft – da du forsøkte å kjøre forbi meg.
Du så både overrasket og stresset ut da du måtte kaste bilen tilbake da det kom en blå varebil i møte. Du ungikk kollisjon fordi jeg svingte til siden.
Med et nødskrik.

Da jeg tittet i speilet forventet jeg å se en roligere utgave av deg. At du kanskje reduserte farten, og økte avstanden mellom våre biler.
Men nei da. Du reagerte du med å hytte med neven og vise fingeren til meg, før du liret av deg noen saftige gloser – som neppe egner seg på trykk i denne avisen.
Likevel trodde jeg at du ville roet deg ned, og i hvert fall ikke foreta flere hasardiøse forbikjøringer. Men der tok jeg feil. Du la deg ut igjen og akselererte forbi i stor fart – i en sving. Dundret tvers over to kryss hvor det blant annet gikk to skoleelever, før du igjen var tilbake i riktig kjørebane.
Så forsvant du.

Jeg skal ikke bruke for mye av din dyrebare tid, fordi jeg forstår at den tydeligvis er svært verdifull for deg. Så verdifull at du åpenbart setter andre personers liv i fare for å spare noen få sekunder.
Jeg vil bare passe på å si at jeg er pappa til en gutt på 11 år. Han heter Tobias, og er en livsglad, positiv og herlig gutt som elsker livet. Han digger hockey, fotball og ikke minst så elsker han familiehunden Buster. Han har nettopp begynt på sitt eget lille liv, og gleder seg over små og store ting som han opplever i hverdagen.
Jeg vet ingen annen i hele verden som får meg til å le og sprudle som Tobias. Og når han selv bryter ut i latter. Herregud. Det kan lyse opp et helt mørkt rom når han ler og smiler med hele ansiktet. Slike øyeblikk gjør livet verdt å leve.
Sammen med min eldste sønn Patrick, er han min aller beste venn, og det kjæreste jeg har.

Han satt i setet ved siden av meg da du forsøkte å kjøre forbi oss. Om jeg ikke hadde vært oppmerksom, og sluppet deg forbi så hadde han kanskje blitt knust i kollisjonen. I verste fall kunne han mistet livet.
Som 11-åring.

Jeg vet ingenting om deg. Jeg vet ikke hvorfor du hadde så dårlig tid, eller hvorfor du utsatte både deg selv og andre for fare.
Jeg vet heller ikke om du har sett filmene fra Statens vegvesen? Filmsnuttene som viser hvor store skader en bil i 60–70 km/t kan gjøre med en menneskekropp.
Jeg vet ikke om du selv har barn, som du elsker over alt på jord? Eller om du har noe som helst begrep over hvor ømtålig og skjør en liten guttekropp er?
Jeg vet ikke om du i det hele tatt har tenkt over konsekvensene av grisekjøringen din.

Uansett: jeg ville bare si at jeg håper at det var noe veldig viktig du måtte rekke. At det var noe som var så viktig at du var villig til å sette andres liv i fare.
Og at du kom frem i tide.

Til alle dere andre vil jeg bare si; kjør pent, og husk at det er noen som er glad i dere.

God helg.

PS! Innlegget er skrevet i inspirasjon av Fredrik Backman sin blogg på Cafè.