– Jeg vil si at det er veldig hardt. Du må være der hundre prosent hele tiden. Han trenger deg og din oppmerksomhet, og må følges med til alle døgnets tider, sier Enersen.

Da hun ble alenemamma som 19-åring, trodde hun den største utfordringen ville bli å gjøre ferdig utdannelsen og få seg en jobb.

Virkeligheten skulle vise seg å by på helt andre utfordringer.

Alene om ansvaret

Hun fikk en langt tøffere hverdag. Og spesielt tøft blir det når man er ung og alene.

- Man tror jo at alt skal være normalt. Det så jo sånn ut da han ble født, sier 23-åringen.

Men det var noe med Ulrik. Den blide energiklumpen Ulrik (snart 4) fra Trosvik var ikke gamle nurket da den unge moren skjønte at det var noe som skilte ham ut fra andre barn på samme alder.

Hvor var bablelydene som andre babyer kom med? Burde han ikke ha begynt å krabbe for lengst? Eller sitte?

– Det er gjentagelser hele tiden

Gjentar og gjentar

I dag er det sikkert lett for fagfolk å se hva det er:

Ulrik møter oss med et smil, et gisp og store, lynkjappe vinkebevegelser med armene hjemme hos den lille familien på Trosvik. En stund ser det ut til at besøket av to helt ukjente bringer ham litt ut av fatning, men etter noen sekunder eksisterer ikke FBs utsendte for Ulrik.

Det gjør derimot boksen med plastdyr på lekebordet. Én etter én tar Ulrik dyrene tatt ut av boksen og stiller dem på rekke på bordet. Med frydefulle gisp, tung pusting og vinking med armene for hvert dyr. Én etter én legger han dem tilbake igjen – med samme reaksjon. Så er det forfra igjen på nøyaktig den samme måten.

– Det er gjentagelser hele tiden, forklarer den 23-årige alenemammaen.

Planer på is

Drømmen om å gjøre utdanningen ferdig, er lagt på is. Nå dreier hverdagen seg utelukkende om utviklingen til fireåringen hennes.

Det er en tøff hverdag, innrømmer hun.

– Man må jobbe på en helt annen måte enn med normale barn. Det at han ikke har språk, at han ikke spiser selv, at han ennå bruker bleier, at han får ofte raserianfall. Hverdagen kan være tøff til tider, sier Enersen.

Som forteller at sønnen kan bli veldig urolig dersom ikke de faste klokkeslettene for ulike rutiner følges hele dagen. Ulrik er «midt på treet» hardt rammet av autisme, opplyser hun.

– Han er veldig lærevillig, han liker å jobbe med oppgaver og han er kontaktsøkende. Det er det ikke mange autister som er. Men jeg regner ikke med at han kommer til å gå på vanlig skole, og han går i spesialbarnehage nå.

– Jeg skulle iblant ønske at det var litt mer hjelp å få, at noen kunne komme inn og vise forskjellige ting. Hvordan man skal takle utbruddene, hvordan takle matsituasjonen og stelling.

Veldig alene

23-åringen roser den daglige oppfølgingen i spesialbarnehagen, hun er veldig glad for støtten den lille familien får i hjelpeapparatet og Ulrik har støttende bestemødre.
Det hjelper likevel ikke på følelsen av å være veldig alene når utfordringene står i kø i hverdagen.

– Jeg skulle iblant ønske at det var litt mer hjelp å få, at noen kunne komme inn og vise forskjellige ting. Hvordan man skal takle utbruddene, hvordan takle matsituasjonen og stelling. Habilitetstjenesten har hatt en del kurs, men det har vært mest innenfor autismediagnosen.

– Alt stemte

Det er drøye fem måneder siden Ulrik fikk diagnosen. Enersen leste seg tidlig til mistanke om autisme, men følte i begynnelsen at det var vanskelig å bli tatt på alvor i behandlingsapparatet.
– Jeg sa at jeg hadde lest mye om autisme. Alt stemte i forhold til det jeg hadde lest. Det stemte så det var helt skremmende å lese. Jeg ba om at han skulle bli utredet for autisme, sier hun.
Det hun hadde lest om og samtidig sett på sønnen var blant annet språk- og kommunikasjonsvansker, problemer med å få kontakt med ham, helt spesielle måter å leke på med leker i spesiell rekkefølge og ticks.

– Istedenfor å bruke lekebilen til å lekekjøre med, kunne han sitte i evigheter og snurre på et av hjulene på bilen, sier hun.
Etter et halvt år, satte man i gang med autismeutredninger av Ulrik.

11. november i fjor kom svaret: Han er autist.

Enersen reagerte med stor lettelse.

– Da hadde jeg jo noe å jobbe med. Da visste jeg hva det er.

Hun håper hun kan hjelpe Ulrik til å utvikle et best mulig liv og hun håper hun med tiden kan ta opp igjen utdanningsplanene. Aller helst har hun lyst til å jobbe på sykehjem, som hun har gjort tidligere.

Og hun ser på det store ansvaret også som et stort mirakel. For det er noe med Ulrik.

– Egentlig ser jeg på det som en gave. Han er utrolig snill. Han er jo verdens vakreste.