Lærer Tom: - Jeg har både dysleksi og ADHD

Av og
Artikkelen er over 4 år gammel

Tom, sa han da han begynte å presentere seg. – Jeg har dysleksi, fortsatte han, helt uanfektet. Alle foreldrene stirret på ham. Det var trinnets nye kontaktlærer som hadde ordet på årets foreldremøte.

DEL

Tom fortsatte like rolig:

– For meg har det vært en lang vei til målet. Men jeg er også et bevis på at det går an hvis man jobber. Er noen av dere bekymret for at barna deres sliter på skolen, så er det likevel håp, sa Tom og tittet utover forsamlingen.

Alles øyne var fortsatt på ham. Flere skuldre senket seg. Noen pustet litt lettere.

Tom er lektor med mastergrad i musikk og et tilleggsår med informasjonsteknologi.

– Det har tatt tid, sa han. Jeg har nemlig ADHD også!

En lærer med dysleksi og ADHD. Tom er neppe den eneste dyslektikeren i Lærer-Norge. Mellom 10 og 20 prosent av alle nordmenn har lese- og skrivevansker.

Tom velger å ikke være flau over sine svakheter. Og det lærer han barna. Han viser dem at åpenhet kan gjøre vanskelige ting lettere. Han lærer dem at det nytter å ikke gi opp – og at den som jobber, kan klare sine mål.

Men åpenhet kan også være vanskelig. Det er alltid en fare for at noen utnytter dine svakheter og din sårbarhet. Statsminister Erna Solberg har vært åpen om at hun har dysleksi. Men når statsministeren legger ut et bilde på Instagram med skrivefeil i bildeteksten, blir hun pepret med syrlige kommentarer.

Tilbake til foreldremøtet denne høstkvelden. Det ble også avsluttet på en ganske spesiell måte. En mamma rakk opp hånden og ba om å få fremme sin hjertesak. Hun fortalte skamfullt om sin egen redsel for mennesker med sterke funksjonshemninger.

– Nå har vi selv fått et barn som er annerledes. Jeg har måttet jobbe mye med meg selv, og bestemt meg for å være åpen. Min yngste datter kommer ikke til å se ut som andre barn. Og nå er min store skrekk at hun skal bli sett på slik jeg selv har sett på mennesker med funksjonshemninger. Vær så snill og snakk med barna deres om det å være annerledes, jeg vil ikke at søsknene til dette barnet skal lide, sa mammaen og gråt.

Vi andre klappet støttende for den modige moren.

Møtet sluttet. Det var ut i høstmørket. Og på vei hjem tenkte jeg; hvorfor skal alt være så hemmelig hele tiden. Jeg har selv, i denne spalten, ofte vært personlig. Fortalt om vonde og vanskelige ting. Noen liker det ikke: «Var det noen vits å fortelle hele Fredrikstad at du hadde noen trøblete år som skilsmissebarn?» Men de fleste tilbakemeldingene er positive. Så jeg kommer fortsatt til å bruke meg selv i spaltene.

Noen hevder at vi generelt har blitt mer åpne. Stemmer det? Ja, mange forteller mye om seg selv på Facebook. Men det er ofte suksesshistoriene vi skriver om på sosiale medier. Eller så er det en morsomhet rundt et overfylt vaskerom, en mislykket kake, at vi er så langsynte at det ser ut som vi tar selfie når vi ser på telefonen, at minstemann har kastet opp åtte ganger i løpet av natten eller at vi har havnet på legevakten etter en løpetur. «Den nye åpenheten» består oftest av ufarlige trivialiteter. Men så finnes det noen få tøffinger der ute, som min barndomsvenninne Signe.

Signe har det siste året delt det som må være foreldres verste mareritt, men hennes virkelighet, på Facebook. Hun har skrevet ærlig og smertelig om sønnens kreft. En sommerdag i fjor fikk Peter diagnosen blodkreft. Mamma-Signe har skrevet om tøffe cellegiftkurer for den tapre treåringen, om minst 150 døgn på sykehuset og ikke minst den enorme redselen for å miste ham. Det har gjort vondt å lese oppdateringene. Signe har turt å være sårbar. Og som hun sier selv; folk har godt av å lese det.

Jeg tror hverdagen blir litt enklere hvis vi tør å vise våre ekte svakheter.

PS! Alle de tre jeg har skrevet om her har godkjent teksten.

Artikkeltags