Nils E. Øy hekter av noen strømførende ledninger og kliver inn på åkeren til Arne Kjenne. Det er bitende førjulskaldt, og snart skal bygda hylles inn i ettermiddagsmørket.
Øy, som til daglig er generalsekretær i Norsk Redaktørforening, går over jordets knirkende snø og gresstuster.
Han har en historie å fortelle, og det handler ikke om redaktørløse nettsider eller annet som opptar en generalsekretær.
Denne ettermiddagen opptrer han som bygdehistoriker. Vi skynder oss etter Øy, med en frossen hånd på pennen og skuddklart kamera over skulderen.
Så stopper han opp ute på jordet, og ser mot den lille innsjøen som ligger foran oss. Under snø og is, bak blasse og tørre siv.
Kjennetjernet ligger ved den gamle Batteriveien (nå Kjenneveien/Halvorsrødveien) i Onsøy.
Det omkranses av jordene fra de omkringliggende gårdene og ved utløpet mot vest er det et gammelt ishus som for lengst har sunket sammen på midten.
Kjennetjernets navn er en avledning av tjern, både i første og siste ledd, altså «Tjernettjernet».
– Tjern er et gammelt uttrykk for lite vann: tjarn, forklarer Nils E. Øy, mens han skuer utover den frosne innsjøen.
Så slår han ut med høyrearmen, opp mot gården til Arne Kjenne.
Sannsynlig offerplass
Det var på grunn av gården til Arne som opprullingen av tjernets mulige makabre fortid startet, en historie som gjenfortelles av Øy i den siste utgaven av bygdas historielags årsskrift Varden:
«Da nåværende eier av Kjenne østre, Arne Kjenne, planla å bygge nytt fjøs i 2005, krevde Kulturhistorisk Museum ved Universitetet i Oslo at det først skulle gjøres utgravninger på stedet, på grunn av alle de funn som allerede var gjort i området. En utgraving ville eventuelt koste hundretusener og måtte bekostes av utbyggeren selv, og dette satte derfor bom for planene om nytt fjøs.
Arkeolog Per Oscar Nybruget, som den gang var ansatt ved museet, forteller at med de gamle bosettingene som er avdekket i nærheten, er sannsynligheten stor for at Kjennetjernet i forhistorisk tid er brukt som offerplass. Det vil si at det kan ha vært et «offertjern». Det kan være ofret gjenstander, som flintøkser, flintdolker og lignende, dyr og kanskje også mennesker.
Dette kan ha skjedd i hele perioden fra stenalder til jernalder, det vil si fra år 4000 før Kristus til 600 etter Kristus. Det er ikke foretatt utgravninger i tjernet og dermed heller ikke gjort funn som bekrefter antagelsen om offertjern, men beliggenhet og topografi, sammen med andre fornminnefunn fra tilsvarende steder i Østfold tilsier at man vil kunne gjøre funn i tjernet som bekrefter dette.»
Druknet seg i tjernet
Så langt den makabre bygdehistorien. Nils E. Øy smiler der vi står ved dagens tjern.
– At det kan ha vært offerplass her er helt nytt, sier han, og legger til med et glimt i øyet:
– Hvem skulle trodd dette om et slikt fredelig, lite tjern?
Men det stopper ikke der. For i historielagets hefte skriver Øy også om skjebnen til en ugift kvinne, Elen Jensdatter Stenagerrød. Den 18. januar 1849 druknet 31 år gamle Elen «sig selv i Kjenne Tjærnet».
Den siste opplysningen fant Øy i kirkeboken. I Fredrikstad kommunes arkiv, samt i Riksarkivet og Statsarkivet, har han funnet atskillig mer, blant annet om isskjæringen på Kjennetjernet. I Statsarkivet oppdaget han et dokument som handlet om en driftig kar som het Andreas Bing, og Øy kunne skrive følgende i Varden: «Kjenne-tjernet var attraktivt (...) selv om isskjæringen av naturlige årsaker ikke kunne få store dimensjoner. Likevel kom handelsmannen og skipperen Andreas Bing (1826-88) fra Fredrikstad til Kjenne i 1861 for å få kontrakt på isskjæring på tjernet. Dette kunne imidlertid møller Eriksen ikke få noen inntekter av. Han hadde rettigheter bare til bekken eller vannfallet i bekken.
Dermed var det eier av Kjenne østre, Christian A. Bruun, av Tvete vestre, Niels Andersen, og av Tvete østre, Johannes Bendixen, som kunne skrive kontrakt med Bing for 20 år. Det skulle Bing betale 100 Speciedaler for, og ytterligere fem daler per år hvis kontrakten ble forlenget ut over de første 20 år.»