Hvorfor provoseres vi?

Arkivfoto: Geir A. Carlsson

Arkivfoto: Geir A. Carlsson

Av og
Artikkelen er over 2 år gammel

Kommentarspaltene haglet med negative ytringer om Terje Westfoss' skulptur, som ved et uhell var blitt skrotet av kommunen. Selv enkelte politikere mente at kunsten aldri skulle vært kjøpt. Hva er det egentlig med samtidskunst som er så provoserende?

DEL

Supertilbud: 5 kr for alt innhold på nett i 5 uker

Usynlig kunst

Hvordan ville reaksjonene vært dersom en kunstner åpnet en utstilling med usynlige bilder? Hvor iakttageren selv måtte tenke seg til den visuelle opplevelsen. Hvordan ville du reagert?

Historien ovenfor var sann i et lite øyeblikk. Den var sann i det øyeblikket internettbrukere leste om den og trodde på den. Beretningen om en usynlig kunstutstilling i New York virket kanskje for vanvittig til å være sann. Hvem kunne vel finne på å gå på en slik utstilling? Hva er det kunstneren har tenkt med? Spørsmålene var mange, og lettelsen høyst til stede da det viste seg at historien faktisk ikke stemte. Det var en såkalt «internetthoax».

Men vi trodde jo på det.

For selv om tvilen var til stede, og skepsisen stor, så trodde man på at det var en samtidskunstner der ute som hadde brukt flere måneder på å lage en usynlig kunstutstilling. Er samtidskunst et så uhåndgripelig begrep at man er villige til å tro på den mest vanvittige fremstilling av den? Hva er egentlig samtidskunst? Hvorfor lar vi oss provosere?

«Easy Living»: Brukskunst av Ary Ketting, hvor man kan benytte stolene til ro og samtale. Plassert i Rådhusparken, og skal fungere som en kontrast mellom ute- og innemiljø.

Fra kunst til avfall

Lokalt i Fredrikstad er samtidskunsten som system nylig blitt utfordret etter at Fredrikstad kommune har kommet til å destruere Terje Westfoss' skulptur «Lykkeberg Hovedhus». Etter å ha ligget bortgjemt for restaurering på et lager tilhørende Teknisk drift, har det vist seg at noen har trodd at skulpturen var søppel.

Bruken av ordet søppel har forekommet i kommentarfeltene på internett flere ganger, og meningene er mange: «Dette er jo søppel. Så klart de kaster det.», er det en som skriver. Selv Høyre-politiker Jorulf Laabak stiller skarpt spørsmål ved hvorfor kunsten ble anskaffet overhodet.

«Blue Pool»: Av Michael O'Donnel, ligger nedfelt i bakken utenfor Blå Grotte.

Har kompetanse i kommunen

Kultursjefen i Fredrikstad kommune, Ole-Henrik Holøs Pettersen, har vært en av de første til å beklage det som er skjedd. På bakgrunn av Westfoss-situasjonen kommer kommunen nå til å gå sine egne kunstvalg etter sømmene. Nå skal de i første omgang istandsette 10–14 kunstverk i offentlige rom og grøntområder.

– De skal settes i sin opprinnelige stand, men det betyr ikke nødvendigvis sikring. Tidligere anslo man varigheten på kunst til å være mellom 20–30 år. Den gang var mye av utsmykningen i offentlig rom værbestandige bronse- eller granittinstallasjoner. I dag arbeider kunstnere også med mer temporære verk og installasjoner. Dette gjenspeiler kunstens ønske om utprøving av nye uttrykk. Nå bør man forvente en varighet på 10–12 år på nye utsmykkingsprosjekter, sier Holøs Pettersen.

– Er det kompetanse innad i kommunen til å håndtere og velge ut kunst?
– Ja, det vil jeg hvert fall hevde. Vi har en bredt sammensatt komité hvor kunstnerkompetansen er godt representert, understreker han.

Kommunen har retningslinjer de følger når det velges ut hva slags kunst som skal besmykke byen.

Det er to ordninger:
Kommunens innkjøpsordning for samtidskunst, samt Utsmykningskomiteen for offentlige bygg.
I 2014 ble det satt av 130.000 kroner til å kjøpe kunst for, og i komiteene finner man blant annet en representant fra Fredrikstad museum, en kunstnerrepresentant oppnevnt av et kunstnerforbund, en politiker, samt lederen for Kulturutvalget.

I Utsmykningskomiteen tar man utgangspunkt i en konkurranse der kunstnere selv kan sende inn bidrag.

– Vi ønsker å bidra på best mulig måte slik at vi får god kunst for disse pengene. Det er ikke noe vi byråkrater gjør alene. Kunst generelt og i offentlige rom har en funksjon fordi det utfordrer oss og tvinger oss inn i en ny kontekstuell sammenheng og ut av våre vante forestillinger, sier Holøs Pettersen.

«Blue Pool»: Av Michael O'Donnel, ligger nedfelt i bakken utenfor Blå Grotte.

– Kommunen må bli flinkere

Han tror at debatten rundt Westfoss-situasjonen til sjuende og sist er positiv, men at Fredrikstad kommune må bli flinkere til å kommunisere med sitt publikum.

– All debatt om kunst er bra. Uavhengig av hvem vi er, utfordrer det tankesettet vårt. Og alle har selvfølgelig ulike preferanser om hva som er god og dårlig kunst. Kunsten gir rom for ytringsfrihet, utfordrer tankesett, den kan være identitetsskapende, forskjønne, men kan også oppfattes som bestillingsverk som fra oppdragsgiver er ment å understreke eller undergrave maktforhold. Det er jo alt dette som gjør kunstfeltet og diskusjonene rundt dette spennende. Men både vi og kunstnerne kan bli bedre på kommunikasjon. Dersom vi i større grad lykkes med å fortelle kunstverkets intensjon og historie, vil nok også kunsten i større grad lykkes, sier Holøs Pettersen.

«Gymfloke»: Den internasjonale kjente, norske kunstneren, Fredrik Raddum, står bak denne figuren som befinner seg utpå Glemmen videregående skole. Han lager ofte gjenkjennbare klisjéuttrykk med en tvist, for at man skal tenke utenfor boksen.

Ble kastet fra festningen

Den lokale kunstneren Jens Hauglin har gjort seg bemerket på flere områder. Blant annet skal hans såkalte livsverk, «Det første måltid» pryde veggene på det nye sykehuset på Kalnes. Han synes spørsmålet om samtidskunstens evne til å provosere er interessant.

– Van Gogh ble aldri forstått i sin samtid, men han har jo bilder som oppnår de høyeste priser nå. I ettertidens klare lys kan man se frykten for det uforståelige hos publikum. Folk må kunne unne seg å ikke alltid måtte forstå til enhver tid, men heller oppleve, sier Hauglin. Han har selv opplevd å få kunsten sin håndtert på en mindre delikat måte. Under «Border Art» i Halden, et samarbeidsprosjekt mellom Østfold kommune og kommuner på den andre siden av grensen, skulle Hauglin med flere stille ut kunst på Fredriksten festning.

– Jeg lagde et skilt hvor det sto «Ikke mat kanonene», og det ble en kolossal sak ut av dette. Dem som skrev inn i kommentarfeltet på nettavisen ble kjempeprovosert, og ville ha det vekk, forteller han. Halden kommune tok det til etterretning, og brukte Bygningsloven for å få det fjernet.
– Det ble røsket opp og kastet utfor festningen, og Festningsverket fikk en bot på 25.000 kroner. Det var veldig følsomt, erindrer Hauglin.

«Mange hender»: Av Marit Lyckander. Her kan barn og voksne utforske hendenes følsomhet.

Må tillate seg å oppleve

Jens Hauglins mange års erfaring som kunstner har gitt ham en god forståelse av publikums tidvis overraskende kunstoppfattelse.

– I all møte med kunst må man åpne opp og tillate seg å oppleve, og ikke stille med forståelsesmekanismen. Jeg tror det er svært få ting av kunst jeg egentlig forstår. Jeg går jo ofte på utstillinger, men det er mange ting som ikke treffer meg som menneske. Men hvis en eller to ting virkelig treffer meg, så blir jeg enormt glad og holder fast ved den opplevelsen. Jeg synes synd på folk som er totalt avvisende, de sperrer seg selv for en opplevelse, sier han.

– Må det være et publikum for at kunst skal være kunst?
– For meg er det en todelt sak. Først og fremst så maler jeg fordi jeg har et uttrykksbehov, og når jeg er ferdig så har jeg gjort mitt beste. Det andre punktet er når bildet møter sitt publikum. Men jeg tror at nødvendigheten av et publikum handler mer om populærkunst.

Hauglin forteller også at han gjennom karrièren har hørt folk si «Dette er ikke kunst, dette kunne jeg gjort selv.», og han kan bli skuffet når folk ikke anerkjenner månedene med arbeid som ligger i forkant av en utstilling.
– Kanskje folk skulle starte å male egentlig? ler han.

De legendariske plastbøttene

For dem som husker året 1974, vil man kanskje samtidig kunne minnes en historie man fortsatt snakker om i dag: Kunstneren Helge Røeds «Skulptur og situasjoner» på Galleri F15 på Jeløya i Moss.

Samtidig som kunsthåndverkere hadde sin årlige utstilling innendørs, hadde Helge Røed plassert seksten gule bøtter med vann ute. De skulle reflektere himmelen på samme måte som havet rundt Jeløya gjorde, og skape en imaginær søyle som aktiviserte tomrommet mellom himmelen og bøttene, og dermed opprettet en forbindelse mellom jord og himmel.

Dette skriver Svein Thorud i sin bok «På sporet av Helge Røed».
Utstillingen skapte enorme reaksjoner, denne gangen primært fra kunsthåndverkerne selv, som arbeidet ut fra idealet om at kunst skal være et selvprodusert stykke fra begynnelse til slutt.

Ferdigproduserte gule bøtter, stilt ut på samme tid som deres egen utstilling, kunne ikke regnes for å være kunst.

Resultatet var at «Skulptur og situasjoner» ble vandalisert under åpningsfesten på galleriet.

Opplysningstidsideer

Galleri F15 er underlagt Punkt Ø. Direktør for Punkt Ø, Dag Aak Sveinar, har en snerten måte å tolke det moderne kunstpublikummet på.

– Mange er ikke vant til å bli provosert eller utfordret, man har kanskje en tilbøyelighet til å synke inn i ens egen fortreffelighet, ler han, og fortsetter:
– Jeg tror vi trenger et samfunn hvor vi utfordrer folks persepsjon og forhold til samfunnet i sin helhet. Kunst skal være den isbryteren.

– Tror du folk blir provosert på grunn av forståelse eller mangel på sådan?
– Det er en veldig opplysningstidsmåte å tenke på. Og det gjør vi i dag. Vi trenger mentale begreper for å sette pris på ting, fordi forståelse gir stimulans, rett og slett. Vi er veldig kunnskapsbaserte i dag.

Gjennom sin stilling som direktør for Punkt Ø, ønsker Aak Sveinar å utvide dialogen med kunstpublikummet.

– Man kan godt si at man må ha kunnskap og kompetanse for å forstå kunst, men det er vel så viktig å bare kjenne etter hva det gjør med en. Gi det litt tid og tenke videre på det, og det er tidkrevende prosesser, sier han.

Trassige pubertetstanker

Den danske dramatikeren Line Knutzon opererer med ideen om at alle voksne mennesker henger fast i en tid ifra barndommen. Man kan se på oppførselen deres hvilken tid fra barndommen man har latt seg påvirke mest av. Oppfører man seg mest som det utforskende halvannet år gamle barnet, eller er man som en bedrevitende og småtrassig fireåring?

Direktør Dag Aak Sveinar tenker litt på samme måte når han omtaler det gjengse kunstpublikummet.
– I ungdomsalderen kommer man i nei-alderen, og det sitter muligens litt igjen når det kommer til kunst. Det er en slags grunnleggende nødvendighet i oss til å definere hva vi vil gjøre, en frihet, og det er friheten til å si «Nei, dette vil jeg ikke forholde meg til.» Men man kan også velge å si ja. Ja-et er en slags modning, som muligens kommer med kunnskap eller livserfaring.

Offentlig versus lukket

Kunst som er plassert i offentlige rom krever noe helt annet av sitt publikum enn hva lukkede museer og gallerier gjør.

– Kunsten får forskjellige grader av autonomi avhengig av hvor den befinner seg. Man møter samtidskunst på to steder i dag. Når man er på et galleri så vet folk at de går inn over en dørterskel og inn i akkurat dét rommet. Folk er veldig klar over at noen på museet har en definisjonsmakt, og innstiller seg derfor etter det. I offentlige rom og bygninger så er det en helt annen kontekst. Da er det lettere å protestere høylytt, kanskje fordi man da har et sterkere eierforhold til kunsten, filosoferer Dag Aak Sveinar.

I Fredrikstad er det mye kunst ute i det offentlige rom. Går man en tur gjennom Lykkebergparken, kan man møte på flere skulpturer og kunstverk. Verket «Da At» av Thomas Saenger og Truls Theodor Barth ser på avstand ut som gråfargede ufoer, men går man nærmere kan man se at de er innprentet med tekst. Like bortenfor står to stoler i granitt. De er ikke bare til å sitte på, de skal også vise forholde mellom uteplass og inneplass.

Kikker man opp på Glemmen videregående skole, vil man se en litt forkvaklet og fargerik kroppsfigur som spiller en basketball. Dette kunstverket er faktisk laget av norske Fredrik Raddum, som med årene er blitt en internasjonalt kjent kunstner.

Mer kunst i grunnskolen

Trine Eriksen, som er leder for Østfold Kunstnersenter, mener at kunstforståelse bør starte allerede på barneskolen.

– Tror du at man må ha basiskunnskaper for å kunne forstå kunst i dag?
– Nei, det må man ikke, men som på alle andre kunstområder er det klart at jo mer kunnskap, interesse, erfaring og innsikt man har, jo større referanseramme har man å tolke innenfor. Som et eksempel leser man ikke Ibsen i første klasse. Hvis man hadde hatt mer og bedre undervisning i kunstfagene i grunnskolen, så hadde interessen og forståelsen vært på et annet nivå, skriver hun i en e-post.

Hun berømmer Fredrikstad kommune for sin mangeårige satsing på kunst, og synes det er beklagelig det som skjedde med Westfoss-skulpturen.

– De gjorde en feil, og hadde tydeligvis ikke gode nok kontrollrutiner i saken. Østfold kunstnersenter samarbeider godt med kommunen i saker som omhandler offentlig kunst, og vi er nå i dialog for å få til et samarbeid angående vedlikehold.

Lar du deg provosere av kunst? Sin din mening i kommentarfelet under:

Hva er kunst ...?

Professor i Kunsthistorie, Øivind Storm Bjerke, mener at kunst er noe som hever seg ut over det vanlige. Som da Diego Maradona scoret etter et løp fra midtbanen i kampen mellom England og Argentina i 1986.

Hva er egentlig samtidskunst? Hvordan definerer man det? Det kan man muligens svare på dersom man er professor i kunsthistorie.

– Det er to forskjellige måter å se det på. Den ene er all kunst i vår samtid. Den andre er en bestemt type kunst som er opptatt av det aktuelle, den aktuelle kunstscenen. Hva er trendy akkurat nå?, forklarer kunsthistorieprofessor ved Universitetet i Oslo, Øivind Storm Bjerke.

«Rådyraksen»: Av Terje Resell. Står plassert utenfor Rådhuset, og består av en rekke dyrefigurer som er utskåret i stål av samme plate. De ulike dyrene er laget for å overraske sitt publikum ved at man kan se innover i en akse og oppdage flere forskjellige dyr.

Fotball som stor kunst

Året er 1986. Diego Maradona får ballen på Argentinas side av midtbanen. Helt alene dribler han seg i vei mot målet, forbi flere Englandspillere. Til slutt finter han seg gjennom tre forsvarere og scorer målet som regnes som en av de aller største prestasjonene i fotballhistorien. «Det var målet var ren kunst» sier man ofte om sensasjonelle idrettsbegivenheter. Og er det feil anvendelse av ordet? Nei, skal vi tro Storm Bjerke.

– Hva som gjør kunst til kunst er et vanskelig spørsmål. For folk flest er det slik at kunst er noe som er spesielt, annerledes og hever seg utover det ordinære, sier han.
– Er kunst viktig? Kan man gjøre det tilgjengelig for dem som ikke synes at det er så viktig?
– Klart at det er viktig. Det forsøkes hele tiden å gjøre det mer tilgjengelig, men man har ikke alltid lykkes veldig godt. Kanskje har det å gjøre med at kunst henvender seg veldig til abstrakte følelser.

Det er ikke så konkret. Det er ingen oppskrift på hvordan man kan bli lykkelig, sier professoren, og fortsetter:
– Kunst er knyttet til samfunn, kultur og språk. Det er komplekst og sammensatt, hvilket jo er kunstens kvalitet, så kan andre heller ta seg av det som er enkelt. Statsbudsjettet er jo bare et dårlig dikt.

«Elveløp»: Av Asgeir Midthjell. Glommaløpet hugget i granittstein.

Biologisk viktig

På spørsmål om hva som er kunstens viktigste oppgave i dag, vinkles svaret inn på biologien.
– Kunst trigger visse emosjoner. Mennesker uten emosjoner er det noe gærent med, så biologisk sett har kunsten en viktig funksjon, sier Storm Bjerke.

– Må man ha basiskunnskaper for å kunne nyte kunst?
– Det er helt opplagt. Veldig mye kunst forutsetter at du nærmest er spesialist. Poenget er jo at det meste er utilgjengelig for folk umiddelbart. Den bitte lille delen av kunsten som er opptatt av grunnlagsproblemer, det å tøye grenser og utforske ukjent terreng, den er ikke innarbeidet i kulturen ennå. Første gang hvite mennesker hørte jazz var det jo helt grusomt, syntes man. Det innarbeides gradvis.

Provoseres av følelser

– Hvorfor tror du det skaper så sterke reaksjoner blant folk?
– Den positive måten å se det på er at kunst skaper sterke reaksjoner fordi folk ser på kunst som noe viktig og verdifullt. Hvis de ikke ser verdien, så blir de provosert. En annen ting er at kunst henvender seg til følelser, så sånn sett er jo kunst noe som trigger følelsen mer enn fornuften. Det kan være provoserende for mottageren, sier Øivind Storm Bjerke. Som vet hva han snakker om.

Lar du deg provosere av kunst? Sin din mening i kommentarfelet under:

Artikkeltags