En av byens aller rikeste menn

Hardt arbeid ligger bak Tormod Stene-Johansens suksess i Baltikum. Hjemme er det kona Annkristin som har hånden på rattet - derfor deler han hele formuen sin med henne.

Hardt arbeid ligger bak Tormod Stene-Johansens suksess i Baltikum. Hjemme er det kona Annkristin som har hånden på rattet - derfor deler han hele formuen sin med henne. Foto:

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

Tormod Stene-Johansen har bygget opp formuen sin på 104 millioner kroner på eiendom og utvikling i Baltikum. Men når han blir 50 har han lyst til å kjøpe seg en pick-up, sette en diger verktøykasse på lasteplanet og reise rundt og gjøre snekkerarbeider.

DEL

Vær hjemme selv om du er borte. Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker


- Det hadde vært en fin sorti, sier han.

- Og jeg vil spise hamburgere i lunsjen, uten å tenke på vekta. Jeg har gjort det jeg holder på med nå i så mange år at jeg vet ikke om det er mer å hente av opplevelser. Jeg tror jeg har vært med på stort sett alt denne bransjen har å by på. Jeg vil ri inn i solnedgangen som en håndverker. Være fysisk sliten når jeg går og legger meg om kvelden. Kanskje ikke nødvendigvis som en snekker - og det kan hende jeg ikke får gjort det før jeg fyller 60 - men jeg vil altså gjøre noe annet, slår han fast.

Les også: Rikingens formue er søkk borte

- 2009 var et drittår

Han "avdramatiserer" raskt tallene i ligningen som nå er lagt ut - der det fremgår at han har "økt" formuen sin fra 12 millioner kroner til hele 104 millioner.

- 2009 var et drittår. Formuesberegninger er ofte veldig teoretiske og ligningsmessige: En økning i formuen på 92 millioner kroner betyr ikke at jeg er mer verdt nå enn i fjor. Formuen min var altså ikke noe mindre i 2008 - det var bare brukt en annen teknisk beregning. Det er litt som å ha en skog og være bonde, eksemplifiserer han:

- Selv om skogen er mye verdt, kan ikke bonden leve av den før han begynner å hogge.

Det hele startet da Tormod Stene-Johansen som ung og ambisiøs student rettet blikket mot utlandet:

 - Det var spennende med kommunismens fall, jeg fulgte med på det som skjedde fra og med da Lech Walesa gikk over muren i Gdansk skipsverft og frem til Berlinmurens fall. På den tiden studerte jeg økonomi og markedsføring i Oslo og hadde kjøpmannsblod i meg fra før. Jeg tenkte at et marked med 250 millioner mennesker østover, og som trenger absolutt alt, var mer spennende enn å operere andre steder, forteller han.


Dermed satte han igang - og først i Russland. Dog ikke uten problemer.

Les også; Betaler 45.000 kroner i skatt hver eneste dag

Gikk med i FMV- dragsuget

- Vi var nordmennene som ble tatt imot med champagne og flaggheising. Og vi brant fingrene. Selvsagt gjorde vi det. På den tiden gikk 99 prosent av alle selskaper med fokuset den veien konkurs. Selskaper som Telenor og Statoil klarte seg imidlertid.
Jeg skjønte at jeg måtte jobbe med noen som hadde litt ressurser, og hadde studert med Peter og Marius Varner. Dette var i 1988, og de ville gjerne at jeg skulle jobbe sammen med dem. Det var starten, forteller Stene-Johansen.

Men først måtte han hjem til Fredrikstad.

- Min fars forretningsdrift gikk "åt skogen" på grunn av nedleggelsen av Fredrikstad Mekaniske Verksted (FMV). Han drev stort innenfor arbeids- og vernetøy, og leverte over hele Østfold.  Jeg måtte altså hjem og hjelpe til, og lærte at det var to ting som var viktige: Å ikke ha gjeld, og å holde en lav offentlig profil, sier han.

På sin yrkesvei tok han også et avbrekk ved å være hjemmeværende pappa for sønnen.

- Men det var jo umulig å skru av hodet. Så det hendte rett som det var at jeg tok imot telefoner og ikke hadde penn og papir tilgjengelig midt under bleieskiftingen. Da husker jeg at jeg skrev ned bestillinger med et såpestykke på speilet på badet. Det var en artig periode. Å være hjemme med sønnen min er nok uansett den viktige delen av karrieren min, bemerker Stene-Johansen.

Sjekk FFK-spillernes ligningstall her

Etablerte Dressmann utenfor Norge

Etter hvert ble det til at Tormod Stene-Johansen bisto Varner-gruppen med å få etablert både Varner og Dressmann-kjeden utenfor Norge. Selskapet Varner Baltia ble startet i 1994 og Russland-planene ble droppet. Istedet ble Stene-Johansen ansvarlig for nye markeder i Varner.

- Russland var for spesielt interesserte, og jeg hadde store kvaler med å gjøre noe der. Det var et ganske rått klima, alt var autoritært og uforutsigbart og passet ikke meg. Konstrastene var enorme i Russland, erindrer han.

- I Baltikum, i Latvia, ble vi imidlertid møtt med en veldig entusiasme rundt vår kultur. De var den "glemte fetter" og vi opplevde et samfunn med enorme kunnskaper om oss - men med en grufull historie. Landet hadde fått mye juling. De hadde blant annet mistet 220 000 mennesker under krigen, og det av en befolkning som var halvparten så stor som vår. De baltiske land ville nok vært en del av de Nordiske land, hadde ikke historien med Sovjet blitt som den ble. Vi har en felles kulturarv og store likhetstrekk som små nasjoner nord i Europa, sier han.

Les også: En av Rådes rikeste personer

Livredde for avlytting


I starten beskriver han alt som veldig spennende - men man var livredde for avlytting:

- "Noia'en" var til å ta og føle på. Alle viktige samtaler måtte tas mens man gikk langs elven, slik at man kunne være sikker på at man ikke ble avlyttet. Men så begynte ting å skje: Vi etablerte de første neonlysene i byen og bygde den første rulletrappen. Vi gikk inn med et fokus på Dressmann-butikker og dagligvarebutikker, men det var en total mangel på lokaler. Den første Dressmannbutikken startet vi i september 1995, og i 96 klarte vi å etablere den første Rimi-butikken, forteller han.

De hadde nemlig fått Rimi-Hagen med på laget:

- Rimi ble den første butikken med selvbetjening -  vi lagde altså det første supermarkedet. Fra før var alt bak disk - omtrent som i gamle, norske landhandlerier hvor man måtte peke på en skjorte og be om å få se på den.

Derfra ble veien kort til aktivt oppkjøp av eiendom.
 
- Frank Varner og Stein Erik Hagen forstod behovet for å handle raskt og stort, og jeg sprang rundt med mine latviske partnere og kjøpte opp eiendommer egnet for detaljhandel. Eiendomsbiten ble etter hvert veldig stor. Flere aktører fra den norske elitedivisjon innen detaljhandel ble etter hvert invitert med.

Headhuntet politisjefen


- Derfor er det nå både Narvesen, Varners-butikker og Rimi overalt der nede. Norge er i det hele tatt veldig synlig - særlig i Riga. I 98 var eiendomsdelen av virksomheten så stor at jeg forsto at vi ikke hadde kapasitet. Vi hadde jo blant annet en security-avdeling med 350 ansatte, hvor Rigas politisjef var headhuntet som leder. Dermed ga jeg beskjed til Frank Varner og Stein Erik Hagen om at enten måtte vi bygge opp en skikkelig organisasjon i Norge, eller så måtte vi selge til noen som hadde eiendomsdrift som hovedfokus.
 
Dermed solgte man halvparten av Varner Hakon Invest  i 98 -  til det Anders Wilhelmsen- kontrollerte selskapet Linstow.

- Og da solgte også jeg og mine latviske partnere oss ut av Varner Baltia. Og etter hvert stilte vi oss spørsmålet:

Hvorfor skal vi fortsette å tjene penger for andre og "gjøre all jobben?

Flyttet til Riga - ville bygge satelitt-by


- I 1998 flyttet jeg til Riga med familien. Vi bodde der i et år, og jeg hjalp til med utvikling av de prosjektene vi hadde solgt oss ut av. Jeg jobbet en del med tomter, og kjøpte over tid opp et stykke land utenfor Riga på 6.000 mål, der vi planla en satelitt-by.

- Her brukte vi Fredrikstad-kompetanse, der Griff arkitekter hjalp oss med byplanleggingen. I 2003 solgte vi oss ut 100% av prosjektet - og med god fortjeneste. Jeg har også jobbet med andre og tilsvarende prosjekter - såkalt "landbanking" - som er oppkjøp av tomter og re-zoning. Bygger vi i høyden, går vi i partnerskap med andre. Vi utviklet altså landområder og eiendom. Jeg holder fortsatt på med det, og er mye i Riga, sier han.

I 2003 startet Stene-Johansen opp i Polen, for å få flere ben å stå på. Her samarbeidet han også med Fredrikstads kjente finansmann Håkon Sæther. Prosjektene ble mye tilsvarende det de hadde i Baltikum: byutvikling og masterplaner. Idag eier de et område i Polen på størrelse med lilleputt-staten Monaco.

Deler alt med kona  - også formuen

Familielivet holdes stødig sammen av kona, Annkristin Stene-Johansen - også kjent fra politikken her i byen gjennom sitt engasjement i Høyre.

- Hun hadde kanskje vært mer fornøyd dersom jeg drev en butikk på Sellebakk. Men hun er standhaftig og flink, og utrolig dyktig til å ta seg av de tingene som skjer hjemme. Vi har en ganske klar arbeidsdeling. Og jeg understreker at halvparten av formuen som står på meg er hennes. Vi startet på bar bakke begge to, og jeg har ikke noe særeie. Med hennes innsats synes jeg det er viktig å understreke det, sier han.

Ingen av barna har foreløpig tenkt å ta over etter pappa:
 
- Vi har tre gutter. Thomas er for eksempel fast bestemt på å bli skuespiller, og Ola har nettopp begynt på Norges Handelshøyskole. De er skoleflinke alle tre, og skal få velge selv. At de skal gjøre det samme som jeg har gjort, er ikke noe jeg vil anbefale dem. Problemet er at man slår aldri av "klokka" - man vil gjerne, men hodet er alltid fullt. Derfor er det bevisst fra min side å aldri bygge opp noe "familieselskap". Jeg vil at ungene skal gjøre egne valg, og har i utgangspunktet ikke tenkt at de skal komme inn og overta noe etter meg. 

- Et paradoks


Tormod Stene-Johansen sier at det skal mye til for å bare "slippe alt man har i hendene" når man har etablert seg såpass innen forretningsdrift som han har gjort:
 
- Det er vanskelig å komme seg ut av ting fordi man også skaffer seg mange moralske forpliktelser. Fjoråret - med finanskrisen - er som sagt det verste året jeg har opplevd.  Krisen har vært beintøff for latvierne, og jeg blir trist når jeg ser hvordan den har rammet dem. Det er dermed et paradoks å sitte her og være glad for gode tall og få SMS'er med teksten "gratulerer med et godt år," når man ser hvordan det året har vært for menneskene man har hatt med å gjøre. Da gir det meg en tilfredsstillelse å vite at vi har bidratt med veldig mye positivt med vår aktivitet i Latvia de siste 15 årene, sier han - og trekker frem arbeidsplasser, skatter og ikke minst legal omsetning av varer.

- Jeg tror det norske bidraget på midten av 90-tallet var med på å sette en ny standard for hvordan det gikk an å drive hvit forretning i et marked som hovedsakelig var preget av "grå økonomi," sier han.
 
Selv er han ganske beskjedent opptatt av penger.


"Money never makes a man"

-. Jeg jobber ikke med likvide aksjer og investeringer. Fruktene av innsatsen er derfor ofte vanskelige å måle - men alt man gjør er jo økonomisk motivert. Det er klart, når man ofrer så mye som man gjør. Men for meg er "spillet" mer viktig enn hva jeg klarer å ta ut til eget forbruk. Jeg ønsker å utvikle det jeg holder på med, og at det får en høy verdi på papiret er ikke så viktig for meg personlig. Jeg ser på det litt som "monopolpenger." Jeg prøver å klare meg med det jeg anser som nødvendig for å leve et OK liv. Jeg har tro på ”biologisk fotavtrykk” og hensyn til omgivelsene på alle plan, og at stort konsum fort kan ødelegge andre verdinormer, sier han - og tilføyer:

- I 1999 ble jeg spurt om man må være en kødd for å tjene penger, eller om man blir en kødd av å tjene penger. Det var en latvisk ansatt med litt dårlig erfaring fra tidligere arbeidsforhold som spurte. Det har jeg tenkt mye på. Med litt moderasjon er det nok et godt spørsmål. Et ordtak som jeg også har sans for er ”A man can make money, but money never makes a man”.


 

Søk i skattelistene for 2009

Artikkeltags