Den Veltrente Kroppen

Illustrasjon: Microstock

Illustrasjon: Microstock

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

Jeg ante ugler i mosen da min bedre halvdel kom hjem og fortalte at hun hadde tenkt seg ut og … «løpe en liten tur».

DEL

LØRDAGSGJESTEN
Ikke at hun likte
å løpe, nei da, egentlig mislikte hun det intenst, men … Her har vi det gående, tenkte jeg, og mine bange anelser slo ganske riktig til: Nå går det gjerne et par timer per løpetur, opp mot to mil, har jeg fått høre, og det neste kommer vel til å bli Oslo Maraton eller Grete Waitz-løpet – før det blir nødvendig med billetter til New York. Badet er fullt av treningstøy, og på nattbord og hyller ligger det pulsklokker og hodelykter. Og det altså i mitt hjem.

Folket løper. Stadig og utrettelig. Ung som gammel, liten som stor, trent som utrent, løpe gjør de, gjennom skog og hei, på gater og veistumper, med tykke såler og tynne såler og hælen først – eller ikke hælen først, det kommer an på steget, på under- og overpronering og akilles og lang og kort muskulatur og ikke vet jeg.

Trenden føyer seg inn som et ledd i en hyperindividualistisk, moderne livsstil der selvkontroll, viljestyrke, vinnervilje, gjennomføringsevne og høy smerteterskel er nøkler til det gode liv. Den Veltrente Kroppen – heretter DVK – er blitt det ultimate statussymbol, i den forstand at den aldri kan forklares med annet enn hardt arbeid, blod og svette. Det finnes ingen snarvei til DVK, og slikt kan vi puritanere like.

Slik blir DVK det motsatte av det vi hater mest av alt: Latskap, nytelsessyke. I sin verste utgave, heroin. Vår rikdom har ikke gått oss til hodet, men rett i kroppen: I en kultur der «alle» har god råd, blir det om å gjøre å rette statusfokus mot det som ikke kan kjøpes. (Selv om personlig trener og shoppingassistent og stylist selvsagt hjelper litt …)

Ja, så sentral er DVK at våre foresatte i kommunen har satt opp apparater til dens fremme langs våre før så sedate turstier, i skogen, der man tidligere kunne rusle, spasere, flanere, promenere. Eller til og med jogge. Selv det går ikke lenger, nå skal det løpes.

Faktum er at DVK er blitt selve navet i samfunnets system av statussymboler. Mer tradisjonelle statussymboler legger seg lagvis utenpå den i form av riktige klær, riktig bil, riktige møbler, riktige reisemål, riktige hobbyer, riktig mat … DVK skal og bør draperes med tilleggsutstyr som understreker dens betydning, gjerne på en måte som lar den skinne gjennom, skimtes der inne, med sine harde abs, kraftige lår og velformede biceps. For menn så vel som kvinner. DVK er et fellesprosjekt, et gedigent likestillingseksperiment – for dem som kvalifiserer seg.

Midt i dette infernoet av DVK, dyre merkeklær, glødende hud, el-bil, makronbaking, iPad-er og spennende reisemål, står våre barn. Som barn flest observerer de verden omkring seg med altoppslukende interesse og nesten overnaturlig oppfattelsesevne. De ser seg omkring, og de ser at DVK er viktig, at de gjenstandene som omslutter den og stiller den i relieff, er viktige. Heretter vil DVK inkludere også disse gjenstandene. Den veltrente kroppen og gjenstandene den omgir seg med.

Så ungene våre vil naturligvis være med på DVK. De vil ha kropper de kan være stolte av, sixpacks slanke midjer, de vil ha dyre klær til å drapere disse kroppene, de vil ha tingene som hører til DVK: iPhone og datamaskiner og Parajumper og Uggs. Men da er det at vi voksne hever pekefingeren. Kroppshysteriet er usunt, ungene våre trenger ikke dyre klær, kanskje skal skoleuniformer innføres for at ingen skal skille seg ut i friminuttene?

Men i alle dager, vi kan da ikke være så naive? Tror vi virkelig at våre barn, forhåndsprogrammert som de er til å legge merke til, til å herme absolutt alt vi gjør, sier og mener; tror vi at de ikke vil etterligne DVT? Tror vi virkelig at vi kan forfølge lykken gjennom trening og materielt konsum uten at barna våre overtar troen på at lykken finnes, og at den heter DVK?

Det er innsikt å hente i atferden til unge folk. Først og fremst om oss selv. Det som foregår i skolegården og i vennekretsen, hva enten det er kroppshysteri, merkevarepress eller erting av dem som ikke har like mye, er ikke annet enn det direkte ekkoet av vår egen oppførsel. Verdier er ikke noe som tenkes eller snakkes. Verdier uttrykkes i handling.

Noe å tenke på neste gang vi snører på oss joggeskoene.

Artikkeltags