– Jeg er omringet av idioter

Irriterende: Kronikkforfatteren har pendlet i en tid, og har rukket å bli mektig lei blant annet av at hennes medpendlere er så ivrig på å komme seg inn på toget at de stenger veien for de som skal av toget. (Ps. Bildet er kun en illustrasjon på problemstillingen.)arkivfoto

Irriterende: Kronikkforfatteren har pendlet i en tid, og har rukket å bli mektig lei blant annet av at hennes medpendlere er så ivrig på å komme seg inn på toget at de stenger veien for de som skal av toget. (Ps. Bildet er kun en illustrasjon på problemstillingen.)arkivfoto

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

En pendler for meg har alltid vært et ryddig begrep. Jeg forestiller meg mann i dress, låser bilen nede på stasjonen, griper kofferten, kommer presis til toget – trer stilfullt inn, og setter seg ned. Rak i ryggen, selvsikkert uttrykk, høflig og oppdratt på kunnskap og folkeskikk. En pendler for meg var en rakrygget businessmann på skinner, helt til jeg møtte virkeligheten.

DEL

TIL jobben går det relativt rolig for seg, det skal sies. Folk er trøtte, skal på jobb og man tar liksom sekundviseren med knusende ro. De står pent på rekke og rad på perrongen i den klare morgenluften, og venter tålmodig på at toget skal komme, dørene skal åpne seg, tråler så gjennom et halvfullt tog og setter seg stillferdig ned.
Men SÅ. Toget ruller inn til Oslo S, togets endestasjon. Konduktøren annonserer minutter i forveien, han rekker ikke si det ferdig engang før samtlige av pendlerne spretter opp og står klint opp i hverandres rygger (som forøvrig sjeldent er kledd i dress), ventende på at dørene skal åpne seg. Noe som realistisk nok ikke skjer før toget har stoppet, som igjen ikke skjer før om flere minutter – det har jo konduktøren allerede opplyst om. Men der står de altså, allikevel. Vuggende i kor, i ett med togets bevegelser. Plutselig rykker toget til, for det har jo fremdeles mange meter igjen med skinner å legge bak seg, pendlernes armer og ben slenges veggimellom, og de går nesten på trynet i både vegger og hverandre. Denne klønete dansen skjer hver eneste dag – men de står der. De SKAL på død og liv stå der, et kvarter før toget stopper skal de stå og trippe foran utgangen. Og der sitter jeg. Stirrer på dem, måpende og helt ute av forståelse for hvorfor de abs-o-lutt må stå der så vanvittig lenge før de får slippe ut.

Men det er ikke det verste. Det verste er når samtlige skal hjem igjen. Å, ja. Vi kommer styrtende (og nå sier jeg «vi», for jeg har ufrivillig blitt dratt inn i dette sirkuset) fra hver vår arbeidsplass i hovedstaden, og tropper opp på spor 18. Der steller vi oss strategisk opp i det området hvor vi tror at togets dører kommer til å komme.
Jo nærmere klokken blir fire, jo mer mølje blir det. På avstand kan det se ut som vi flokker oss rundt en superkjendis. Voksne menn sniker seg «i smug» (det er så latterlig tydelig, men de tror altså at de gjør det i smug) foran meg, det mangler bare at de plystrer – slik tegneseriefigurer gjør når de er skyldige, men så krystallklart later som ingenting. Og så kommer toget. Kjører saktere, og saktere, før det stopper helt. Pendlerne følger togets bevegelser som høner følger bondens hånd når det er mat å få. Møljen med pendlere står klint opp til døren, som nå endelig er foran dem, de knuffer og tripper oppå hverandre, i desperasjonen etter å beholde sin plass foran døren. Det er tross alt førstemann inn, koste hva det koste vil.
OG SÅ. Dørene åpnes. Pendlerne har gått fra å være sleipe rever som sniker «umerkelig» (åpenlyst) i møljer, til spente, oppspilte veddeløshester som bare står og tripper og venter på at grinda skal slå opp, så de kan sprinte inn. Ut fra toget renner det passasjerer fra Østfold. De er ikke pendlere, men vanlige intetanende reisende som omtrent ikke engang kommer seg ut – fordi pendlerne er så besatt på å komme først inn at de sperrer hele utgangen. I deres øyne er det nemlig kun en inngang. Deres inngang, og selve nøkkelen til en behagelig reise hjem fra jobb. Fritt for å ikke stå! En og annen sleiping sniker seg inn i motstrømmen, for å sikre seg et sete. For det er dét denne kampen, hvor kun den sterkeste overlever, dreier seg om: et sete. Pendlerne er mange, og de vet at toget blir fullt. De vet også at det er lenge til første avstigning, Moss, og at å stå hele den strekningen er et ork. Derfor, når siste reisende fra Østfold stiger ut, løper samtlige i mølje inn døren.
Trenger seg inn, presser hverandre ut for å selv få plass, går målrettet mot setet de har sett seg ut og plasserer seg der i ren triumf. Og plutselig er vi uskyldighetene selv, som om kampen, knuffingen og det psykologiske spillet om å komme først aldri fant sted. Ta plass, så sees vi igjen i morgen.

Velkommen til min verden, omringet av idioter…

Les mer på bloggen til Marie Brudevold, supermarie.net

Er dette også DIN erfaring? Er pendlerne slik?

Artikkeltags