– Jeg vet jeg var alvorlig syk, men reagerer kraftig på belteleggingen

Tegnet selv –Til slutt trodde jeg at jeg fortjente beltelegging, sier Fredrikstad-jenta, som har tegnet et sterkt bilde av opplevelsen hun hadde som psykiatrisk pasient.

Tegnet selv –Til slutt trodde jeg at jeg fortjente beltelegging, sier Fredrikstad-jenta, som har tegnet et sterkt bilde av opplevelsen hun hadde som psykiatrisk pasient.

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

«Jeg var totalt hjelpeløs. De kunne gjøre hva de ville med meg, uten at jeg kunne gjøre noe som helst motstand. Ikke rart jeg ble gal.»

DEL

Gå høsten i møte - KUN 88 kr for 8 uker med papiravisen og alt innhold på nett

Sitatet tilhører jenta som i gårsdagens FB fortalte om sitt skolemareritt som endte i psykiatrien. Fredrikstad-jenta har regnet ut at hun i løpet av tre måneder lå 203 timer i belteseng.

Journalene viser at hun på den tiden ble beltelagt 36 ganger, og tidligere i år oppnevnte Regjeringen et utvalg som skal utrede regler om tvang innen psykisk helsevern.

– Vi ønsker å redusere og kvalitetssikre bruk av tvang der det er nødvendig, sa sier helse- og omsorgsminister Anne Grete Strøm-Erichsen i forbindelse med utnevnelsen av dette utvalget.

Les også: – Så lenge lå jeg i belter

– Jeg tok feil

Første gang Fredrikstad-jenta ble lagt i remmer, lå hun nesten ti timer bundet fast på hender og føtter, ifølge Sykehushuset Østfold (SØs) «tvangslogg». Og hun beskriver det slik i dagboken:

«Da jeg trodde at ingenting kunne bli verre, og at jeg var så langt nede som overhodet mulig, viste det seg at jeg nok en gang tok feil. Etter å ha ligget i belter fra klokken 02.35 til 12.30 var det en enda mer angstfylt, fortvilet, redd og tvilende jente som gikk ut av dørene på skjermingsenheten».

– Til slutt trodde jeg at jeg fortjente beltelegging.

Hun fikk diagnosen schizofren.

Men ifølge sykehusets utskrivningsbrev, snaut to år senere, hadde hun hatt en traume fra læreren på ungdomsskolen. Traumen utløste et posttraumatisk stressyndrom.

Feildiagnostiseringen og belteleggingen er nå klaget inn til Helsetilsynet.
Divisjonsdirektør for psykiatri ved SØ, Irene Dahl Andersen, har lest artikkelen før den er kommet på trykk. Men SØ kommenterer aldri saker som er til behandling hos Helsetilsynet.

– Jeg vet jeg var alvorlig syk, men reagerer kraftig på belteleggingen, sier jenta.

Del på Facebook

Følte seg tvunget

Fredrikstad-jenta ble innlagt på barne- og ungdomspsykiatrien på Veum som 16-åring etter å ha følt seg plaget av sin lærer.

FB forteller her jentas opplevelse av psykiatrien.

– Jeg hørte fortsatt stemmen til læreren. Men på Veum ønsket de ikke å hjelpe meg, de ville bare grave dypere og dypere i min fortid. Det forklarer jenta som i dag er blitt 20 år og tar opp fag for å få studiekompetanse til å komme inn på enten medisin- eller psykologstudiet.

Hun trodde den frivillige innleggelsen på Veum var for et par uker – for å få hjelp til å komme over engelsklæren. Det ble i stedet to lange år med belteseng, tvangsmedisinering, spiseforstyrrelser og selvmordsforsøk.

– Som mor følte jeg at jeg måtte si ja både til tvangsinnleggelse og medisinering, hvis datteren min skulle få hjelp. Det angrer jeg bittert på nå, sier jentas mor.

Ville bare dø

Ungdomsskoleeleven forteller at hun hatet seg selv og sitt liv.

– Jeg så bare en utvei til å slippe mer psykiatri og tvangsbehandling. Egentlig følte jeg meg ikke psykisk syk, men der inne ble jeg fratatt alt det normale. Og én av de ansatte, som ofte jobbet kvelden, skremte meg opp flere ganger slik at det endte med beltelegging, hevder 20-åringen.

–– Men er ikke dette noe du har innbilt deg, du var syk?

– De gangene jeg hadde skåret meg opp, var til fare for andre, eller prøvde å ta livet mitt, ble jeg nesten aldri beltelagt, svarer 20-åringen.

Deler av «tvangsloggen» FB har fått tilgang til viser at hun som oftest ble beltelagt på grunn av motorisk uro.

Hun hevder også at hun ikke alltid hadde tilsyn hos seg under beltelegging, slik loven krever.

Fikk feil diagnose

Etter ti måneder på ungdomsposten, flyttet hun over på voksen avdeling. Hun var blitt 18 år. Men der var hun i knapt to måneder. Hun var ikke schizofren likevel.

– Hvordan har disse to årene påvirket deg?

– Det er ikke lett å komme ut i samfunnet etter to år på psykiatrisk. Alt var vekk. Men nå har jeg igjen begynt å ta opp kontakten med venner. Arrene på armene kan jeg ikke få gjort noe med. Men jeg har nok også blitt merket av årene på Veum, sier hun stille.
Og legger til:
– Psykiatri som handler om barn bør i størst mulig grad foregå ute i samfunnet. Barna må få hjelp der ute. Å være innlagt over veldig lang tid vil bare flytte problemet eller skape nye problemer. Det er viktig at barn får beholde det normale, venner, skole og ulike aktiviteter. Ingen kan bli bedre av å være innesperret, bli dopet ned og utsatt for masse umenneskelig tvang.

Les også: Følte seg plaget av læreren – det endte med to år på Veum

Les også: – Så lenge lå jeg i belter

Les også: Ministeren rørt over historien

Artikkeltags