Gå til sidens hovedinnhold

Sjuåringen Listhaug og Joner krangler om, er Aghdas lillebror: - Det er umenneskelig av Listhaug å feire på den måten

Artikkelen er over 4 år gammel

Mens vi krangler om hvorvidt Kristoffer Joners Listhaug-stunt var skjult reklame, gråter Aghdas (19) over å ha mistet familien sin for andre gang.

Den 14. november deler Sylvi Listhaug et innlegg på sin Facebook-profil. «Tiden for prat er forbi - nå er det handling som gjelder,» skriver innvandringsministeren.

Listhaug henviser til en New York Times-artikkel om Masoud, en syv år gammel gutt som ble tvangsreturnert til Afghanistan fra Norge i august.

«Vi skal føre en streng politikk, og det betyr at de som får avslag skal ut. Enten frivillig eller med tvang! Lik og del hvis du er enig!»

Over 9.000 nordmenn trykker «liker». Over 800 deler.

I Fredrikstad sitter Aghdas Mousavi (19) og leser det Listhaug skriver. Etterpå scroller hun gjennom kommentarfeltet. Hun blir redd.

- Det var skremmende for meg å se at Listhaug feiret på den måten. At den saken i det hele tatt hadde fått så mye oppmerksomhet hos henne, det gjorde meg redd, sier Aghdas til Nettavisen.

New York Times-artikkelen handler nemlig om Aghdas familie. Om hennes mor, far og to brødre, Javid (17) og Masoud (7), som nå er sendt til Kabul.

- Jeg savner vennene mine, jeg savner familien min, jeg savner søsteren min. Jeg vil så gjerne reise tilbake til Norge, sier Masoud til New York Times.

Tilbake i Norge sitter storesøster Aghdas, i en liten leilighet utenfor Fredrikstad sentrum som hun deler med to tanter. Hun har sluttet å bruke hijab for å lettere få jobb i Norge, slik at hun kan hjelpe familien sin. Slik at de kanskje kan få komme tilbake.

- Hvis artikkelen Listhaug omtalte hadde handlet om mange forskjellige familier eller norsk asylpolitikk generelt, så ville jeg nok ikke reagert. Men den gjorde ikke det. Den handlet om min familie, og da synes jeg det var umenneskelig av Listhaug å feire på den måten, sier Aghdas.

Hun snakker med familien på Skype et par ganger i uka. Vi forsøker å få tak i dem mens Nettavisen er på besøk, men familien har ikke strøm.

- Brødrene mine går nesten ikke ut. De har ikke noe fast sted å bo, men flytter rundt hele tiden fordi de ikke vet hvor det er trygt. Masoud snakker ikke språket, alt er så annerledes for ham. Jeg skjønner ikke hvordan han skal venne seg til livet der, sier Aghdas stille.

 De som likte og delte vet ikke nok om saken

Mandag gikk skuespiller Kristoffer Joner, med reklamebyrået Anorak i ryggen, ut på Facebook og kritiserte Listhaug for å være respektløs og kvalmende.

Joner ba folk om å donere penger til NOAS i Listhaugs navn. Over 32.000 nordmenn fulgte oppfordringen. NOAS samlet inn godt over tre millioner kroner.

Listhaug svarte med å referere til kritikerne som «et hylekor», og skrev at de vil «fortsette å kjempe for en streng og bærekraftig asylpolitikk».

Fra sofakroken fulgte Aghdas debatten. Etter frykten kom den gledelige overraskelsen. Hun kunne ikke tro at så mange nordmenn engasjerte seg i debatten som hadde tatt utgangspunkt i akkurat hennes familie.

- Da jeg så hvor mange som hadde likt Listhaugs innlegg om familien min, tenkte jeg at mange sikkert var enig med henne. Men så kom Joners innlegg, som fikk enda flere likes, og da ble jeg på mange måter lettet. Folk likte, delte og donerte, og jeg ble veldig glad, sier Aghdas.

- Du sier du leste kommentarfeltet på Listhaugs innlegg. Hva tenkte du om det som står der?

- Jeg tenkte at det var utrolig mange som ikke visste hva saken handlet om. Det var store misforståelser, noen spurte for eksempel hvorfor foreldrene mine hadde sendt en syv år gammel gutt til Norge alene, men det var jo ikke sånn. Mange av de som likte og delte vet ikke nok om saken, det er mitt inntrykk, sier Aghdas, og fortsetter:

- Jeg har aldri opplevd noe som ligner det inntrykket man får av mange som kommenterer på Facebook-siden til Listhaug, verken på skolen eller på jobb. De fleste som sitter og skriver slike kommentarer er nok bare så tøffe bak PC-skjermen, ikke i virkeligheten. Slik opplever jeg det, i alle fall.

Forsvant fra foreldrene

Listhaug vs. Joner har vært et hett tema i norske aviser hele uken. Vi har diskutert reklamebyråets rolle i NOAS-kampanjen, vi har synset om hvorvidt dette er skjult reklame, noen har følt seg lurt av Joner og vi har skrevet kronikker om Listhaugs bruk av begrepet «hylekor».

Men den virkelige historien begynte lenge før Joner tok opp kampen mot Listhaug. Den begynte i Kabul for 16 år siden, med at en familie på fire flyktet fra Afghanistan til Iran.

  • Les også: Familiens advokat: – Barna brukes som signal til andre

Aghdas var tre år gammel, lillebror Javid bare en baby.

- Det var borgerkrig og hele slekten hadde flyktet til Pakistan, Europa eller USA. Vi var den siste familien som reiste, forteller Aghdas.

Familien ble værende i Iran i seks år, men fordi de var papirløse hadde de verken rett på skolegang eller arbeidstillatelse. De så ingen annen utvei enn å reise tilbake til Kabul, der de bodde i rundt tre år.

I 2009 kom lillebror Masoud kom til verden. Samme år bestemte familien seg for å flykte på nytt, denne gangen til Europa.

- Vi reiste med smuglere som fraktet oss i båt, biler og containere. Da vi kom til Tyrkia, fikk vi beskjed om å gå om bord i små gummibåter som skulle frakte oss ut til en større båt. Jeg fikk plass med en familie på tre, forteller Aghdas.

Hun stopper opp. Fikler med hendene i fanget og flytter blikket. Stemmen er likevel klar og ren når hun fortsetter:

- Båten forlot land uten familien min. Jeg gråt og skrek, ropte at de måtte snu for å hente mamma og pappa. Ingen hørte på meg. De sa det var farlig å kjøre tilbake.

Hun husker panikken og følelsen av maktesløshet.

- Jeg var tolv år gammel. Smuglerne fraktet oss videre til Sverige, jeg hadde ikke annet valg enn å bli med. Det var bare sånn det funka. Jeg kunne ikke være igjen alene.

- Masoud kjente meg ikke igjen

Aghdas ble fraktet til Oslo der hun visste hun hadde familie. 12-åringen fikk hjelp til å spore opp en tante og onkel, og hun fikk lov til å bo der.

Vel et år etter båtturen i Tyrkia, fikk Aghdas kontakt med familien sin igjen. De var i Hellas, og søkte øyeblikkelig om å få behandlet søknaden sin i Norge.

I 2011 kom familien til Norge. Storesøster Aghdas beskriver det hele som uvirkelig. Hun hadde forsøkt å forsone seg med tanken på at hun kanskje aldri ville se familien igjen, men plutselig var de i Norge. I lille Fredrikstad. Sammen med henne.

- Jeg trodde noe hadde skjedd dem, jeg hadde lest om mange som hadde druknet eller blitt deportert tilbake til Afghanistan, sier Aghdas.

Yngstebror Masoud var blitt to år gammel. Javid var 11 år. Begge hadde tilbrakt hele livet på flukt.

- Masoud kjente meg ikke igjen, han visste ikke hvem jeg var, husker Aghdas.

- Spurte ofte om å få sitt eget soverom

I nesten fem år bodde familien Mousavi på asylmottaket i Fredrikstad. Masoud begynte i barnehage, Javid på skolen og foreldrene på norskopplæring.

Aghdas, som gikk på videregående selv, besøkte dem ofte, men ble boende hos tanten sin.

- Masoud lærte seg språket raskt og fikk mange venner. Han ble på en måte veldig norsk, og lurte veldig på hvorfor familien bodde i mottak. Han spurte ofte om når han kunne få sitt eget soverom. Javid begynte på ungdomsskolen, og begge to deltok på svømming, dans og fotball.

Familien var samlet. De var trygge, men hverdagen var preget av en voldsom usikkerhet, forteller Aghdas.

I februar 2012 fikk familien avslag på asylsøknaden. I november 2012 fikk Aghdas, som hadde fått oppholdstillatelse i 2010 som enslig mindreårig asylsøker, beskjed om at oppholdet hennes også ble opphevet. Nå som foreldrene var kommet til landet, var hun ikke lenger enslig mindreårig, og kunne returnere til Afghanistan sammen med dem, mente UNE.

Aghdas mistet arbeidstillatelsen og dermed skoleplassen på helsefagarbeiderlinjen.

- Det var en utrolig tung tid. Vi prøvde å gjøre det beste ut av situasjonen, ikke tenke så mye på det og håpe på det beste. Men samtidig var vi redde for å bli returnert.

Hentet mitt på natta

Etter fire år og to runder i retten fikk Aghdas oppholdstillatelsen tilbake i mai 2016. 19-åringen var lettet. Nå kunne hun fortsette livet igjen.

Men lettelsen ble kortvarig.

Natt til 12. august ble familien Mousavi hentet på asylmottaket i Fredrikstad og kjørt til Trandum. Det de fryktet aller mest var i ferd med å skje.

- Jeg sov over på mottaket fordi Masoud skulle feire bursdagen sin dagen etter. Midt på natten våknet vi av at noen lyste i ansiktet vårt. Da jeg våknet ordentlig så jeg at det var rundt tolv politifolk i rommet, minnes Aghdas, og fortsetter:

- De sa til meg at de hadde kommet for å hente familien min.

Tårene renner mens hun forteller. Hun blir stille. Det er vanskelig å fortelle, men Aghdas vil prøve.

Fem år etter hun ble gjenforent med foreldrene, skulle hun altså miste dem igjen. Også denne gangen er det følelsen av maktesløshet som sitter igjen.

- Mamma er veldig syk, og fikk flere kraftige angstanfall. Tre politikvinner måtte holde henne fordi hun skalv sånn.

Aghdas blir stille igjen. Hun husker lillebror Masoud, som brukte litt tid på å våkne ordentlig.

- Masoud forsto ikke helt hva som skjedde, men da han skjønte at de skulle reise sa han «men jeg har bursdag i morgen».

- Det hele var så brutalt. Og det aller verste var at mamma besvimte, så hun var bevisstløs da de kjørte avgårde. Men hun ringte meg fra flyplassen like før de dro.

- Hva sa hun da?

- Hun sa ha det. Og at jeg måtte passe på meg selv.

Til info: Nettavisen har vært i kontakt med Politiets Utlendingsenhet, som ikke kan kommentere hendelsen med mindre taushetsplikten blir opphevet.

- Jeg vet ikke hvilken trygghet UNE snakker om

Hittil i 2016 er 37 barn sendt tilbake til Afghanistan sammen med foreldrene sine, langt flere enn andre europeiske land.

Statsminister Erna Solberg understreker overfor VG at returpolitikken er regjeringens linje, ikke bare Listhaugs politikk.

– Det denne saken startet med, et oppslag om at vi sender ut barnefamilier til Afghanistan i New York Times, er regjeringens felles politikk, det er ikke Sylvis politikk, sier Solberg til VG.

Aghdas sier hun ikke forstår hvordan regjeringen kan vurdere Afghanistan som trygt.

- Familien min har det ikke bra. Det er veldig farlig i Kabul. Nylig var det skyting i en moské 200 meter unna dem, og det har vært bombeeksplosjoner på hotell i nærheten.

- Utlendingsnemnda (UNE) mener det finnes trygge områder i Afghanistan, og at du kan treffe familien din ved å reise på ferie til Afghanistan. Hva tenker du om det?

- Jeg vet ikke hvordan de måler trygghet. Jeg kommer ikke til å reise dit på ferie, bare flyplassen i seg selv er utrygg. Jeg vet ikke hvilken trygghet UNE snakker om, eller hvor den finnes.

Aghdas ser ned.

- Jeg sjekker nyhetene nesten hver time. Det er noe som skjer hele tiden. Om nettene våkner jeg mange ganger. Det er ikke en god følelse i det hele tatt.

Mener hun er ankerbarn

Når barn har bodd i Norge i mer enn fire og et halvt år, og har gått minst ett år på skole, vil deres tilknytning til landet kunne utgjøre såkalte «sterke menneskelige hensyn», og kan føre til at en familie får oppholdstillatelse i Norge.

Både Javid og Masoud har vært i Norge i nesten fem år. Dette er ikke tatt hensyn til fordi UNE mener Aghdas ble sendt til Norge som såkalt «ankerbarn».

- Slik at foreldrene bevisst sendte sin eldste datter hit alene, for at det skulle være lettere for resten av familien å oppholde seg her i Norge, uttalte sekssjonssjef Ingun Marie Halle i UNE til NRK i høst.

- Det er helt latterlig, egentlig. De vet jo hvor farlig det er å reise med smuglere, og at man ikke har noe makt over dem. Jeg forstår ikke hvordan de kan tro det, jeg var tolv år da jeg forsvant fra foreldrene mine, sier Aghdas.

Skal i retten

Nå har familien Mousavi stevnet UNE, og saken skal opp i Tingretten i desember.

Advokat Sigrid Broch sier at familien aldri fikk svare på påstanden om at Aghdas ble sendt som ankerbarn, og mener derfor det er snakk om en saksbehandlingsfeil fra UNEs side.

- UNE fattet et vedtak i mai. Da hadde barna vært i Norge i fire og et halvt år. Vedtaket ble ikke gjort kjent for familien før senere, og da kun ved en tilfeldighet. Vi sendte en stevning og begjæring om midlertidig forføyning, men familien ble tvangsreturnert før den ble tatt stilling til, sier Broch til Nettavisen.

Nå ber Broch om at familien skal få mulighet for å svare på anklagene om at Aghdas er ankerbarn.

- UNE har lagt feil faktum til grunn. I tillegg fattet de vedtaket uten å snakke med barna om deres situasjon per i dag og deres tilknytning til Norge. Jeg mener også at de har feilvurdert den humanitære situasjonen til familien ved retur. Det er ikke tilstrekkelig å si at det er trygt i Afghanistan, sier Broch.

UNE: - Ingen saksbehandlingsfeil

Ingun Marie Halle, seksjonssjef i UNE, har tidligere uttalt at de ikke mener det foreligger noen saksbehandlingsfeil i saken.

– UNE mener at barnas rett til å bli hørt har blitt tilstrekkelig ivaretatt ved saksbehandlingen i UDI og senere i forbindelse med klagebehandlingen i UNE og tidligere anmodninger om omgjøring, sa Halle til NRK i august.

Halle bekrefter overfor Nettavisen at hun fortsatt står ved kommentarene overfor.

Fordi saken snart skal opp i Tingretten, ønsker UNE imidlertid ikke å kommentere ytterligere.

- Denne saken skal opp i retten om et par uker, og da mener vi det blir feil å kommentere innholdet i saken nå. I UNE er vi generelt tilbakeholdne med å kommentere saker som snart skal opp i retten, sier Halle til Nettavisen.

- Det har vært flere skyteepisoder og bombeeksplosjoner i Kabul de siste månedene. Mener UNE likevel at Afghanistan er trygt?

- Den generelle sikkerhetssituasjonen i Kabul er ikke vurdert til så ille at returer generelt er uforsvarlig. Men det forekommer både voldshandlinger og terror som gjør at vi følger nøye med på utviklingen, sier Halle.

Et liv på flukt

Aghdas har skaffet seg jobb på en bensinstasjon i Fredrikstad for å kunne hjelpe til med å betale for rettssaken.

- Familien min er i en situasjon der de ikke har annet valg enn å håpe på det beste, men jeg vet ikke hva jeg skal tenke. Håpet er der, men det er ikke så stort, innrømmer hun.

Mens familien venter i Kabul, prøver Javid og Masoud å følge undervisningen i Norge så best de kan. Storesøster sender bøker til Kabul, og Javid hjelper Masoud med leksene.

- Hvilke planer og drømmer har du for fremtiden?

- Planen før august var å bli ferdig med videregående og studere nanoteknologi i Bergen. Men slik det ser ut nå så tror jeg ikke jeg greier å fullføre året, så jeg må nok gå det om igjen.

- Vet ikke hvor jeg tilhører

Aghdas har vært på flukt siden hun var tre år gammel. Født i Kabul, oppvokst i Iran. Senere flyktet hun gjennom Europa, uten foreldrene, til Norge, hvor hun senere mistet oppholdstillatelsen hun trodde var hennes for alltid.

- Det har påvirket meg veldig psykisk. Jeg vet ikke noe særlig om nasjonalitet, og har ingen sterk tilhørighet til noe sted, uansett hvor hardt jeg prøver. Jeg vet ikke hvor jeg tilhører, egentlig.

- Nå har du bodd snart seks år i Norge. Føler du deg norsk?

- Jeg har jo hatt ungdomstiden min her, så på mange måter gjør jeg det. I Norge har alle like rettigheter, det har man ikke i Iran. Så det gjør at jeg føler at jeg har høyere verdi og er mer akseptert i samfunnet, men fordi jeg har vært flyktning så lenge så føler jeg meg ikke hundre prosent norsk.

Men hvis hun skulle tvile på hvorvidt hun er akseptert i Norge, kan Aghdas bare logge seg på Facebook. Der har det nemlig strømmet inn med støtteerklæringer og oppmuntrende meldinger den siste uken, de fleste fra totalt fremmede mennesker.

- At så mange bryr seg og bruker tiden sin på å sende meg melding, det betyr veldig mye for meg. Jeg er så glad for at NOAS har samlet inn så mye penger. For veldig mange familier er NOAS det siste håpet de har, den eneste muligheten de har til å få hjelp, sier Aghdas.

- Så hvem bryr seg egentlig om at et reklamebyrå står bak?

Kommentarer til denne saken