En tungvekter heises i land...

Den døde spermasetthvalen veier 28 tonn og er 14 meter lang. Tungt maskineri og mange timer måtte til for å gi den avdøde kjempen fast grunn under buken.

Den døde spermasetthvalen veier 28 tonn og er 14 meter lang. Tungt maskineri og mange timer måtte til for å gi den avdøde kjempen fast grunn under buken.

Av
Artikkelen er over 15 år gammel

I går fikk «lillebroren» til Moby Dick landkjenning på Øra. Det ble etter hvert en blodig affære.

DEL

Kort tid etter påbegynte Endre Hoffeker den enorme jobben med å partere dyret, slik at han kunne realisere den noe spesielle guttedrømmen om å eie et hvalskjelett.
– Nå velter innvollene ut - bare vent, advarte hvalfanger Bjarne Liverød mens han spankulerte i halvsirkel omkring kadaveret med hendene på ryggen. Han ga direktiver i øst og vest, informerte om at store mengder gass kunne slippe ut når som helst og gliste skjevt av tilskuerne som trippende ventet på et «kjempepromp» som «helt sikkert kunne høres over hele Øra.»
Liverød hadde tatt turen fra sitt virke ved Hvalfangermuseet i Sandefjord ens ærend for å beskue den avdøde spermasetthvalen som ble påtruffet drivende i Oslofjorden tirsdag formiddag. Og han var utvilsomt en verdifull medspiller for Hoffeker.

Hvalfanger-humor

Allerede da den optimistiske hvaleieren tok første stikk i buken på dyret var Liverød på plass med gode råd og vink - og en god porsjon obligatorisk «hvalfangerhumor»:
– Nå kommer godlukta, dere. Nå kjenner jeg lommeboka vokser, proklamerte han da innvoller i trengsel, blod og gråhvit olje veltet ut på bakken – faretruende nær skosålene til alle dem som hadde (h)valfartet til Øra for å ta en nærmere titt på kadaveret.
Med ett var Liverød tilbake i gamle dager, og han visste akkurat hvor det var fornuftig å begynne:
– Ta indrefileten på'n først, var en av de første oppfordringene som gikk i tospann med pekefingeren hans.

Vant med galskap

På spørsmål om hva naboene til Hoffeker har sagt om det noe spesielle prosjektet, svarte han nonchalant:
– Njaaa, jeg tror nok de er vant med litt galskap fra min kant...
Hoffeker valgte å begynne forsiktig, med flensekniver og taktisk skjæring. Han uttrykte også stor lettelse over at hvalen ikke eksploderte i fjeset hans, som det var en viss fare for da han pirket borti den med skjæreredskapen for første gang.
– Jeg er også glad det ikke ble mer søl enn det ble. Vi skal nå forsøke å ta ut kjeven slik at ingen stikker av med tennene, og i morgen spretter vi resten av buken. Kanskje vi klarer å finne ut hvorfor den døde, påpekte han.
Sammen med seks venner som alle opptrådte som dugnadsarbeidere, var han innstilt på å bruke siste rester av dagslys i går.

3000 liter olje

I notisboken hadde hvalfanger Liverød et vell av nedtegnelser om hvalens fysiologiske særpreg, og ut fra vekten regnet han seg frem til størrelse på både lunger og hjerte: Hver av lungene veide antagelig litt over et halv tonn, hjertet hadde en egenvekt på 300 kilo, og hvalen hadde sannsynligvis ligget død i nærmere to uker etter at den møtte sitt sørgelige endelikt et sted der ute i havgapet.
– Det er nok godt og vel 3000 liter olje i denne karen, informerte Liverød – en olje som ifølge ham selv er verdens beste solkrem:
– Solfaktor 1000! Minst!
Mens stanken truet med å tvinge samtlige av de tilstedeværende i kne, og med letthet kunne fratatt enhver matelsker lysten på hvalkjøtt for all fremtid, tok pensjonisten det ene magedraget etter det andre:
–Her lukter det penger!
Slik mimrer en ekte hvalfanger!

Slått på målstreken

Med på laget var også Henrik Kulms fra Sandefjord. Eier av både Atlantic Hotel og Norges største private samling av hvalfangereffekter. Men mannen var også i besittelse av en snev indianertendenser, siden et megetsigende «Yiiiihaaaa» var noe av det første han ytret etter å ha gått løs på dyret med «verdens største skalpell.»
Den lidenskapelige samleren måtte dessverre anse seg slått på målstreken av Hoffeker. Hadde han ringt Fredrikstad kommune en dag tidligere, kunne han ha vært den som slo klørne i Oslofjordens svar på «Moby Dick.»
– Jeg legger ikke skjul på at jeg egentlig hadde lyst på hvalen selv, innrømmet han - og klatret omkring på hvalskroget med den største selvfølgelighet.

Møkkajobb

Herrene Hoffeker og Kulms ble raskt varme i trøya, og hakket så blodspruten sto. Dog med et utpreget dratt smil om munnen – et smil som kanskje vitnet ørlite grann om at de egentlig ønsket å tilbringe ettermiddagen et helt annet sted enn stående til anklene i blod og gørr fra en hval som hadde vært død i 14 dager.
Men har man sagt A, får man si B. For Hoffeker var det nok snarere snakk om hele alfabetet - han var smertelig klar over at han hadde påtatt seg litt av en møkkajobb.

Artikkeltags