En reddende engel fra Torp

Birgitte viser bilde av den 2500 år gamle borgen Arg-E-Bam slik den en gang så ut.

Birgitte viser bilde av den 2500 år gamle borgen Arg-E-Bam slik den en gang så ut.

Av
Artikkelen er over 15 år gammel

En teltleir i den jordskjelvrammede iranske byen Bam har vært hjemmet til Birgitte Gundersen de siste fem ukene. Mange kan takke sykepleieren for at de lever i dag.

DEL

Som Røde Kors-delegat i Iran har Birgitte Gundersen gjennomgått noen tøffe uker. Hver eneste dag har hun hjulpet ofre som har mistet både hjem og familie.
De står i kø utenfor feltsykehuset. Opptil 800 pasienter blir betjent i løpet av ett døgn, mens Gundersen og resten av helsepersonellet jobber på spreng. Det har de gjort i nesten to måneder.

Ledet kvinneavdelingen

Det tok bare tolv sekunder. 41.000 ble erklært døde etter at jordskjelvet la byen i ruiner i desember i fjor. De sårede er enda flere, og trenger sårt hjelp.
Den 26. januar landet Torpe-kvinnen på iransk jord. For første gang skulle hun jobbe i felten. Utenfor senteret av det som var igjen av Bam, ligger leiren til Røde Kors.
Den består av en kvinneavdeling, en mannsavdeling, en intensivavdeling og en mottagelse.
Gundersen ledet kvinneavdelingen. Hun arbeidet profesjonelt, men fikk likevel følelser for de mange tragiske enkeltskjebnene.
– Jeg husker spesielt en sju år gammel jente som hadde ligget begravet i ruinene i elleve timer før hun ble funnet. I tillegg var hun blitt voldtatt. Hun hadde knust de fleste ben i kroppen, men fikk god hjelp hos oss. Hun smilte så godt, minnes Gundersen, som forteller at det gikk bra med jenta.

Tok seg av Ali

All kommunikasjon foregikk på engelsk, men det var hele tiden tolk tilgjengelig i leiren.
– Vi hadde som regel en tolk i mottagelsen, får å få kommunisert enklest med de sårede, forklarer hun.
De sårede var mange, og de ble behandlet for knivstikk, skuddskader, brannskader og benbrudd.
Hun forteller om store kulturforskjeller.
– Jeg fikk et godt forhold til en fem måneder gammel guttebaby som het Ali. Moren brydde seg ikke spesielt om ham. Han veide bare tre kilo. Moren dyttet til ham en flaske, men han ville ikke ta den. Moren likte ikke at jeg ga ham mat gjennom en sonde. Men jeg måtte jo gjøre det, hvis ikke hadde han dødd. Det var jeg som tok meg av ham, moren så ikke ut til å bry seg, men det er slik det er der nede. Jeg er kun på besøk, og må innrette meg etter deres levesett, forteller Gundersen.
Plutselig en dag var moren og barnet borte.
– Jeg regner ikke med at Ali lever i dag, sukker hun.

Liten kontakt

Dagene i leiren var hektiske, og det var nok å gjøre.
– Vi hadde på oss en walkietalkie hele døgnet og måtte opp midt på natta hvis det var veldig hektisk.
Kommunikasjon med omverdenen var minimal.
– Vi hadde en satellittelefon som vi fikk bruke fem minutter én gang i uka. Og nabo-campen som var en FN-leier, hadde Internett. Den lå ti minutters gange unna, men vi fikk aldri forlate leirene uten å ha med oss vakter. Samfunnet der er svært mannsdominert. Kvinner har null status, og er fritt vilt. Det ble et lovløst samfunn etter jordskjelvet.

«Hjem»

I løpet av oppholdet var de på én utflukt. Det var til byen Kerman. Lå på hotell og fikk en god dose luksus.
– Det var deilig å ligge i en ordentlig seng og kunne gå på do uten å bli omringet av en million fluer. Men etter dag nummer to, var det godt å komme hjem igjen.
«Hjem» var den inngjerede Røde Kors-leieren som var blitt til et lite samfunn bestående av 16 ulike nasjoner.
– Vi ble en kjempefin gjeng og jobbet godt sammen. Maten vi spiste var hovedsakelig iransk og ikke spesielt god, men vi fikk lage mat fra vårt eget land innimellom. Og det ble mye Kornmo. Litt for mye, smiler hun.
Nå nyter hun melk og norsk brød.
– Men hver gang FN-leiren fikk nye forsyninger var vi der. Ferske aviser, Kvikk Lunsj og Melkesjokolade. Det var helt fantastisk, forteller kvinnen som uten tvil vil dra ned igjen.
– Hvis det er behov, drar jeg til høsten.


Artikkeltags