Kronikk: Kunstnerisk kompetanse må inn i fremtidig byplanlegging

GAVEN: Slik ser kunstneren Jaume Plensa for seg at skulpturene vil fremstå på Phønixbrygga. I denne kronikken reflekterer kunstneren  Tor-Magnus Lundeby over premisser for kunst i det offentlige byrom. Illustrasjon: Jaume Plensa

GAVEN: Slik ser kunstneren Jaume Plensa for seg at skulpturene vil fremstå på Phønixbrygga. I denne kronikken reflekterer kunstneren Tor-Magnus Lundeby over premisser for kunst i det offentlige byrom. Illustrasjon: Jaume Plensa

Av

Det vil være verdifullt å inkludere også kunstnerisk kompetanse i et samarbeid om estetisk bruk av byrom, skriver billedkunstner Tor-Magnus Lundeby.

DEL

Vær hjemme selv om du er borte. Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

MeningerKultursjefen i Fredrikstad inviterte allerede i fjor sommer til debatt rundt kunst i offentlig rom i en kronikk i Fredrikstad Blad, omtrent samtidig med at nyheten om Sparebankstiftelsens skulpturgave ble kjent. Kunst i offentlig rom er neppe tjent med en kortvarig debatt. Jeg har lyst til å ta utfordringen med et konstruktivt tilsvar og har derfor brukt mye tid på å reflektere over premisser for kunst i offentlig byrom. Jeg mener kunstnere har en kompetanse som kan tilføre byplanleggingen som helhet mye mer, ikke bare med skulpturer når konkurranser legger opp til det.

Byrommet byr på et estetisk samspill mellom arkitektur, grønne soner, skulpturer og historiske spor, i tillegg til ferdselsnettet. Trafikknettverket er forbundet med stress og ubehag. Når vi som myke trafikanter ferdes gjennom det mer subtile system av stier, smågater og snarveier, er vi i større grad i stand til å ta inn over oss de stillestående formgitte omgivelsene. Betydningen av kunst og den verdien det har for enkeltmenneskets behov for ettertanke, undring eller som kontemplativ motsats til flyktig massemønstringskultur er uvurderlig, og kan ikke måles eller veies på noen måte.

BØR MED: Kunstner Tor-Magnus Lundeby mener kunstnerne må tas med på råd når byens fremtid skal planlegges.

BØR MED: Kunstner Tor-Magnus Lundeby mener kunstnerne må tas med på råd når byens fremtid skal planlegges. Foto:

Sparebankstiftelsens uteromprosjekt Skulpturstopp har befestet seg på flere steder på Østlandet den siste tiden og turen kom til Fredrikstad i jubileumsåret. Jaume Plensas tre hoder kommer derimot neste år, når byen er 451 år. Valget av kunstner er bestemt av prosjektets kunstneriske råd. Stedsvalget er den problemstillingen som har engasjert mest i debatten hittil. Sparebankstiftelsens skulpturgaveprosjekt forutsetter at kunstneren står fritt til å velge sted og utforming, i dialog med kommunene. I Fredrikstad Kommunes retningslinjer for håndtering av kunstgaver og monumenter «skal det legges til grunn at giveren ikke kan kreve en bestemt plassering» og en egen gavekomité skal bestå av 4 representanter: By- og næringsutvikling som forestår arealplanlegging, RTD som forvalter og utvikler de kommunale parker, gater og plasser, Østfold Kunstsenter som ekstern konsulent med kunstfaglig kompetanse, og Byantikvaren i visse tilfeller. Det er litt uklart er om de nyeste retningslinjene er utformet etter at tilbudet om gaven kom, siden to ulike instansers retningslinjer og kunstneriske føringer kommer i prinsipiell konflikt.

Et annet aspekt ved å berike en attraktiv by med gaver har jeg sett i en debatt om etablering av Guggenheim Museum i den finske hovedstaden. Guggenheimstiftelsen har sett det som en berikelse for det lokale kunstlivet med en kommersiell ving i Norden. Dette skulle være er en «storslagen gave» som forutsatte at byen som var spesielt utvalgt var med på spleiselaget. I november ble planene nedstemt i byrådet med begrunnelse i feil ressursbruk, en altfor verdifull tomt og et urealistisk høyt privat innskudd av midler. En skuffet talsperson for Guggenheim tolket det som skepsis til globaliseringen.

Som kunstprosjekt har ikke Skulpturstopp rukket å få mange anmeldelser, men kurator og kritiker Erlend Hammer nevner prosjektet i teksten «En samtale som pågår nå», på nettstedet kunstkritikk.no. Det er en tekst om utsmykningen av Kulturhuset Sentralen i Oslo. «Med slike prosjekter opptrer Sparebankstiftelsen i en klassisk mesénrolle. I tillegg eier de Astrup-samlingen, som til daglig er deponert hos KODE i Bergen, og de gjennomfører en årlig stipendutstilling ved Oslo Kunstforening.» Jeg er mer skeptisk til visjonen for Skulpturstopp, ønsket om en popularitet rundt skulptur i offentlig rom der enkeltmennesker byttes ut med publikum som stopper opp for å betrakte, derav navnet Skulpturstopp.

Der Skulpturstopp utvikles steg for steg i et utvalg blant Østlandets 142 kommuner, må «originalen» Skulpturlandskap Nordland sies å ha hatt en mer gjennomtenkt og konseptuell helhet i regi av Maaretta Jaukkuri og AK Dolven. Hver kommune i fylket var tiltenkt en skulptur av internasjonale kunstnere og det var mange utfordringer og reaksjoner der også. Samlingen talte 33 skulpturer av kunstnere fra 18 land i 1998, da hoveddelen av prosjektet var ferdig. Stedsvalgene gjort av kunstnerne og kuratorene i samarbeid, var i hovedsak utenfor tettbebyggelse i dialog med den mektige nordlandsnaturen. Det hører med at Jaukkuri var inne i bildet som rådgiver helt i startfasen av Skulpturstopp med sin lange erfaring og institusjonskompetanse.

Statuer, abstrakte skulpturer og mennesker i en by vender seg til hverandre over tid. Men vi blir sammen ganske små sammenlignet med utbyggingen av Bryggepromenaden. Nettopp derfor kan det være viktig at monumental kunst får sin plass også nær vann og med det er med på å bidra til at elvefasaden ikke tettes helt igjen. En stor skulptur vil kreve mye mer plass rundt seg enn en 8-etasjes bygning og vil da reservere mer åpenhet i det landskapet.

Monumentalt er den også noe mer enn oppskalert selv om kunsthistorien har mange fantastiske eksempler på at enorm forstørring kan fungere, fra gjenstandsskulpturene til Clas Oldenburg til noen av Ron Mueck sine skikkelser. Monumental kunst i offentlig rom bør proporsjonalt ha noe mer arkitektonisk over seg, og må dessuten utfordre sine omgivelser i byrommet akkurat som kunstformen landart prøver å gå i dialog med naturlandskapet.

Det finnes også flere muligheter for kunst utendørs enn det offentliges rom. Mange har vandret rundt og forelsket seg i Olafur Eliassons regnbuerondell på taket av ARoS, kunstmuseet i Århus. Arkitekter og byggherrer kan involvere kunstnere mer i kultur- og næringsbygg. Jeg tror også som kunstner at det er berikende for det kreative landskapet at arkitekter tenker i kunstnerisk retning og deltar i utsmykningskonkurranser. Operaen i Oslo kan sees som et kunstnerisk terrengmonument selv uten utsmykningene, mens arkitekt Espen Handegaard sitt flotte høyreiste landemerke langs E18 i Askim utfordrer grensene mellom kunst og arkitektur. Det blir uansett spennende å se hvordan Tall Ships' Race sine store skip bivånes av tre høye hoder med lukkede øyne, blant et bredt publikum i bevegelse over Phønix-kaia.

Ole-Henrik Holøs Pettersen skriver i sin kronikk av 12. juli at han tror at den største utfordringen for dette prosjektet er at: «Det er nytt og ukjent for Fredrikstad å måtte ta stilling til slik voluminøs og monumental kunst i et av byens fellesrom». Selv om Fredrikstad Kommune er blant de fremste kommunene i fylket på bruk av kunstnerisk konsulentbistand, kan man bli enda bedre. Det vil derfor være verdifullt for fremtiden å inkludere også kunstnerisk kompetanse, i et godt samarbeid om en revidert totalplan for estetisk bruk av byrom.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags