Gå til sidens hovedinnhold

Under 2. verdenskrig ble de ofte kalt snekkelosene. Fiskere fra Hvaler og Fredrikstad risikerte dødsstraff for å frakte flyktninger over til Sverige.

Her er Hans Olavesen fra Kråkerøy om bord i en av snekkene som ble brukt i den farlige trafikken.

I høye bølger og bekmørke dro de over til Bohuslän. Under dekke av å være fiskere reddet de livet til flere hundre mennesker. Men heltene var tause om sin innsats også etter krigen.

Jeg tror mange lovet hverandre ikke å snakke om hva som hadde skjedd. De ville ikke avsløre hvordan de jobbet i tilfelle de igjen måtte bygge opp en motstandsorganisasjon.

Forfatter Jon Harald Holm

Dette er karer som reddet både ettersøkte nordmenn og jøder til sikkerhet i Sverige. Og på hjemturene smuglet de våpen, sprengstoff, kurerer, post og forsyninger til motstandsbevegelsen i Norge.

Forfatter Jon Harald Holm

Ny bok om grenselosene: – Flere blir nok litt overrasket når de leser om folk i familien

I 25 år har Jon Harald Holm (73) jobbet med boken som forteller historien til distriktets grenseloser under krigen.

– Jeg føler faktisk at jeg snart er en av de få igjen som virkelig har gått i dybden og snakket med de sentrale personene i motstandsarbeidet mens de ennå var oppegående og klare, sier forfatteren fra Kråkerøy.

Lyden fra brottene

En livredd eldre jøde satt gråtende i båten til grenselos Andreas Syversen fra Lauer. I stummende mørke og høy sjø trodde nok aldri flyktningen at han skulle overleve. Og han spurte losen hvordan de skulle finne frem til Koster:

– Jeg går etter lyden fra brottene, sa losen og dessuten er han der oppe med meg.

Dette er et av sitatene som har gjort mest inntrykk på Holm i jobben med boken «Smuglere For Norges Frihet».

Livsfare og mot

Holm har snakket med mange av krigsdeltagerne fra Østfold, Vestfold og Telemark – karer som med livet som innsats reddet både ettersøkte nordmenn og jøder til sikkerhet i Sverige. Og på hjemturene smuglet de våpen, sprengstoff, kurerer, post og forsyninger til motstandsbevegelsen i Norge.

– Det er historien til Andreas Syversen som nok har beveget meg mest. Det sier noe om holdningen til disse mennene – folk som kjente sjøen som sin egen bukselomme men som fullt og helt var klar over at de satt seg i livsfare. Både fra naturkreftene og tyskerne, sier Holm.

Og legger til:

– Jeg har vært mye i båt i dette området og jeg har hørt lyden fra brottene, men aldri hørt noen forskjell. Grenselosene hørte altså forskjellen fra brott til brott.

Losene i Østfold hadde sitt virke langs hele grensen, fra Hvaler i sør til Rømskog i nord. Det var mang en robåt eller snekke som tok sjansen fra Hvaler for å komme over til den svenske siden i Bohuslän.

En lukket verden

Jon Harald Holms far, Harald Holm, var avsnittssjef i Milorg A. 11.3., Sarpsborg, Fredrikstad og Halden i siste periode av krigen, senere den første Distriktssjefen i HV 01 (Østfold).

– Far skaffet meg kontakt med mange av krigsdeltagerne jeg intervjuet. Miljøet var egentlig en lukket verden den gang.

– Hvorfor ønsket de ikke å fortelle om sin innsats under krigen?

– Jeg tror mange lovet hverandre ikke å snakke om hva som hadde skjedd. Dette var under den kalde krigen, og de ville ikke avsløre hvordan de jobbet i tilfelle de igjen måtte bygge opp en motstandsorganisasjon, svarer Holm.

Lektor på Frydenberg og Christianslund

Den pensjonerte lektoren lanserer på frigjøringsdagen, 8. mai, en bok om kurer-, flyktning- og forsyningsrutene fra Vestfold, Telemark og Østfold over grensen til Sverige. En bok han har jobbet med i 25 år.

– Det må være norgesrekord, ler han.

– Hvorfor har det tatt så lang tid?

– Jeg var lektor på Frydenberg og Christianslund, og jeg hadde i tillegg ofte kveldsundervisning. Jeg har også arbeidet som konservator ved Østfold Fylkes Billedarkiv og seniorkonservator ved Norsk Luftfartsmuseum i Bodø. Det er ikke bare å sette seg ned i fem minutter for å skrive, dermed ble det hele litt «av og på».

Det var først da han ble pensjonist at boken ble heltidsprosjekt.

Boken er først og fremst bygget på samtaler med førstehåndskilder og kryss sjekket mot arkivene på Norges Hjemmefrontmuseum og andre arkiver.

– Jeg føler faktisk at jeg snart er en av de få igjen som virkelig har gått i dybden og snakket med de sentrale personene i motstandsarbeidet mens de enda var oppegående og klare, sier Holm.

– Hvor mange har du intervjuet?

– Jeg har nok snakket med et par hundre. Så det er mye som surrer oppe i hodet mitt, ler 73-åringen.

«Atlantic Crossing» og Marte Michelet

– Min kone synes jeg måtte få delt kunnskapen min videre. Jeg er enig med henne. Etter å ha sett «Atlantic Crossing» tror alle det var kronprinsesse Märtha som reddet Europa ved å overtale president Roosevelt til å gå med på «Lend Lease»-avtalen som sikret amerikansk våpenstøtte. Og Marte Michelet hevder for eksempel i sin siste bok om hjemmefronten at flyktninglosene krevde godt betalt for å frakte jøder.

– Var det ingen av losene du snakket med som tok betalt?

– Jeg vet bare om to stykker og det var ikke for å frakte jøder. Men jødene hadde ofte mye penger, og mange av losene har fortalt at de ble tilbudt penger. Losene var ofte fattige fiskere, så det hendte nok de tok imot. Men de krevde ikke penger. Det var for eksempel vanlig å be flyktningene etterlate alle rasjoneringskort. De kunne likevel ikke brukes i Sverige, men kunne komme godt med for å folk i nød her hjemme – og flyktninger i skjul.

Måtte betale 200 kroner

– Hvor mye tok de to losene du vet om i betaling?

– 200 kroner per hode.

– Var ikke det fryktelig mye penger?

Jo, helt klart. Men på slutten av krigen fikk mange av losene som kjørte de faste rutene betalt – de ble lønnet av norske myndigheter som holdt til i Sverige og via Sentralledelsen for motstandsarbeidet i Oslo. De fikk mellom 200 og 250 kroner for hver tur. Mitt inntrykk er likevel at de ville ha gjort jobben gratis.

– Hvordan gikk det med losene fra vårt distrikt?

– Noen loser ble tatt med flyktninger eller kurérpost. Folk ble torturert og havnet på Grini eller i tysk konsentrasjonsleir. Ble man tatt, var det utstrakt bruk av tortur. Det kunne mange ganger se stygt ut, men lykken sto ofte den dristige bi. Selvfølgelig tok de alle forholdsregler – og det viste seg oftest å holde. Blant annet ble det laget et brev som alle båtfolkene fikk og som skulle vises frem hvis uhellet var ute. Brevet lød:

«Herr N.N.» Da vi er oppmerksom på at De har en god og brukbar båt som vil egne seg godt for en tur til Sverige, forlanger vi av Dem, i tilfelle det skulle bli nødvendig, at De går en tur for oss. Tid og møtested vil De få nærmere beskjed om. Nekter De å gå, må De selv ta følgene. Hjemmefronten.»

– Heldigvis slapp de å bruke brevet, men det var jo en god sikkerhetsventil for båtfolkene, som selvfølgelig på et sådant brev ikke turte annet enn å gå.

Mye handler om Fredrikstad

I boken på 354 sider finner vi et stort kapittel som heter «Oppbygging av motstandsbevegelse i Fredrikstad».

– Er det noe nytt som kommer frem?

– Ikke for dem som kjenner historien, det nye er nok at jeg har snakket med krigsdeltagerne selv. Det er deres historier. Det kan nok hende noen her i distriktet blir litt overrasket når de leser om folk i familien. Mange av grenselosene fortalte aldri hva de drev med under krigen. Mer vil jeg ikke røpe – jeg vil jo at folk skal kjøpe boken, sier Holm som gir ut på eget forlag.

Holm gir oss likevel noen utdrag fra boken:

«Da Helge Halvorsen ble skutt i hodet og brakt til St. Josephs Hospital og tatt derfra om natten til en dekkleilighet i byen, ble det Sjøtransportgruppens oppgave å få ham over til Sverige. Ille tilredt som han var med stor bandasje om hodet, ble han hentet i bil og kjørt til Slevik der snekka til Erling Moen lå og ventet for å bringe ham i sikkerhet i Sverige. På veien ut fra byen, hadde de ti syklister godt bevæpnet som sikringspatrulje. I et skogholt forlot de bilen og gikk i ca. 10 min. til en hytte hvor Halvorsen skulle hvile litt. Imidlertid lå båten klar. Halvorsen måtte igjen på benene og kom seg om bord. Tross alt hadde han humøret i orden hele veien. Det var tåke og dårlig vær, men turen til Sverige gikk uten uhell.

Det var mange spennende episoder som kunne gått galt, bl.a. en på Hvalerbåten, som var en av flere muligheter til å få folk utover. Korteste vei hadde de fra Torsølandet og med robåt over. Det var en ung dame fra Bergen de skulle ha med til Hvaler. De ble enige om at vedkommende som skulle ha henne med utover, skulle gå på båten på Vestsiden for å kontrollere om alt var i orden. Borger Sørensen skulle følge henne til Østsiden. Alt så lovende ut. «Kirkøy» var første båt som la til på Østsiden og det var merkelig nok ingen kontroll. Så kommer «Hvaler» og legger inntil og landgangen er klar. Der står følgemannen og gir Borger Sørensen tegn på at alt er i orden, og han ber damen gå om bord. Da vedkommende kommer ut på landgangen, dukker det plutselig opp en tysk offiser og roper «stopp» samtidig som han henvender seg til kapteinen og spør om det ikke er noen kontroll. Antagelig forsto kapteinen situasjonen, for det utspant seg en ganske livlig diskusjon. Flyktningen på landgangen snur seg halvt mot Borger Sørensen som sto ved siden av tyskeren, og han ga henne tegn til at hun skulle fortsette og innen diskusjonen mellom kapteinen og tyskeren var ferdig, var flyktningen om bord. Tyskeren begynte da selv å kontrollere pass osv. Men damen fikk han ikke kloa i for hun var velberget om bord og kom frem og videre til Sverige».

PS! Holm er lektor med historie som hovedfag og fordypning i norsk historie under II Verdenskrig, og nazismen og fascismen i mellomkrigstiden. Hovedoppgave om «Milorg D. 11 – militær motstand i Østfold og Follo 1940-45».

Kommentarer til denne saken