Den tikket bare inn som en liten notis i nyhetsbildet: 2021 ga tidenes største handelsoverskudd for gamlelandet. Norge pushet varer til utlandet for imponerende 1.378 milliarder kroner, og handelsoverskuddet ble 531 milliarder som visstnok er såkalt all-time-high! Ikke gærnt når statens utgifter er anslått til 1.576 milliarder i 2022.

Når jeg nevner at gass alene sto for 475 milliarder i eksportinntekter (og olja ytterligere 349 milliarder), så trekker i hvert fall vi vanlig folk slutningen at de påståtte ekspertene som hevder at Norge hadde gjort det like godt uten olje og gass, må befinne seg på en annen planet.

Eller i bakvendtland.

Nå skal vi ikke tro at dette vil vare evig og alltid, for dette svinger mer brutalt enn vi liker. I fjor – da strømmen også var gratis – var nemlig oljeprisen og verdien av gasseksporten etter pandemisjokket bare en fjerdedel av årets. Men det ble overskudd da også, om enn langt mindre.

Når de tidligere nevnte eksperter også hevder at eksport av ren norsk strøm – som flere andre kvalifiserte parter hevder vi dessverre snart vil ha for lite av – skal overta for skitten norsk olje og gass, så er det på sin plass å helle litt kaldt vann i blodet på dem. Vi sendte i fjor netto ut 17.5 TWh som var 14,1 prosent lavere enn gratisåret 2020. Dagens prisgalopp i stikkontakten kommer åpenbart ikke av hodeløs og grisk el-eksport alene, slik enkelte proteksjonister hevder.

På pengefronten monner strømeksporten heller ikke særlig mye tross vedvarende galskap-priser. Hvis man regner en eksportpris på én krone kilowattimen, som vel er godt i overkant av årsprisen, så renner det likevel ikke inn mer enn 17.5 milliarder mot over 800 milliarder for olje- og gasseksport.

Det er derfor bare å finne fram striskjorta og havrelefsa hvis man skal la drømmere i grønt drive butikken.

Når fremtidsbetrakterne også synes vi skal bli «verdensledende» på datasenter, kryptovalutautvinning, hydrogenproduksjon samt batterilading, og dessuten ønske elektrifisering av oljesektoren og all transport, da må man ha lov til å spørre:

Hvor skal de finne all denne strømmen?

For ikke skal vi bygge ned elver, ikke skal vi sette opp vindmøller, og solcellepaneler på Finnmarksvidda monner vel heller dårlig i vinterhalvåret. Så hvor skal de finne det «grønne gullet» som vi visstnok skal leve tilsvarende godt av i framtiden?

Man trenger virkelig ikke være utskjelt skeptiker for å stille disse spørsmåla. Det holder lenge med å se på dagens kalde fakta. Det er tall som rett og slett ikke henger på grep i det som markedsføres som det grønne skiftet. Og verre risikerer det å bli.

Det som er enda mer skremmende i det forståelige ønsket om å redde kloden i et tusenårsperspektiv, er at underbalanse i energimarkedet kan risikere å fremprovosere politiske strømninger som lett kan bringe tanker til Europa mindre enn hundre år tilbake. Når befolkningen blir skjøvet ut i armod av politikere som de ikke synes gjør jobben for seg, er veien til polarisert ekstremisme dessverre kortere enn hva vi kunne ønske oss.

Man ser det allerede i den påstått demokratiserte debatten på internettet der et stadig større antall bidragsytere fråtser i konspirasjonsteorier og hat mot egne myndigheter og annerledestenkende.

Vi ser det også – foreløpig mest internasjonalt – i voldelige demonstrasjoner mot vaksiner, dieselavgifter, strømpriser, korona-tiltak, ulikheter, matpriser og økende distanse mellom borgere og beslutningstagere.

Når til og med norske rikspolitikere med ambisjoner om regjeringsmakt benyttet begrepet «eliter» uten å se seg sjøl i speilet, da vitner det vel om vi er smått på ville veier.

Så kanskje bør vi grue oss i stedet for å juble over «all time high».