Gå til sidens hovedinnhold

Noen spiser for å dempe smerte, andre for å føle lykke

«Noen spiser (eller sulter seg) for å unngå å føle ubehag – for å smertedempe. Andre spiser (eller sulter!) av samme grunn, men for å prøve å oppnå en kortvarig følelse av lykke.»

Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I dag, 2. juni, er det den 6. verdensdagen for spiseforstyrrelser. De fleste tenker nok automatisk på anoreksi når de hører begrepet spiseforstyrrelser, og ser for seg en avmagret jente i tenårene. Men spiseforstyrrelser forekommer med flere uttrykk, hos både unge og voksne, og også hos menn.

Overordnet handler spiseforstyrrelser om en overevaluering av å måtte behøve kontrollere mat, kroppsvekt og figur. Atferden er knyttet til sult og restriksjoner i matinntak, men også til ukontrollert overspising som preges av en sterk «craving», driv eller tvangsfølelse. Hos noen er det også typisk at en såkalt tømmende atferd forekommer, der selvpåført oppkast, bruk av avføringsmidler, eller tvangspreget trening anvendes for å forbrenne kcal eller for å oppnå en opplevelse av «tømning av følelser».

Selv om slik atferd enkelt kan forstås som mislykkede slankegrep, er dette fremfor alt en måte å håndtere endringer i stemningsleie, stress, vedvarende uro, ubehag, eller generelt å klare å mestre følelsesregisteret. Spiseforstyrrelser kan i så måte karakteriseres som en mindre fungerende måte for affekt- og impulsregulering, eller også av enkelte omtalt som selvskading. Noen spiser (eller sulter seg) for å unngå å føle ubehag – for å smertedempe. Andre spiser (eller sulter!) av samme grunn, men for å prøve å oppnå en kortvarig følelse av lykke.

I det norske helsevesenet finnes det i dag operativt sett tre diagnoser av spiseforstyrrelser; anoreksia nervosa (som preges av sult, avmagring, og ofte tømningsatferd), bulimia nervosa (som preges av gjentatte, ukontrollerte overspisingsepisoder og tømningsepisoder), eller de mer uspesifikke diagnoser, der man ser atferdsavvik, men ikke så hyppig eller typisk som ved de to førstnevnte.

Men nedfelt i det nyeste diagnosesystemet, som per i dag enda ikke er tatt i bruk i det norske helsevesen, finnes det nå også en fjerde diagnose; overspisingslidelse (preget av gjentatte, ukontrollerte overspisingsepisoder). Og mens de førstnevnte diagnoser forekommer som hyppigere blant kvinner enn hos menn (ca 10:1-ratio), er denne sistnevnte diagnosen langt mer kjønnsnøytral. Trolig er også overspisingslidelse den diagnose som forekommer hyppigst av disse spesifikke diagnoser samlet sett.

Spiseforstyrrelser kan ramme «alle». Det er de seneste årene funnet at noen er genetisk disponert, og at det er forhold under oppvekst og i livet ellers som kan bidra til å utløse lidelsen. Det rammer ikke kun «de mislykkede» eller «de som faller utenfor»; det rammer også de som tilsynelatende får til alt – de perfekte; de som har høy utdannelse like mye som de med lavere utdannelse; studenter, leger, advokater og de uten arbeid. Men til felles har de fleste utfordringer med å håndtere emosjoner, stress og uro, og de fleste har også et lavt selvbilde.

Dessverre er det ikke alle som får hjelp; og dette har mange årsaker. Spesielt for de med bulimi og overspisingslidelse, der kroppsvekten hyppigst er i kategorien normalvekt eller overvekt, er det mange som ikke fanges opp. Vi ser jo ikke at de er syke! Og skammen de bærer på gjør at det blir vanskelig å snakke om. For mennesker med overspising, vil utviklingen over tid som regel medføre fedme. Dette gir en dobbeltskam; for ifølge samfunnets fedme-stigmatiserende holdning, burde disse «bare ta seg sammen».

Slike holdninger, og vår generelle lave kunnskap om spiseforstyrrelser, har også medført at mange med slike utfordringer ikke har forstått at de har en lidelse. Da hjelper det lite at medisinere og psykologer generelt kun har en enkelt kort forelesningstime om denne lidelsesgruppen gjennom sitt lange studieløp. Lav kunnskap hos helsepersonale, lav kunnskap i befolkningen, skamfølelsen for den det gjelder, og stigmatiserende holdninger i samfunnet, gjør dessverre at mer enn halvparten av de med bulimi eller overspisingslidelse aldri fanges opp i helsevesenet eller får behandlingstilbud.

Les også

PSYKT bra å la barna bevege seg til skolen

Dette er alvorlig når vi samtidig vet at spiseforstyrrelser svært ofte forekommer parallelt til, eller forårsaker, andre psykiske utfordringer, slik som depresjon, angst, tvangslidelser og redusert psykososial funksjonsevne. Belastningen blir stor for den enkelte, og det koster for samfunnet.

Initiativet bak denne verdensdagen har til formål å øke kunnskap om denne gruppen av lidelser. Årets hovedtema er «likhet for spiseforstyrrelser». Dette handler både om et krav om at alle former for spiseforstyrrelser må få lik oppmerksomhet, at spiseforstyrrelser må prioriteres høyere i forskningsfinansiering og i kliniske tiltak, om likhet i behandlingstilgang, og om likhet for under-representerte grupper.

Hovedmålsetningen i år er å gi helsepersonale økt kunnskap om spiseforstyrrelser. Dette er et arbeid som Fredrikstad Frisklivssentral, er i full gang med å følge opp. Som vi kunne lese av lørdagens avis, får de ansatte nå en inngående opplæring i bulimi og overspisingslidelse, og skal fra høsten evaluere om de fremover kan bidra i å øke tilgangen til effektiv behandling for flere med spiseforstyrrelser.

Mer om den internasjonale dagen for spiseforstyrrelser.

Kommentarer til denne saken