Nei, barna mine blir ikke sendt i krig!

VELKOMMEN TILBAKE: Med passe avstand inntok de minste elevere skolegården på Begby skole mandag. – Jeg er bekymret jeg også, men hysterisk, det ønsker jeg ikke å bli, skriver Hege Hansen.

VELKOMMEN TILBAKE: Med passe avstand inntok de minste elevere skolegården på Begby skole mandag. – Jeg er bekymret jeg også, men hysterisk, det ønsker jeg ikke å bli, skriver Hege Hansen. Foto:

Av

– Det er lov å være redd, det er lov å stille spørsmål og det er lov å ha hjemmeskole, for den som ønsker det. Men å hausse opp til panikk, det hjelper ingen. Å angripe hverandre, hjelper ingen, skriver Hege Hansen.

DEL

Leserbrev

Jeg meldte meg inn i gruppa på Facebook som heter «Mitt barn skal ikke være prøvekanin for Covid-19», men i forrige uke meldte jeg meg ut. Jeg er, som mange andre, usikker, og ville få flere synspunkter og høre hva andre velger å gjøre. Men...

Skremselspropaganda hjelper ingen. Det er ingenting annet enn skremsel fra ende til annen hvor det blir sagt at barna våre sendes i krig. Det blir sagt at ingen bryr seg om det kjæreste vi har, og vil ha dem som prøvekaniner. Det blir for voldsomt for meg.

Folk får huden full av kjeft fordi de sier at de vurderer å sende ungen på skole og i barnehage, og motsatt, og blir anklaget for å være en dårlig mor. Skjerp dere! Hvis vi alle mister tilliten til landet vårt og hverandre, hvordan vil det gå da? Det er sagt at de som har familie i risikogrupper kan holde barna hjemme, så den saken er jo klar. Det handler om å beskytte de mest sårbare i samfunnet fortsatt. Og i denne situasjonen, som er ny for alle, så må vi respektere at vi reagerer ulikt og har ulike forutsetninger for hva som velges.

Jeg må velge å tro på at landet vårt gjør det som er best. De sitter tross alt på mye mer informasjon enn den vanlige mann i gata.

Det er lov å tenke sjøl! Det er lov å finne ut hva som er best for din familie, uten å bli anklaget for å være dårlige foreldre. Uansett om du velger å ha hjemmeskole eller ikke.

Vi bor i Norge, og vi er så langt unna krig som mulig er. Vi har ledere som ønsker vårt beste, og som ønsker at helsepersonell til enhver tid skal ha kapasitet til å behandle oss alle som trenger det. Hvis vi alle skulle mistrodd systemet, så tror jeg ikke vi hadde klart å bremse virusutviklingen. Helsepersonell er avhengig av å tro på systemet med smitteregler og retningslinjer de får utdelt. Barnehager og skoler må velge å stole på smitteregler de får utdelt. Det samme med frisører, fysioterapeuter etc. Vi må ikke miste tilliten med å tro at noen ønsker våre barn vondt. De blir ikke sendt ut i krig.

Men faktum er at vi har fått et virus, som er over hele verden og som uansett ingen kan regjering kan fjerne på et blunk. Det vil bli en del av vår nye hverdag, lenge.

Det er lov å være redd, det er lov å stille spørsmål og det er lov å ha hjemmeskole, for den som ønsker det. Men å hausse opp til panikk, det hjelper ingen. Å angripe hverandre, hjelper ingen.

Hvis smitten stiger igjen nå, så er jeg ikke helt sikker på om det har sammenheng med skolestart. Da tror jeg heller det har med alle vennegjengene som fortsatt møtes, hvor foreldrene har null aning om hvor ungdommen er og hva de driver med. Jeg tror det kan være på grunn av alle som drar til Sverige, fordi de må ha øl og røk, og driter i karantenetiden når de kommer hjem. Det kan være de som har de skjulte festene, eller de som velger å gå på butikken når de er i karantene eller isolasjon. Eller så kan det være alle de som nå tenker at det løsner opp litt, så da kan det igjen være fri flyt.

Fortsatt!

Det er visst utrolig vanskelig i Norge å skulle ta imot en beskjed, og følge den.

Jeg er ikke sikker på hva som er det rette, dessverre, og det er vel usikkerheten med det her som plager oss mest. Og frykten. For hva vil skje dersom atte? Og det er forståelig. Jeg vet ikke helt hva jeg ønsker heller, men jeg ønsker absolutt ikke å bli hysterisk. Det kommer verken meg eller ungene til gode.

Jeg må velge å tro på at landet vårt gjør det som er best. De sitter tross alt på mye mer informasjon enn den vanlige mann i gata. Kan det være at det ble stengt ned så mye som det ble for å få oversikt over en kaossituasjon? Ikke for at barna i utgangspunktet utgjorde en stor risk?

Jeg vet ikke svaret, og jeg er bekymret jeg også, som mange andre. Men hysterisk, det ønsker jeg ikke å bli.

Jeg har ingen tro på at barna skal på skolen nå for å sendes i krig, og være prøvekaniner. Jeg har tro på et system som til nå har vist seg å fungere, og jeg håper det fortsatt gjør det. Men spørsmål har jeg mye av også, og skeptisk er jeg, men det tror jeg er følelsene mine som styrer. Jeg ønsker ikke korona i hus, da jeg har familie i høyrisiko sonen, og kjenner vel mest på tryggheten ved å vite hvor alle er til enhver tid og hvem de er sammen med. Men jeg vet ikke helt hva som skal til for at det skal kjennes helt trygt og riktig med skolestart heller. Uansett når skolen ville startet, så tror jeg at jeg kommer til å kjenne litt på den frykten.

Alt hittil er gjort for å beskytte de sårbare, og hvis alle kan følge de retningslinjene som fortsatt gjelder, så kanskje det funker?

De som får det vanskelig nå, er lærere og barnehageansatte som skal ha kontroll på en haug unger som er vant med å være oppå hverandre og som er vant med å leke som de vil. De som må nesten dele seg i to (eller tre), for å kunne undervise alle sammen. Vi har ikke akkurat fått flere lærere i den tiden her, og det tror jeg blir en stor utfordring for mange. Jeg sliter litt med å forstå hvordan logistikken skal gå opp.

Og enda viktigere er det at alle vi andre, gjør det vi skal. Holder avstand, vasker hender, begrenser hvem vi er sammen med og ikke slipper opp alt det andre for at skolene er litt i gang. Gjør det for dem som ikke har noe valg. Som må stå klare til å ta imot barn i barnehager og på skole. Som må tørke snørra, og som må trøste. Hold ungene hjemme hvis de er syke, og gjør det du skal.

Så får vi alle krysse fingre for at vi klarer å fortsette som nå.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags