Gå til sidens hovedinnhold

Nedstenging av videregående – drama i tre akter

«Det ble avklart at rød lyskode ikke kan settes som et «regionalt tiltak», men avgjøres lokalt. Her kom det virkelige 'klimakset'.»

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

De siste fem dagene har nærmest vært som et drama i tre akter. Dramaturgien er som kjent inndelt i «presentasjon», «utdyping og opptrapping» og «klimaks og løsning». I tillegg finner vi også «vendepunkt» der en handling tar en ny, og ofte uforventet retning.

Dersom vi ser de siste dagene i lys av denne modellen, kan man bli overrasket over likhetene.

«Presentasjon» av situasjonen kan i dette tilfelle være pressekonferansen torsdag 5. november der det legges frem forslag om at videregående skoler skal forberede seg på «rødt nivå». Denne lyskoden har Skole-Norge operert under tidligere, og konsekvensene dette fikk for enkelte elever så vi på som alvorlige.

Les også

Omgjør vedtak om hjemmeskole for videregående-elever – alle skal møte på skolen igjen

Lærere, skoleledere og elevtjeneste brukte mye tid og krefter på å kartlegge «sårbare elever» og å få tak i de som falt utenfor den digitale opplæringsplattformen. Med dette, relativt friskt i minnet, startet omstillingsprosessen på torsdag, noe som fører oss over i neste akt: «utdyping og opptrapping».

Hva er ikke en lærer dersom hun ikke ser sine elevers behov for relasjoner, sosial omgang, faglig stimulering og mestring? Fredag morgen, den 6. november, møtte kontaktlærere opp for å forberede elevene på hva de neste ukene kunne by på. Lite visste vi at dette kun ville pågå i én arbeidsdag.

Så nok en gang brettet vi opp ermene, kastet oss rundt og omorganiserte en allerede planlagt undervisningsuke. I tillegg startet prosessen med å melde ifra om vi hadde elevgrupper som av ulike årsaker burde, trengte eller måtte ha et opplæringstilbud fysisk på skolen. «Opptrappingen av konflikten» sees i sammenheng med kommende arbeidssituasjon. Vi var godt i gang med å innfinne oss med tingenes tilstand, og med en klump i magen gikk flere av oss hjem.

Les også

Elevene må betale prisen for at Viken fylkeskommune ikke har fått orden på skolebussene

Tankene var mange: Hvordan kom denne perioden til å bli? Ville vi klare å fange opp elevene som trengte den ekstra påminnelsen om å starte arbeidet? Hvordan ville læringsutbyttet bli? Hvordan kom arbeidsbelastningen vår til å være? – Og hvor lenge ville dette vare? Noen snakket om to uker. Andre fire. Da tidsestimeringen «til juletider» ble uttalt, fikk flere tårer i øynene. Man sulle kanskje tro at vi ved dette hadde nådd «klimaks» og var klar for en «løsning», men så naive fikk vi åpenbart ikke lov til å være.

Etter en lang helg med mye grubling og ekstraarbeid, utviklet mandag den 9. november seg til å bli noe annerledes enn antatt. Tidlig i arbeidstiden ble jeg som tillitsvalgt varslet om en mulig endring i arbeidssituasjonen, men man ventet på bekreftelse fra Viken. Det ble avklart at rød lyskode ikke kan settes som et «regionalt tiltak», men avgjøres lokalt. Her kom det virkelige «klimakset».

Hva akt tre vil bringe er for tidlig å si noe sikkert om, men følelsene er mange. Jeg antar at akten blir intens med et stort følelsesregister. Flere er glade for å komme tilbake på jobb, og elever setter pris på å få komme fult tilbake på skolen igjen. Samtidig må man ta konsekvensene av hvilken enorm ekstrabelastning denne avgjørelsen om å stenge ned videregående skole fikk for elever, elevtjeneste, lærere, ledere, og rektor. Og ikke minst hvilken konsekvens denne reverseringen vil ha – en reversering som skjer parallelt med smitteøkningen.

Så, nå som jeg er ferd med å innta en tilstand som i stor grad er preget av vane, merker jeg allikevel at noe skurrer. Hvor ble vendepunktet av?

Les også

Kort innpå fra en mamma, kone, datter, lærer og tillitsvalgt i koronamodus

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 08:00.