Jeg må sende en takk til mine morsforeldre. De har gjort mine to søstre og meg til multimillionærer!

Smak på ordet!

Før var dette sagt om en ytterst liten «nåååblere krets» av befolkningen. De velstående! Fiffen! Men i Fredrikstad kan vi i dag visst telles i tusentall. Vi er alle eiere – ikke nødvendigvis av jord, men derimot av et hus eller et mer eller mindre beskjedent skur plassert på fjellgrunn, kanskje med utsikt til saltvann.

For oss på Kråkerøy kan vi ikke engang skryte av det når ælva går stri.

Da smaker det ikke mye salt, men mer som avrenning fra en nypløyd åker.

Men selv om vi ikke eier jord, så er vi åpenbart innehavere av gods og gull svært mange av oss. Dermed er vi også et yndet objekt for beskatning. Det mener i hvert fall Fredrikstad kommune som satte av 20 millioner kroner av kommunens slunkne kasse for å telle folkets «rikdom».

De har sendt ut påstått vise menn som – mot et lusent honorar som mer minner om sosial dumping enn kjøp av kvalitetsarbeid – i løpet av noen korte minutter har avgjort hvor mye multimillionær vi alle er.

Men de fleste av oss er egentlige som fortidens leilendinger – festere. Nei, ikke festløver som gulker i oss boblevann og knasker kaviar. Vi er grillpølsespisende tomtefestere. Vi er vanlig folk. Vi leier en fjellknaus som bonden ikke fant noen som helst nytteverdien av på 50- eller 60-tallet.

Ikke engang kuene fant noe særlig å spise på det blanke svaberget, bortsett fra blåklokkene i min mormors velstelte blomsterbed.

Jeg husker vi var innom bonden én gang i året og betalte 50 kroner for knausen som på den måten var vår. I hvert fall for de 99 åra som leien varer. Min morfar var plankearbeider – det var han i 53 år. Hva han tjente da han bygde hytta i 1955 vet jeg ikke.

Men progresjonsskatten slo i hvert fall ikke inn.

Han hadde ikke mye, men mormor var en kløpper til å spare, og morfar fornøyd med det enkle. Den eneste «luksusen» de brukte penger på var vel Demokraten, kringkastingsavgiften og en tippelapp med enkeltrekker som helgespenning.

Men de hadde en selvbygd snekke og den gikk nok i skytteltrafikk det året mellom Lahelle og Bjørnevågskilen, gjerne med en pram på slep. Materialene ble så båret opp de rundt 90 meter fra brygga, og i løpet av året var hytta bygd med grove never, slik at mine morsforeldre og min mor med meg på armen sommeren etter kunne sette seg på glassverandaen å se Færder fyr blinke i det fjerne.

Det var lykke da, og det er lykke nå.

Denne plankehytta står fortsatt. Like enkel som da, med utedass og taksamlet vann. Og fortsatt med et kvarter rask og svett gange gjennom skauen med tunge ryggsekker fra der bilen parkeres. Men den er på hellig og åpenbar kostbar mark – selv om vi bare leier den lille fjellknausen.

Den ligger nemlig mindre enn 100 meter fra vannet.

Noe som er mer en plage enn en glede. Det gjør nemlig at det offentlige nesten skal bestemme hvilke farge du kan ha på gardinene og om du får planere underlaget slik at en stol kan stå på sine fire ben. Fredrikstad kommunes utsendte har tydeligvis vært forbi. Forrige gang sa hen 750.000, denne gangen ble det 4.211.000.

Nesten seksganger’n er ikke gærnt.

Børsspekulanter hadde jublet! Det er kanskje ikke mye i forhold til hva andre har opplevd på vår lokale Gullkyst, men likevel langt mer enn hva jeg i min villeste fantasi kunne forestille meg.

Dersom jeg da i et øyeblikk av galskap hadde sagt «selg skitten» til mine medmillionærer, slik at våre etterkommere ikke får oppleve det vi har gjort.

Fredrikstad kommunes politikere påsto noe slikt som at den usosial eiendomsskatten ikke skulle økes. Vel, det er ganske åpenbart at den har gjort det for svært mange og i et slikt omfang at det er nærmest skandaløst.

Nøysomme borgere blir økonomisk straffet for at de har tatt var på sin familiehistorie for å bringe den videre til sine etterkommere. Men budskapet var jo raust annonsert, så vi burde alle ha skjønt: I år er det vanlig folks tur!

Til å betale enda mer!