Tankene til en enkel sjel fra landet.

Det startet med at ordfører Mona Vauger spør meg, en dag vi var ute på strandrydding med jobben, hva syns du om mudringssaken oppe i by'n?

Det var i september, og jeg hadde begynt å legge merke til saken, og gjort meg noen tanker litt sånn bak i hodet. Men når hun spør meg, så modnes tankene litt, og jeg sier, uten å ha reflektert, eller satt meg mye inn i saken, at det virker som en rar avgjørelse. Nå i 2022 med alt fokuset som har blitt på miljø, fredning og vern av sårbare marine områder. Og ikke minst den åpenbare dårlige tilstanden i hele Oslofjorden, så virker det litt rart at myndighetene, den øverste og største vaktbikkja vår, selveste øvrigheta, sier at dette går fint.

Selv tenker jeg at, jeg har jo sett hvordan en skuff med mudder sprer seg og grumser til vannet, og hva en båt kan utføre med propellen i gjørma. Jeg har rundet Møllerodden og lagt til i elva. Den elva kan da jaggu flytte mye vann, og det fort – og tenker at dette kan umulig være vaktbikkja som sier dette? Den samme vaktbikkja som har laget hundrevis av dokumenter, brukt utallige årsverk og millioner på hvordan vi skal verne og redde Oslofjorden.

Nei, sier jeg til Mona, hvis havna er for grunn, så må faktisk vi vike til fordel for naturen, og så får de større båtene gå til en annen havn. Eller så får de kjøre to mindre båter med soya bønner, for havna er som den er. Tiden da miljø må vike på grunn av økonomi er vel forbi? Gifta må opp, og kostnaden gå til forurenser, når denne er kjent. Et enkelt svar, fra en enkel mann som ikke hadde satt seg inn i saken.

Nå har jeg satt meg mer inn i saken, og ser med beundring på at det er eldre pensjonister i 50 fots cabincruisere som er blitt vår tids aksjonister. Ikke rebelske ungdommer som lever av gress og spirer, og går kledd i striesekker og som slåss med politiet, bare for at noen har overbevist dem om at «makta tar feil.» Nei de er voksne folk med livserfaring som jeg tenker ikke har noe personlig vinning i å aksjonere. Da tenker jeg at det må jo være noe i dette? Hvorfor ellers skulle de?

Og så har jeg vært på innspillsmøte angående «pilotprosjekt naturmangfold og biologisk produksjon i Skagerrak og Oslofjorden». Lest om Nasjonalpark-forvalteren som fraråder, politikere som står imot, både fra egen kommune og fra nabokommuner, og senest, Iddefjordkonferansen i Halden, der fagfolk er bekymret for utfallet. Også har jeg lest og hørt på Kystverket som jeg automatisk får tillit til, bare av navnet.

Men jeg har nå blitt overbevist om at vaktbikkja har splittet personlighet, den ene siden fortsetter å vokte stadig mer intenst, mens den på andre siden ser ut til å tilføre trusler mot miljøet den er satt til å vokte.

Jeg har blitt mer belært i denne perioden, om tareskoger, nitrogenrensing, gyte og oppvekstområder, kantsoner og havstrømmer. Men de første tankene ligger der fortsatt, litt mer nyansert riktignok, men alvoret og trusselen dumping medfører, føles plutselig mer reell.

Borg havn må vedlikeholdsmudre, og de må ha en plan på å gjøre det ofte og mindre i fremtiden. Mudder må på land, og utvikles til en ressurs. Videre ekspandering til større skip, bør legges til en annen havn, med bedre forutsetninger, både for skipsfarten og for videre innenlands transport. Og vaktbikkja må i terapi.