«Skal livet leves, og ikke bare overleves, må det legges til rette for livet. Det er vårt felles ansvar».

Vinteren er verst.

Da ser det ut til at alle har det mer travelt, men det er nok bare kaldere. Slik at folk bare gjør akkurat det de må utendørs. Det er derfor de haster forbi. Rett forbi. Uten å kikke ned.

Det er mange former for kulde, men vinteren er verst. Da er det en større kamp om de beste plassene – både på dagen og om natta.

Hånden hennes skjelver. Det er på tide nå.

Hun roterer begeret i hånda. Ser ned på myntene. Det mangler bare et par tiere.

Hun håper det ikke varer så lenge.

Det er lenge siden hun sluttet å bry seg. Om at ikke de hilser, om blikkene, om kommentarene, om seg selv. Og om det hun ønsker aller mest. Det å være en del av dem. De andre.

Det klirrer i koppen.

Hun reiser seg. Bena finner veien av seg selv. Hun teller opp.

Kjøper en kvarting. Huker seg ned. Mekker i stand. Gjør det hun kan.

Der kommer den.

Roen. Varmen. Den som ikke noe annet kan gi henne. Den som får henne til å glemme. Til å slutte og tenke. Til bare å være.

Noen røsker i henne. En mann i uniform.

– Du kan ikke ligge her!

Stemmen er myndig. Hun reiser seg. Lar bena bestemme. Bare følger på. Bare går. Uten å vite hvor hun skal. Med blikket ned – uten å se på noen ting. Slik hun har gjort så mange ganger før.

Hjørnet er fortsatt ledig. Hun setter seg ned med koppen i hånda.

De haster forbi.

Vinteren er verst.

«Dersom jeg hadde hatt det som deg, ville jeg kanskje ikke vært noe annerledes – og dersom vi alle hadde vært litt bedre, så hadde du kanskje ikke vært der du er».

Noe sånt sa Fjodor Dostojevskij for omtrent 150 år siden. Klokt den gangen, og klokt i dag.

Vi har alle behov for å høre til. Ikke nødvendigvis i en stor gruppe – men i en gruppe. Evolusjonært har dette vært livsviktig.

Alene overlevde man ikke.

Så for tilhørighetens skyld underkastet vi oss gruppen, og ofte satte vi våre egne verdier, holdninger og handlinger til side, og ikledde oss gruppens mer eller mindre uskrevne normer. Alt for å tilhøre gruppen.

Det gjelder selvfølgelig ikke deg, tenker du kanskje?

Vi kan se på andre kulturer som hjernevasket, men glemmer at vi selv er utsatt for akkurat det samme presset, og at våre verdier også blir skapt for oss av gruppen, akkurat som de blir skapt for de vi mener er hjernevasket.

Hvorfor ellers skulle moteindustrien være en milliardindustri, og kroppsidealet være slik det er?

I diagnosemanualen ICD-10 defineres rusavhengighet som en atferd som fortsetter til tross for åpenbare, negative konsekvenser.

Likevel har vi de siste hundre årene forsøkt å bruke en rekke ulike negative konsekvenser, både tydelige og formelle, men også mer subtile, for å stoppe rusavhengighet, og for å vise hva vi mener om en slik tilstand.

En tilstand som i diagnosemanualen nettopp er definert som motstandsdyktig mot negative konsekvenser. Et aldri så lite paradoks.

Det er fort gjort å glemme at stigma også er en form for negativ konsekvens. Den ubevisste moralisten kan ta bolig i oss alle. En hverdagslig fremmedgjøring som vi kanskje ikke er helt klar over. Kanskje fordi vi møter noe ukjent, eller noe utrygt – som vi tror vi vet noe om.

Vi blir usikre, og oppfører oss som vanlig – tror vi.

Kanskje blir vi så opptatt av å oppføre oss som vanlig at vi ikke lener oss like mye frem som ellers. Kanskje vi derimot vender oss litt mer bort – står det lille stykket lenger unna, smiler litt mindre, og i det hele er litt mer lunkne enn vi ellers ville vært.

Den andre derimot registrerer den lille forskjellen, og endrer atferd – blir litt mer usikker, og litt mer lukket – noe som igjen gjør at du får bekreftet dine mer eller mindre ubevisste antagelser.

Skal livet leves, og ikke bare overleves, må det legges til rette for livet.

Det er vårt felles ansvar.

Du har bare én mulighet til å gjøre et godt sisteinntrykk, skrev Nils-Fredrik Nielsen.

Bruk den muligheten. Møt blikket. Ta frem smilet. Si hei.

Ingen er bare det du ser.