Tegning: Robin A. Olsen.

«Monsieur Luc Philbert og mordet på kunstmaler Peder Randolf»

Stian Torp vant påskekrimkonkurransen i Fredriksstad Blad i fjor. Her er en ny. Se løsning i bunnen av teksten.
Av
Publisert

Bestill FB+ i 8 uker for kun 99,- og få tilgang til alt digitalt innhold.

Fredrikstad – Nåtid.

Peder Randolf hadde vært Fredrikstads mest berømte kunstmaler gjennom flere årtier. Kontroversiell, fryktet og aktet. Penselen hadde vært hans våpen og han hadde brukt den flittig mens han levde. Nå var han død. Myrdet på bestialsk vis. Det var ingen tvil om at dette var et mord. Såpass kunne politietterforsker Max Fjellberg konkludere med.

Den aldrende kunstmaleren lå utstrakt på gulvet, klærne var gjennomtrukket av blod.

Den høyre siden av kroppen hans lignet en sveitserost etter utallige knivstikk. Synet var brutalt. Dersom dette ikke var et kaldblodig mord var det definitivt et selvmord for rekordbøkene.

Fjellberg smilte noen sekunder over egen galgenhumor før ansiktet hans ble blekt og uttrykksløst. Han hastet ut av stuen, der liket lå, og kastet opp gul galle på gressplenen foran huset. En journalist fra en av lokalavisene fikk noen blinkskudd av det forvrengte ansiktet hans idet innholdet i magesekken forlot kroppen. Fjellberg orket ikke å tenke på overskriften dersom bildet kom på trykk.

Randolfs venner hadde også vært hans fiender. Han hadde omgått dem ofte, gjerne i sitt hjem, i gallerier og i atelierer. De drakk, diskuterte, kranglet, klemte hverandre og drakk deretter enda mer før kveldene som oftest ble avsluttet med håndgemeng. Randolf sentrumsbolig hadde vært et populært samlingspunkt for bermen. Naboene var for lengst blitt vant med de eksentriske, gamle gubbene som tynte det siste av ungdommelighet ut av kroppen.

Tilbake i stuen kikket Fjellberg på kriminalteknikerne som var i ferd med å avslutte for dagen. Det var nå tirsdag. Etter all sannsynlighet var Randolf myrdet natt til søndag. De mange flaskene med alkohol på stuebordet i ek vitnet om en fuktig sammenkomst der morderen mest sannsynlig hadde vært deltager og den siste som forlot huset. Den døde kunstmaleren hadde blitt angrepet forfra og forsvart seg heftig før han møtte sin skaper. Likets posisjon på gulvet antydet at Randolf stirret sin angriper i øynene da kniven boret seg inn under høyrearmen hans, mellom ribbena på hans høyre side og flere ganger over hoften på samme del av kroppen. Mordet var begått i ren affekt. Det var etterlatt for mange spor til å antyde noe annet. Selv mordvåpenet var etterlatt på åstedet. I tillegg var en grå hårtust funnet i Randolfs høyre hånd, en drøm for DNA-folka på labben. I løpet av noen uker ville gjerningsmannen være bak lås og slå. Max Fjellberg visste akkurat hvem han skulle ringe for å få fortgang på prosessen.

Luc Philbert var mildt sagt overrasket. Knivmord var ikke dagligdags. Han lukket avisen og kikket utover. Han elsket utsikten til elva og gamlebyen fra sin bolig på Cicignon. Elva minnet ham om Seinen, vannveien som hadde en helt spesiell plass i hjertet hans. Philbert var født og oppvokst i Paris. Seinen hadde formet barndommen hans. Han hadde møtt sin kone ved elvas bredder, den gang hun var en sjenert, norsk student på søken etter eventyr.

Han hadde fridd til henne ved den samme bredden, med Notre-Dame som bakteppe.

Han hadde vært en lojal og god ektemann gjennom førti år. Flyttet med henne til Fredrikstad da hun overtok barndomshjemmet. Han kunne fulgt henne verden rundt. Nye omgivelser ville uansett ha positiv effekt på pensjonisttilværelsen. Philbert hadde møtt etterforsker Fjellberg gjennom felles bekjente for tre-fire år siden. De hadde umiddelbart funnet tonen. Utvekslet erfaringer og språk. Philberts erfaringer fra Interpol hadde nærmest en hypnotiserende effekt på Fjellberg. Spesielt historiene om jakten på terroristen Carlos Sjakalen tilbake på sytti- og åttitallet. Philbert hadde hjulpet Fredrikstad-politiet ved flere anledninger de siste årene.

Gjennomført de innledende avhørene av mistenkte i flere tunge saker. Etterforsker Fjellberg hadde ringt ham forleden kveld og bedt om nok en tjeneste.

Luc Philbert ikledde seg den tynne frakken og beveget seg ut i det tempererte vårværet. Elva glitret i solen og promenaden viste seg fra sin idylliske side. Det var nesten vanskelig å forstå hvordan mord kunne forekomme i slike omgivelser. Han stanset ved Stortorgets nye kaffebar og svelget en espresso. Minutter senere trykket han Fjellberg i hånden på politistasjonen, fikk en oppdatering på etterforskningen og detaljer om de tre mistenkte som var innkalt til avhør samme formiddag.

«Hva tror du, Luc? Har du tro på at saken kan løses i løpet av kort tid?» Fjellberg kikket på den eldre vennen med forventningsfulle øyne.

«Definitivt! Mord begått i affekt er som oftest de enkleste. Dessuten har vi to en formidabel oppklaringsprosent å opprettholde. Vi feiler sjeldent og vil heller ikke gjøre det nå.»

Philbert smilte selvsikkert, forlot kontoret og beveget seg mot det første avhørsrommet. Han håndhilste på den mistenkte som rakte ham høyrehånden. Franskmannen fikk blikkontakt og skapte et tillitsforhold umiddelbart. Deretter gikk han verbalt til angrep.

«Hva har De å fortelle, herr Dieterman? De var en av de siste som forlot åstedet.»

Billedkunstneren, Arthur Dieterman, kikket på sin franske motstander med sindige øyne. «Jeg kan definitivt bekrefte at jeg var til stede den aftenen. Tok noen glass rødvin, men forlot stedet tilsynelatende tidlig.»

«Vi har et vitne som observerte Dem da De forlot boligen etter midnatt på ustø bein, nedgriset i en rødlig væske. Kan De forklare denne væsken?»

Dieterman ble taus. Tok en kort tenkepause. «Når sant skal sies drakk jeg meget den kvelden. Minst flere liter av diverse. Jeg havnet i en krangel med en av de andre gjestene som kastet et glass rødvin på meg. Griset ned favorittskjorten min noe så aldeles forferdelig. Jeg husker ikke hvem. Like etter fant jeg veien hjemover. Man kan med letthet si jeg var meget beruset.»

«Så det var flere gjester i boligen da De forlot åstedet?» Philbert stirret Dieterman i øynene.

«Definitivt! En av de var Agerup-Vik, den gamle sjøulken med alle tatoveringene. Jeg husker ikke de andre. Det forundrer meg ikke det minste om en av de knivstakk Randolf.»

«Hvordan har de kjennskap til mordvåpenet, herr Dieterman.» Billedkunstneren ble taus. Fuktet leppene flere ganger før han svarte. «Jeg leste det vel i avisen slik som alle andre.» Han dro en hånd over den svette pannen.

«Takk. Vær vennlig å bli sittende til De får beskjed om noe annet.» Philbert forlot den blonde tyskeren, krysset korridorene og entret avhørsrom nummer to.

«Herr Joakim Bye?»

«Det stemmer, Joakim Bye er mitt fulle navn». Den ulastelig antrukne mannen i sekstiårene rakte Philbert venstrehånden og bukket lett. Den hvite Panamahatten hans sto i stil med dressen og skjulte den grå manken. Mannen var visstnok lynende intelligent. Var utdannet ingeniør etter faren ønske, men hadde raskt fulgte sine egne drømmer og tatt penselen fatt. Relativt kort av vekst og tettbygd i kroppen.

«Hvor var De og hva husker De av natt til søndag, herr Bye?»

«Jeg innrømmer at jeg var til stede hos Randolf. Peder var en nær venn gjennom flere år. De tror da ikke jeg er en kaldblodig morder? Selvfølgelig, jeg har hatt mine tvister med Randolf, men jeg respekterte ham for meget til å myrde ham.»

«De er ikke anklaget for mord, herr Bye. Jeg vil bare vite det De kan huske fra kvelden og den påfølgende natten da Randolf ble myrdet.» Philbert var rolig og avbalansert i toneleiet.

«Selvsagt. Jeg var meget beruset og husker lite. Agerup-Vik, Arthur Dieterman, Bjerke og Fred Thorbjørnsen var noen av gjestene. De to sistnevnte forlot boligen svært tidlig. Agerup-Vik forsvant etter midnatt. Dieterman har jeg ingen formening om. For alt jeg vet kan den pompøse tullingen ha vært blant de gjenværende gjestene da jeg forlot boligen. Det kan også være tilfelle at han forsvant tidligere enn Agerup-Vik.»

«Hvor mange var igjen etter Dem, herr Bye?»

«Hmm. usikker. Som sagt, jeg var svært beruset.»

«Takk, det var alt. Det er fint om De blir sittende noen minutter til, herr Bye.» Philbert reiste seg og bukket lett med hodet mot den velkledde mannen.

Han stanset ved en vanndispenser i korridoren og fuktet ganen, gjorde noen notater og beveget seg mot rommet der mistenkt nummer tre satt ventende.

Mannen i det trange rommet reiste seg i det Philbert trådte innenfor terskelen.

«Magnar Agerup-Vik.» Han klemte franskmannens høyrehånd med en sliten neve. De oppbrettede skjorteermene avdekket mannens tatoverte underarmer. Det hersket liten tvil om hans fortid som sjømann. Agerup-Vik satte seg og dro en hånd gjennom det nøttebrune håret.

«Spytt ut, min venn. Hva vil De vite? Det vil være meg en fornøyelse å hjelpe i jakten på Peders morder.»

Philbert smilte. «Godt De er samarbeidsvillig. Hva kan De huske fra lørdag kveld og natt til søndag? Jeg har allerede fått bekreftet at De var til stede i Randolf sin bolig.»

«Det stemmer! Jeg husker de første pjolterne for å si det sånn. Deretter har jeg noen svarte hull. Jeg mener å huske at jeg havnet jeg i en krangel med den forbannede tyskeren, Dieterman, som anklaget meg for en nedgriset skjorte. Han var dessverre sporløst forsvunnet da jeg endelig var klar til å servere en ørefik. Jeg tror jeg forlot boligen for å ta opp jakten på det tyskersvinet.» Den aldrede sjømannen erindret kvelden og natten med voldsom innlevelse.

«Kan De huske om det var noen til stede når De forlot boligen?»

«Ikke en sjanse! Jeg husker knapt jeg forlot stedet.» Mannen smilte ved tanken på sin egen fyll. «Du vet, jeg spytter ikke i glasset når alkoholen kommer på bordet.»

Philbert smilte og sendte penn og papir over bordet til mannen fremfor seg. «Jeg hører hva De sier, herr Agerup-Vik. Vennligst noter navnene på de gjestene som De kan huske fra sammenkomsten hos Randolf.»

Den gamle sjømannen kikket usikkert på etterforskeren. «Er det mulig å få skrive på maskin? De gamle hendene mine samarbeider ikke lenger så godt med penner.»

«Beklager. De får gjøre Deres beste. Om de vil ha meg unnskyldt, jeg er tilbake om et øyeblikk.» Philbert reiste seg og forlot rommet.

Politietterforsker Fjellberg var tydelig spent da hans franske venn kom til syne i døråpningen på kontoret.

«Fortell! Har du fått noe fornuftig ut av de gamle gubbene? Noen spor? Er det noen av dem som peker seg ut?» Fjellbergs tunge løp nærmest løpsk.

Philbert smilte lurt og dro en hånd over tredagersskjegget. «Tja, jeg har en magefølelse. Send to av de hjem. Den tredje kan vi grille sammen. Jeg vedder en middag på byens beste restaurant at tilståelsen kommer innen klokken fem i ettermiddag. Tar De utfordringen?»

«Selvsagt, monsieur! Uansett utfall vil veddemålet gå i min favør.» Fjellberg reiste seg og trykket sin venn i hånden. Det ville bli en sann fornøyelse å spandere middag på franskmannen.

Hvem myrdet kunstmaler Peder Randolf og hva avslører morderen?

Det er totalt tre avsløringer i teksten. Lykke til med etteforskningen.

Løsning

Løsning på krimgåten «Monsieur Luc Philbert og mordet på kunstmaler Peder Randolf» av Stian Torp.

Morderen blir fremstilt som intelligent, men er tydeligvis ikke intelligent nok til å slippe unna med mord. Den skyldige er mistenkt nummer to, Joakim Bye.

Tre avsløringer:

Det er tre avsløringer i teksten som leder til den skyldige, altså herr Bye.

1. Kunstmaler Randolf ble angrepet forfra og knivstukket gjentatte ganger på sin høyre kroppsside. Morderen må derfor ha håndtert kniven med venstre hånd. Både Arthur Dieterman og Magnar Agerup-Vik er høyrehendte, mens Joakim Bye er den eneste av de tre som hilser på Philbert med venstre hånd.

2. En grå hårtust ble funnet i offerets hånd. De to andre mistenkte blir beskrevet som blond og med nøttebrunt hår. Joakim Bye skjuler den grå manken med en Panamahatt. Hmm. mistenksomt.

3. Herr Bye er den eneste som ikke får alibi gjennom uttalelsene til de andre mistenkte. Bye gir selv alibi til Agerup-Vik som han kan bekrefte forlot boligen etter midnatt. Agerup-Vik gir tyskeren, Dieterman, alibi ved å fortelle at han var forsvunnet. Dieterman ble i tillegg observert av et vitne da kan forlot boligen tidligere enn de andre. Det er ganske opplagt at Bye var selskapets siste gjest.

Poengskala:

3 riktige: Du er en skikkelig luring og kan få skryte hemningsløst av din briljans en uke i strekk. Men etter en uke er det stopp.

2 riktige: Du er faktisk smartere enn hva folk tror.

1 riktig: Du kan trøstespise en Kvikk Lunsj med god samvittighet.

0 riktige: Når man har nådd bunnen kan det kun gå en vei – oppover!

Artikkeltags