Gå til sidens hovedinnhold

Minstepensjonist og kanskje ensom. Vi ønsker også å være med i samfunnslivet

«Med dårlig økonomi svekkes livskvaliteten, og man føler seg pasifisert. Noen føler at man har ramlet litt lenger ned på rangstigen og mistet stolthet sin.»

Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Filmstjernen Brigitte Bardot skrev en gang: «Det er trist å bli gammel, men det er godt å være moden». Mange av oss pensjonister mener som Brigitte at det er vemodig å bli gammel. Men vi har som ballast lang livserfaring, og en dose klokskap, noe de yngre burde lytte til.

Det sies at penger skape lykke, men lykken kommer ikke hvis den ikke kan skape livsglede. Det kan være vanskelig når man er minstepensjonist med dårlig økonomi.

Pensjonen fra NAV kommer alltid i midten av måneden og man hopper ikke av glede som minstepensjonist, når vi vet at pengene forsvinner raskt når vi skal dekke utgiftene. Hvis man leier en leilighet i sentrum av byen til 7.000–8.000 kroner i måneden, og i tillegg må betale strøm, tv, internett samt andre utgifter, kommer man raskt opp i over 10.000–12.000 kroner i boutgifter. Da er det ikke mye å kose seg for på en varm sommerdag på brygga.

Med dårlig økonomi svekkes livskvaliteten, og man føler seg pasifisert. Noen føler at man har ramlet litt lenger ned på rangstigen og mistet stolthet sin.

Vi kan dessverre ikke gjøre mye med pensjonen vår. De økningene som har kommet monner lite.

Mange har reist til billigere land for å leve godt den siste tiden man har igjen å leve. Det gjorde jeg også, pakket kofferten med sommerklærne og reiste til Cuba og Thailand og var borte i 20 år, levde billig og koste meg i varmen–og ikke minst i den menneskelige varmen du finner i disse landene.

Det er redningen for mange som ønsker å få et bedre økonomisk liv sammen med hyggelige mennesker som respekterer oss gamle slik jeg opplevde. De som ikke ønsker å reise ut av Norge, hvor finner vi dem?

Selv om mange lever godt i Norge og har et godt liv, så må vi ikke glemme den store gruppen minstepensjonister som har det trangt. De kan også ha det trangt sosialt og lever kanskje i ensomhet. De savner oppmerksomhet og gjerne bli snakket til fra andre enn familien. Kom og snakk med oss.

En dame fra Cuba jeg kjente flyttet fra rike Norge og tilbake til fattige Cuba fordi hun syns at Norge var et iskaldt land når det gjaldt menneskelighet.

Norsk mediene har stort sett fokusert på pene ungdommer med tilsynelatende god jobb og økonomi, de har inntatt tv-studioene og andre mediene. Men i valgkampen må vi ikke glemme den store gruppen enslige og kanskje ensomme minstepensjonister. Vi ønsker også å være med i samfunnslivet.

Hvilken mening har du?

Les også

–Jeg skal ikke risse noen glorie over hodet mitt. Det er sikkert en del som har ymse meninger om meg

Kommentarer til denne saken