Kinosjefen: – Et Oscarshow ingen vil glemme

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

– Jeg har sett på Oscarutdelingen nesten hvert eneste år siden Titanic-året 1998, men dette er første gang jeg har spolt tilbake for å se slutten om igjen. Fire ganger, skriver byens kinosjef.

DEL

MeningerÅrets Oscarshow vil gå inn i historien som det mest omtalte noen sinne, og vil for all fremtid være en del av alle quizer og anekdoter om verdens mest berømte prisutdeling. Hva som enn måtte skje på fremtidige prisutdelingen, kan det ikke overgå det vi opplevde denne tidligere morgenen.

Tenk deg at VM-finalen i fotball er over, vinneren er kåret, champagnen spruter og lagkapteinen hever troféet over hodet mens nasjonalsangen spilles. Så kommer en av dommerne og forteller at to av målene dessverre ikke ble godkjent allikevel, det andre laget vant kampen. Eller tenk deg at midt i den nyvalgte presidentens takketale oppdager man at det var en feil i opptellingen, den andre kandidaten vant. Utenkelig? Ja, det får man håpe, men like utenkelig var avslutningen på Oscarutdelingen.

Det sies at ingen ser på Oscar for talenes skyld, nesten ikke for prisenes skyld heller. Det man virkelig vil se er om det skjer noe uventet. Noen som gjør noe overraskende, en tabbe, noen som lager skandale, gjør en pinlig feil. Som da John Travolta slet med uttalen da han introduserte Idina Menzel eller da Jennifer Lawrence snublet og falt da hun var på vei opp for å motta sin Oscar. Ting de har blitt minnet på mange ganger, og de får nok høre det enda en gang i dag, men i dag får de høre at deres Oscartabber nå har bleknet fullstendig.

Jørgen Søderberg Jansen

Jørgen Søderberg Jansen

De fleste har vel hørt hva som skjedde, men det har allerede dukket opp flere varianter av historien, så la oss ta det fra starten. Vel, ikke helt fra starten, showet varte i tre timer og 45 minutter, men vil bli husket for de fem siste minuttene. (Ikke helt unaturlig det, det er ofte slutten av en film man husker best). Etter et langt men proft og underholdende show er det klart for den store finalen: Utdelingen av den gjeveste prisen av dem alle, prisen for Beste film.

Som ventet går prisen til La La Land. Hele gjengen bak filmen kommer på scenen: Regissør, produsenter, skuespillere og enda noen til. Den første av mange takketaler starter, og for min del legger jeg ut en kjapp melding på Facebook og gratulerer La La Land med syv priser, inkludert beste film, og minner på at den kan sees på Fredrikstad Kino i kveld. Normalt ville neste punkt på agendaen være å få en halvtime søvn før jeg må stå opp. Slik ble det ikke. Jeg titter tilbake på TVen, tale nummer to er i gang, men i bakgrunnen er det tydelig forvirring. En kar med headset og en rød konvolutt har blandet seg med vinnerne, en slik rød konvolutt som inneholder navnet på den som vinner.

Takketale nummer to avløses av takketale nummer tre, og nå er det tydelig at noe er galt. Er det enda en spøk fra Jimmy Kimmel? Han har gjort en bra jobb som programleder, og hatt mange morsomme spøker, men han skal vel ikke finne på noe midt i takketalene for «Beste film»?

Tredje tale avsluttes med en uvanlig uttalelse: «And by the way, we lost.»

Jimmy Kimmel er tilbake på scenen. Prisutdeler Warren Beatty også. «Moonlight, you won» annonser en fra La La Land-gjengen. Jimmy Kimmel skynder seg å si at det IKKE er en spøk. Warren Beatty prøver å si noe. Noen holder opp kortet der den riktige vinneren står, kameraet zoomer inn og ganske riktig: Der står det at Moonlight har vunnet Oscar for Beste film. Ikke La La Land. «Warren, what did you do?» spør Jimmy Kimmel en fortørnet og fortvilet Warren Beatty. Som endelig får sjansen til å forklare.

Jeg har sett på Oscarutdelingen nesten hvert eneste år siden Titanic-året 1998, men dette er første gang jeg har spolt tilbake for å se slutten om igjen. Fire ganger. Og da ser man tydelig at Warren Beatty ikke spøker.

Femti år etter Bonnie & Clyde er det nemlig Warren Beatty og Faye Dunaway som hadde fått æren av å dele ut prisen for Beste film. En ære de kanskje skulle ønske de hadde sluppet – på den annen siden er de nå helt sikkert ettertraktede som gjester på alle talkshow i USA.

Etter at kandidatene er grundig presentert åpner Warren Beatty konvolutten. Han ser litt undrende på kortet som ligger der. Han snur det for å se om det står noe på baksiden. Han sjekker om det ligger flere lapper i konvolutten. Han ser spørrende ut på publikum, der alt som kan krype og gå av filmstjerner venter spent, så enda mer spørrende bort på Faye Dunaway. Ha ha, tenker alle, veteranen improviserer litt for å drøye spenningen. Når man ser det om igjen etterpå skjønner man at han faktisk ikke aner hva han skal gjøre. Han velger den samme løsningen som fotballspillere i blant velger – han sender ballen videre til noen andre og håper de kan finne på noe bedre. I dette tilfellet betyr at han legger kortet tilbake i konvolutten og gir den til Faye Dunaway.

Faye Dunaway aner fred og ingen fare, hun titter ned i konvolutten og leser det første hun ser: La La Land. Stor jubel og La La Land-folket kommer på scenen. Det de ikke vet, er at på kortet sto det ganske riktig La La Land. Men det sto ikke «Beste film».

Et stykke inn i forvirringen får endelig Warren Beatty ordet. Han forteller at på kortet sto det Beste kvinnelige skuespiller - Emma Stone i La La Land. Det var derfor han så forvirret ut, derfor han lette etter flere lapper.

Produsenter og regissører for La La Land tar det hele overraskende sporty, de er tross alt direkte på tv. De gratulerer Moonlight-produsentene og sier det er en ære å gi prisen videre. Hva de tenker innvendig er kanskje en annen sak. Jimmy Kimmel glatter over etter beste evne, Warren Beatty beklager, Faye Dunaway forsvant tidlig ut til venstre, tror jeg. Warren er en gentleman og tar støyten. Jimmy Kimmel tar også skylden, men et eller annet sted i kulissene er det en ulykkelig kvinne eller mann som vet at vedkommende har gjort sin livs tabbe og neppe kan regne med å få jobb på neste års Oscarutdeling.

Moonlight, Oscarvinner for Beste film - til slutt.

Moonlight, Oscarvinner for Beste film - til slutt. Foto:

Ting normaliserer seg etter hvert. Alle fra La La Land har gitt fra seg Oscarene sine og forlatt scenen, nå er det skaperne av Moonlight som er på plass. De gir sine takketaler, først veldig forvirrede og overraskede, enda mer overrasket enn de ellers ville vært, men de kommer seg i land.

Det endte med seks Oscar til La La Land og tre til Moonlight, men akkurat dét er det ikke mange som vil huske. Showet kunne blitt husket for Jimmy Kimmels mange spøker med Matt Damon eller for at en gruppe intetanende filmfans fra en sightseeing-buss brått fikk tidenes omvisning, midt i showet. Det kunne blitt husket for at det ble akkurat passe mange Trump-vitser og passe mange politiske innslag i takketalene. Det kunne blitt husket for velfortjente vinnere.

I stedet vil årets Oscarshow bli husket for at man begikk tidenes største tabbe med den aller største prisen under verdens største prisshow, på direkten.

Når alle har summet seg innser de nok at selv om bare Moonlight fikk pris for «Beste film», har både den og La La Land fått mer PR-effekt enn noen andre Oscarfilmer noen gang har fått.

Slik PR som ikke kan kjøpes for penger, uansett hvor mye man prøver. Det er feilene og skandalene som huskes lengst. Akkurat som Maradona alltid vil huskes for «Guds hånd», Oddvar Brå vil alltid få høre om den gangen han brakk staven, og uansett hvor mange ganger Justin Bieber opptrer i Norge, vil han bli husket for den kvelden på Chateu Neuf da han gikk av scenen etter én sang.

Vi på kinoen takker og bukker, vi har begge filmene på programmet nå og er ganske sikre på at all PR er god PR. Og helt sikre på at både Moonlight og La La Land er gode filmer, som fortjener både priser og omtale!

PS: Har jeg skrevet noe feil her tar jeg det med fatning, uansett hvor galt det måtte være kommer det ikke i nærheten av å annonsere feil Oscarvinner for beste film.

Send inn tekst og bilder «

Fortell nyheter om deg selv, din forening, ditt kultursted osv., både på nett og i papir

Artikkeltags