I et demokrati har flertallet rett på å styre. Men det er ikke den eneste retten som skal finnes i et demokrati. I saker der rettigheter blir krenket, må også mindretallet si ifra. For vi kommer ikke utenom at skeives rett til å elske den de vil ble kjempet frem av det som var et mindretall. Demonstrasjonene hadde ikke trengtes hvis det var flertall i stortinget for disse.

Abortrettigheter var også kjempet frem av et mindretall. Og vi kan gjøre listen lengre; urfolks rettigheter, kampen mot rasisme i USA på 50-tallet, demonstrasjonene for allmenn stemmerett, kvinners stemmerett, 1. mai-togene og arbeidslivsstreiker som ga oss arbeidsmiljøloven og tariffavtaler. Alle saker der et mindretall har demonstrert for og faktisk eskalert i kampen for sine rettigheter.

Videre er det heller ikke gitt at en demonstrasjon representerer et mindretall. Noen ganger belyser de også saker politikerne ikke har tenkt på, og noen ganger må man brøle litt for å bryte gjennom i den offentlige debatten.

Les også

Mener FB-spaltist Blekken at et mindretall skal tilrive seg makt?

Nå skal selvfølgelig ikke særinteresser ri alle politiske avgjørelser. Men noe av det magiske i Norge er at vi har en tradisjon for å lytte til de en sak angår. Når man skal lage ny skole-politikk, lytter man til kommunene, lærerne, rektorene og elevene. Når an skal lage ny arbeidslivspolitikk, lytter man til partene i arbeidslivet. Alle mindretall, men mindretall som må respekteres av flertallet, for å se hvor skoen trykker. Dersom disse mindretallene blir oversett, må de markere dette.

Mindretallet skal underordne seg flertallet i et samfunn fordi flertallet ikke innskrenker mindretallets grunnleggende rettigheter. Enten tyngdepunktet i flertallet ligger til høyre eller til venstre langs den politiske aksen. Nettopp derfor burde man hylle alle som deltar i den offentlige debatten, og benytter seg av sin grunnlovfestede rett til demonstrasjoner.

Børresen drar frem ytringsfriheten. For å dra et tankeeksempel; ville Børresen deltatt i en demonstrasjon for ytringsfriheten, hvis flertallet på stortinget gikk inn for å avskaffe den? Da ville han i så fall representere et mindretall i dette eksempelet. Og ville dette vært å «tilrøve seg makt», eller ville det være det motsatte? Å kreve en rett ethvert demokratisk land burde ha?

Les også

Det finnes saker som er så viktige at man burde stå på barrikadene, ta kampen og aldri gi seg

Jeg forstår at det i Børresens tilfelle ble tolket dit hen at det eneste «eskalering» kunne bety var å ty til væpnet revolusjon. Det er ikke det innlegget sikter til. For eskalering er å få flere til å delta. Utvide demonstrasjonen til å gjelde flere byer eller flere organisasjoner.

Det er eskalering når Greta Thunberg går fra å sitte alene for riksdagen i Sverige til å få med seg hundretusener av ungdommer over hele verden. Det er eskalering når LO tar ut forbund i sympatistreik. Det var eskalering da kvinnesakskvinnene aksjonerte for kvinnelig stemmerett. Vold som middel står i skarp kontrast til retten til fredelige markeringer og demonstrasjoner som grunnloven verner.

Det skal ikke være starten på en borgerkrig, men det motsatte; en måte å si tydelig ifra på, slik at man unngår at voldelige konflikter oppstår.

Til slutt ble jeg usikker på om innleggskriveren mente at jeg også tilhørte disse «ungkommunistene» - eller om dette bare var et hjertesukk over dagens ungdom. Videre blir jeg gruppert sammen med Marx, Mao, Engels og «noen reformkåte teologer i middelalderen».

Jeg kan berolige Børresen med at de eneste kommunistiske spøkelsene (eller gjenoppståtte kristen-kommunister) som hjemsøker byen, eksisterer i hans eget hode. Jeg stiller mer enn gjerne på en kaffekopp om han vil bli bedre kjent med mine meninger; ellers kan jeg anbefale denne siden, der alle mine innlegg ligger.