Gå til sidens hovedinnhold

Mener FB-spaltist Blekken at et mindretall skal tilrive seg makt?

«Dagens politiske klima er dramatisk mer polarisert enn på svært lenge. Jeg aner en viss fremvekst av en kultur som jeg frykter mer enn jeg liker.»

Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Spaltist Birk Arildssøn Blekken har skrevet en fresk og freidig kronikk om retten til utagerende demonstrasjoner, hvis jeg forstår ham rett – for saker man ønsker å kjempe for, selv om man er klar over at et stort flertall i nærmiljøet, nasjonen og sivilisasjonen for øvrig, tenker annerledes. Det handler om retten til makt, selv om man er i mindretall. Dette vitner foruroligende om aggressivt tankegods fra AKP-ml-tiden på 60/70-tallet, som jeg hadde ubehagelig nært innpå livet i min egen ungdomstid. Vi var glad vi ble kvitt dem. Men ble vi egentlig det ...?

Dagens politiske klima er dramatisk mer polarisert enn på svært lenge. Nye ideologier, idealer og idéstrømninger feier over verden og Norge, og jeg aner en viss fremvekst av en kultur som jeg frykter mer enn jeg liker. Jeg benytter av og til det uærbødige uttrykket «ungkommunistene». Dette er mindretallsaktører som målbærer ideologier som til tross for begrenset oppslutning, gjør mye vesen av seg.

I debatten forut for kommende stortingsvalg øyner vi et salig kaos av tre-fire-fem-prosentspartier pluss en horde av sideordnede meningsterrorister som i fullt alvor lener seg både på Friedrich Nietzsche og Henrik Ibsen («En Folkefiende»): «Flertallet har makten, men mindretallet har rett!»

Nå er ikke kommunisme noen tidløs ideologi, og langt fra noe fenomen som har eksistert siden antikkens filosofer, men derimot et politisk maktpåfunn som dingler løselig mellom tenkere som Marx, Engels og Mao, pluss noen reformkåte teologer i middelalderen.

Idealene som disse tenkerne postulerte kunne avgjort forstås som et gode for menneskeheten, fordi de lot som om de representerte likhet, klasseutjevning, broderlighet og rettferdig fordeling. Kommunismens ulidelige problem oppsto derimot når individer i korrupt flokk tok i bruk makt for å sette ideene ut i livet. Det har alltid gått galt. I alle land. Til alle tider.

Om kommunisme er det for øvrig sagt: «Større forskjeller mellom liv og lære er det vanskelig å finne» (Kilde: Store Norske Leksikon).

Hvorfor dette pratet om kommunisme? Fordi spaltistens budskap har dette klamme resonnementet om at «Vi har andre løsninger. Vi krever å bli lyttet til. Og hvis ikke, så truer vi våre verdier gjennom, om nødvendig med makt».

Som barn, grublet jeg mye over salmen «Alltid freidig når du går», som ender med et mantra om at, en god sak skal man både kjempe og dø for. Og her er jeg ved poenget. Spaltisten tar til orde for at «de som demonstrerer må også være villig til å kjempe. Hvis man ikke vinner frem, må man eskalere». Nok lesning til at jeg anser dette tankegodset som farlig. Eskalere betyr helt enkelt å trappe opp, intensivere, øke i styrke og intensitet, og ikke gi seg! Trusler om voldsbruk ligger faretruende nær. Slik tenker kun krefter som ønsker gjennomslag for sine ideer gjennom vold.

Da rasler 70-tallets «væpna revvolusjon» i bakgrunnen. Selv ikke den miljøfanatiske ekstremistbevegelsen Extinction Rebellion har «eskalering» i sitt program. Iallfall ikke offisielt. Dette er for øvrig en én-prosentbevegelse som hevder seg å bygge på demokratiske idealer. En slik forståelse av prosentregning er nokså proporsjonal med bevegelsens demonstrasjonsutøvelse, der et fåtall gærninger hevder å representere hele menneskeheten.

Selv er jeg et barn av Kardemommeloven, og mener alle kunne klare seg greit med den. De som har ønsker om å plage andre med ideer og idealer som peker på «eskalering» som løsning for å true gjennom sine fanesaker, kan vi godt klare oss uten.

Som den tolerante rettsstat vi er, lar vi dem gjerne holde på, i ytringsfrihetens navn. Nå i polariseringens tid er det så mange røster på ville veier, at jeg må innrømme at jeg i mine mest misantropiske stunder har begynt å tvile på det berømte sitatet fra Voltaire: «Jeg er uenig i dine meninger, men vil til min død forsvare din rett til å ytre dem». Av og til så lurer jeg på om det egentlig var det Voltaire mente, for det er jo ikke hans sitat; men derimot en litterær analyse (Evelyn B. Hall) av Voltaires angivelige utsagn. Kan det tenkes at det Voltaire egentlig sa, var «Har du meninger som er helt på trynet, foretrekker jeg at du holder dem for deg selv!» Det får stå til at noen dermed erklærer meg som intolerant.

Spaltistens mantra om å «ta kampen og aldri gi seg» målbærer en omvendt forståelse av demokrati. For demonstrasjoner slik han beskriver, inklusiv eskalering starter ofte som en kampsak hos et mindretall, som sjelden forstår at de er nettopp det.

Kommentarer til denne saken