Alt er på stell på Kongsten, derfor kan Marianne Antonsen (44) invitere naboer, venner, familie, familien til naboene, foreldrene til vennene til ungene og langveisfarende til et møte om advent, jul, litt tro, håp og pes.

For som Marianne sier: Det er mye viktigere at du er på den skoleavslutningen med ungen din på skolen, så kan det heller være litt møkkete innerst i det ene skapet du burde ha vasket. Og hvis du ikke har fått med deg detaljene de 16 gangene tidligere, så får du et solid innblikk i Antonsenhjemmet når hun inviterer deg hjem i stua for 17. gang.

Det bærer litt preg av å være en tid for ro og omsorg. Og søndag kveld var den første forestillingen utsolgt, mens det var solgt 250 til den neste. Og det har skjedd med et minimalt annonseringsbudsjett.

På Kongsten er det rødt overalt, mor har ryddet plass i det største vinduet, for der skal det være plass til alt oppe i den esken som ikke kan lagres sammen med alt annet. For ungenes doruller og nisser gjennom mange år skal tas vare på!

Det skulle vært morsomt og tatt frem stoppeklokka, for det tar nemlig ikke 90 minutter å komme gjennom 15 sanger. Men vertinna er så glad i å preke. Og måten hun forteller om seg selv, ungene, julematen, foreldrene og ni-kiloskalkunen på, gjør at du rykker et hakk nærmere kjøkkenet. Og nå vet jeg at sønnen Thomas ber mora om å lukke døra når hun øver litt til konsertene sine – mens hun er huslig samtidig.

Marianne er lykkelig over å ta julekvelden på Begby.

– Jeg er nok mer beryktet enn berømt for mine kokkekunster, sier hun uten å rødme. Men kalkun er hun ganske god på, selv den som fraktes med bilbelte til Oslo.
Men vi får forsøke oppsummere denne snakkende konserten, og da rette blikket litt inn mot det musikalske.

Erlend Gjerde er en tangenttryller av dimensjoner. Og det er ikke vanskelig å fatte at Marianne mer enn gjerne tar med seg denne mannen til en konsert som er såpass naken og ærlig. Og siden de har kjent hverandre i omtrent 25 år, så åpner de den samme kofferten når de treffes. I kirken i går var det langt unna rock'n'roll, for Marianne drakk vann, mens Gjerde måtte ty til hostesaftflaska.

Det er en glede å høre Gjerde variere mellom det sarte, enkle – til det punktet der kirken fylles av et stort flygel. Og mannens soloer er nesten like spennende hver gang.

Marianne brukte mye tid i det amerikanske terrenget, men det ble rom for italiensk, Prøysen og svensk avslutning som ble amerikansk. For fjerde gang på kort tid kom «O helga natt» i en julekonsert, og Mariannes versjon ligger ikke tilbake for de tre foregående. Takk for mer enn musikk!