Gå til sidens hovedinnhold

Mange uavklarte spørsmål for den medlemsstyrte folkekirken

Helge Kolstad tar opp en rekke punkter i dette åpne brevet til Morten Müller-Nilsen, leder av Hovedutvalg for utredning av oppgavefordeling i Kirken: Mer reelle valg til menighetsråd og bispedømmeråd, større og mer bærekraftige menigheter, presteskapets stilling og innordning i fellesskapet, kirken trenger «superfrivillige».

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Statskirken er i ferd med å bli til en selvstendig folkekirke. Nå har Kirkerådet oppnevnt et utvalg til å utrede gjenstående spørsmål. På Kirkerådets hjemmeside står det noe om et seminar som har drøftet deler av dette. Men det går ikke frem hvordan man vil fordele innflytelsen mellom kirkens medlemmer og geistligheten. Forholdet mellom troende legfolk og geistligheten er et av de eldste stridsspørsmålene i Kirken. Det var viktig under reformasjonen, og har sin norske variant i Hans Nielsen Hauge og legmannsbevegelsene. Det har satt sitt preg på menighetslivet de fleste steder.

Medlemmene av Den norske kirke er stort sett blitt med over i den selvstendige kirken. Tradisjon og overgangsriter som dåp og konfirmasjon er sterke grunner til at folk blir, selv om relativt få bekjenner en aktiv tro. Oppslutning om disse ritene går også langsomt tilbake, noe som gir alvorlig bekymring for hvordan det vil gå med folkekirken på lang sikt. Det store flertall av medlemmene går sjelden eller aldri i kirken, og oppslutningen om menighetsrådsvalgene er lav.

Progressive lener seg tungt mot prestene

For de fleste kirkemedlemmer er Kirken personifisert ved presten. Svært mange prester har da også vist stor evne til å komme i møte folk som ikke passer inn i et tradisjonelt tros- eller familiemønster. Slike kirkemedlemmer er nok mer skeptiske til menighetsråd og lavkirkelighet. Paradoksalt nok har de mer progressive kreftene, som blant annet har inntatt kirkerådet, funnet mest forståelse blant prester og biskoper, og synes nå å lene seg tungt den veien.

Betydningen av valg til menighetsråd og bispedømmeråd må ikke undervurderes. I mine øyne er dette fundamentet for kirkeordningen.

Jeg var med i den siste store offentlige utredningen om forholdet mellom stat og kirke (Gjønnes-utvalget 2003-2006). De politiske partiene var representert, sammen med et bredt utvalg av representanter for tros- og livssynssamfunn. Jeg representerte Arbeiderpartiet. Et hovedanliggende for meg var å få en mer medlemsstyrt kirke. Gjønnes-utvalget foreslo at båndet mellom stat og kirke skulle oppheves. Men verken utredningen eller den nye kirkeordningen har løst alle problemer. De to viktigste var vel 1) hvordan kirken skulle erstatte den kristendomsopplæring som lenge var drevet på kirkens vegne i offentlige skoler og 2) hvordan presteskapet som hadde hatt status som embetsmenn skulle integreres i en selvstyrt kirke.

Direkte valg av bispedømmeråd har gjort at homofili og ulike samlivsformer har blitt mer akseptert. Vi har også fått en statlig finansiert trosopplæring. Men gjennomføring av dette ligger fortsatt lengt etter ambisjoner og finansiering. Andre viktige spørsmål forblir uavklart. På mine gamle dager har jeg litt motstrebende blitt valgt inn både i menighetsråd og fellesråd. Og da får man jo opplæring. Det meste er samlet i en «Håndbok for menighetsråd og kirkelig fellesråd».

Der står det mye nyttig, blant annet om at vi fortsatt er underlagt offentlighetsloven og må følge offentlige prosedyrer for vår forvaltning og personelladministrasjon. Men det står også at menighetsrådet beslutter om de aller fleste planer for virksomhet som skal foregå i menigheten. Hva som ligger i menighetsrådets planansvar, er lite berørt, og hvordan de ansatte passer inn i disse planene, er høyst uklart.

Betydningen av valg

Her ser jeg store utredningsbehov. Betydningen av valg til menighetsråd og bispedømmeråd må ikke undervurderes. I mine øyne er dette fundamentet for kirkeordningen. Disse valgene må bli mer reelle. Meningsforskjeller må komme til uttrykk, slik at folk vet hva de stemmer på. Flere alternative lister ville vært av det gode. Menighetsrådets ansvar for lokale planer må får mer reelt innhold, og de medlemsvalgte menighetsrådene må delta langt mer aktivt i debatten om kirkeordningen.

At vi per mail er bedt om å bidra i den pågående debatten, har gått meg hus forbi. Også menighetsrådene er avhengige av skikkelig saksforberedelse og innstillinger. Om dette lar seg løse med kirkens nåværende inndeling, er tvilsomt. Etter mitt syn burde menighetene slå seg sammen til bærekraftige enheter som kunne håndtere planarbeid og personalforvaltning langt bedre enn i dag. Fellesråd trengs fortsatt så lenge det er flere menigheter i samme kommune, eller der menighets- og kommuneenhetene er for små til å takle personalansvaret.

Forholdet til kommunen må utredes. Finansiering av drift og vedlikehold av kirker og gravplasser er fortsatt et kommunalt ansvar. I dagens organisering yter kommunen også mange andre tjenester til kirken, som datasystemer, kontorteknisk assistanse, revisjon og mye mer. Å bygge opp alternativer til dette vil ta tid og kunne bli ganske plundrete.

Sikring av forsvarlig finansiering og rimelige tjenester er det aller viktigste lobbyarbeidet som kirkelige organer må gjøre lokalt. Min politiske erfaring forteller meg at det er stor forskjell på å gjøre dette innenfor en enkelt kommune, og å skulle få flere kommuner til å bidra til samme formål. I knappe tider blir det lett til at den ene skylder på den andre. Derfor trengs det fortsatt en enhet som omfatter kommunen.

Prostier som omfatter flere kommuner

Dagens prostigrenser er ikke hensiktsmessige. Min menighet er knyttet til Fredrikstad domprosti, men så lenge dette omfatter flere kommuner, er det ikke egnet som forvaltningsorgan for kommunale tilskudd. Og selv om kommunen skulle få samme grenser som prostiet, er det ingen selvfølge at forvaltning og planmessig ledelse skal ligge hos prosten. Til syvende og sist er det de medlemsvalgte organene som skal styre, og de trenger en profesjonell forvaltning til å forberede og gjennomføre sine vedtak.

Presteskapets stilling i Den norske kirke er et hovedspørsmål. Her sliter vi med arven fra embetskirken. Vigslinger og andre ritualer støtter opp under dette. I mine øyne er det nokså tomme greier. Men vi trenger kompetanse, også for veiledning i trosspørsmål og for å holde kirkens lære klar og ren. Å nå ut til mennesker med dette, må være presteskapets rett og plikt. Derfor er det helt i orden at de har en struktur med biskoper og proster, og stiller klare kompetansekrav til de som kan få plass i dette systemet.

Men de må kunne innordne seg i et fellesskap, der også annen kompetanse enn den rent teologiske anerkjennes, for eksempel for personal- og økonomiforvaltning, ungdomsarbeid, sang og musikk, diakoni osv. Å gi presten, prosten og biskopen forvaltningsansvaret, er svært lite hensiktsmessig. Hvis dette skal bli noe mer enn rent symbolsk, vil det kreve store tidsressurser, som bare vil føre til at det blir mindre tid til teologiske oppgaver.

Det vi trenger, er å legge prestene inn i personalkjeden på linje med andre ansatte, underlagt planer og føringer som bestemmes av kirkens folkevalgte organer. Stillingsbeskrivelser og instrukser kan sikre kompetansen og tilhørigheten til en teologisk struktur innenfor Den norske kirke, som bør fritas for økonomisk ansvar og forvaltning, og konsentrere seg om å nå ut med Kirkens budskap både til medlemmer og andre.

Trenger frivillige som kan stille opp hele tiden

Enda et spørsmål som må løftes langt frem, er frivilligheten. Vi har god tradisjon for å definere roller for frivillige i gudstjenester og i menighetsrådet. Mange er trent til slike oppgaver i kristelige organisasjoner. Men vi trenger å nå langt ut over denne kretsen. Vi må planlegge og organisere aktiviteter som legger opp til at vi kan be folk om hjelp. Til det trenger vi alle de ansatte, og frivillige som kan ta store oppgaver og stille opp hele tiden. Vi trenger sårt et program for å finne frem til slike «superfrivillige».

Sammen med de ansatte er de viktige for å få til neste nivå av frivillig innsats, der vi kan be en nabo, en hyppig gjest på kirkegården, en ung mor til en fireåring som skal ha bok, en konfirmant eller et medlem av konfirmantens familie, en fadder, en musikant og en lang rekke andre om å ta på seg en liten og tidfestet oppgave: «Hjelp oss å rydde sammen bordene, kok kaffe neste gang, bli med på å gjøre det pent på kirkegården». Å be om hjelp utløser frivillighet, og dette er alles ansvar!

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 08:00.