Gå til sidens hovedinnhold

Mange i barnehagene er på randen til ikke å klare mer

«Hvor høy smitte må det bli før dere kan redusere åpningstiden så vi kan nå over våre oppgaver på en forsvarlig måte?»

Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi kan lese innlegg fra alle bransjer nå om håpløshet og bemanning som slites til randen. Verden er i en situasjon som i stor grad er ukjent for de menneskene som lever i den. Alle er dritt lei av regler og retningslinjer som begrenser den nærheten og friheten vi så lenge har tatt for gitt. Selv når vi vet at disse reglene innføres for å verne våre nærmeste, hele samfunnet og alle de som lever i det.

Reglene er der for å begrense belastningen på vårt fantastiske helsevesen, og det er få som tviler på at det er riktig. Vi har lenge fått lese om helsepersonell som står først i kampen mot dette forferdelige viruset som herjer og ødelegger det vi holder så dyrebart. Nærhet og omsorg. Disse verdien som er grunnlag for utvikling. De gjør oss sterke. De skaper oss.

Vi barnehagefolk, som i vårt daglige virke jobber med omsorg og nærhet vet så smertelig godt hvor store skader det kan påføre barn og unge hvis de ikke får tilstrekkelig av det, kjemper vår egen kamp. Vi vet at hvis vi krever å få bruke plastskjermer og munnbind på jobb, vil det gå sterkt utover kvaliteten på den jobben vi skal gjøre hver dag.

Dessverre har ikke barna stemmerett til å påvirke samfunnet de lever i. Derfor må vi tre inn på denne arenaen for å være deres talerør og fortelle om barnas og vår hverdag.

I barnehagene i Fredrikstad er det mange barnehagearbeidere som er på randen av å ikke klare mer. Vi er vant til å måtte brette opp ermene, men hvor lenge kan vi holde ut en sprint når det viser seg å være et maraton? Hvor mange flere måneder klarer vi å gå med så mye ansvar på våre skuldre? Hvor lenge klarer vi å holde hodet over vann?

Og hva skjer med samfunnet hvis flere barnehager må stenge i lange perioder fordi det rett og sett ikke er flere folk igjen på jobb? Hvem skal vi sende stafettpinnen til? Vi vet hvor kostbart det er for samfunnet hvis vi må stenge. Sykefraværet i barnehagene har vært skyhøyt under pandemien. Flytskjema begrenser nærvær av fast personale og voksne med luftveissymptomer kan ikke komme på jobb før de blir testet og har fått svar.

Foreldre står rådville. Barna er jo ikke syke, de er bare litt snørrete. Så de sender dem i barnehagen der de smitter de voksne som igjen ikke kan gå på jobb. Det er forståelig at dette er vanskelig for foreldre som er presset på jobb. Denne evige runddansen er også vanskelig for barnehagen.

Realiteten for dem som står igjen på avdelingene er en hverdag der du intetanende møter opp på tidligvakter med beskjed om fravær. Du vet at en vikar er satt inn. Det er en ukjent vikar, men du tenker at det går fint for du har tross alt to andre faste kollegaer som er der med deg. Klokken 06.30 ringer telefonen og en av dine arbeidskollegaer har milde luftveissymptomer og kan ikke komme. Deretter ringer det igjen og denne gangen er det den siste av de faste kollegaene som ringe og må være hjemme.

Du stålsetter deg og legger en plan for å få dagen til å gå opp. Du tar på deg ditt tapreste ansikt og tar imot alle de små som kommer tidlig. Du møter dem med all din omsorg og all din nærhet så de ikke skal merke at du faktisk er sliten og vet at dette blir enda en dag med mange utfordringer.

Du er vant til å være alene med mange barn frem til neste voksne kommer så det går «bra». Når første ukjente vikar dukker opp, setter du vedkommende til å starte frokost så du kan møte resten av barnegruppa. Dette gjør du så både barn og foreldre skal føle seg trygge. Og slik at barna kan komme inn og dykke seg dypt i leken som er barnas viktigste arena for utvikling. Nesten alle barna har kommet før neste vikar kommer, denne vikaren er det i alle fall en voksenperson som barna er litt trygge på. Den siste vikaren dukker aldri opp. Det var ikke flere å oppdrive.

Så da står du der med altfor få voksne og mange barn. Og to av de voksne kjenner barna ikke godt. Situasjonen tilsier at i tillegg til å drive en avdeling, må du som står igjen møte alle disse barna med omsorg og kjærlighet. Vi vet at mange barn bruker lang tid til å bli trygge på nye voksne. De vil ikke ha hjelp av ukjente. De vil ha en voksen som kjenner deres behov og kan lese alle de subtile signalene de sender ut hele tiden.

Tanken på at du må rekke over så mange med så mye av deg selv, er nok til å ta pusten fra deg, men du bretter igjen opp ermene og tenker at dette skal vi klare. Vi finner en måte å jobbe oss gjennom dagen på, for hvis ikke annet, så er vi i alle fall løsningsorienterte. Det er nå du må hente frem din mest praktiske og pragmatiske side, så du klarer å håndtere situasjonen. Alt skal gå opp. Frokost, påkledning, grupper, pauser, lek og oppfølging av hvert enkelt barn.

Alt dette blir satt på sidelinjen når konstant veiledning av nytt personale tar all din tid. Du skal prøve å informere om rutiner og hva som er viktig for hvert enkelt barn. Du skal prøve å få gjennomført språkgruppe mens du helst skulle vært inne på avdelingen og trøstet det barnet du hører gråter sine arme tårer. Det er ikke så lett å veilede fra et annet rom. Og sånn fortsetter dagen. Du går fra en ting til en annen og føler at du ikke strekker ordentlig til noe sted.

Les også

Utslitt barnehagelærer: Jeg ber deg inderlig Høie, se oss og hør oss!

Barnehagen skal operere i ti timer, så når du kommer tidlig (som du gjorde i dag) så skal du hjem klokken 14.00. I dag fikk du ordnet så en fra en annen avdeling kunne være hos dine barn når du må dra hjem, men selv om dette er en fast voksen, trenger det ikke å være en kjent voksen. Det betyr at du drar fra denne sårbare barnegruppa og de sitter igjen med ukjente voksne. Dette gjør barna usikre og det fører til utrygge barn.

Hvordan skal dette gå, når de voksne som barna møter ikke kjenner barna? I dag fikk du en vikar som hadde jobbet i barnehagen en uke. En hadde jobbet i barnehage en måned og denne hadde vært hos deg før. De nye vikarene trenger opplæring i hele det store faget som er barnehage. De trenger veiledning i alle møter og de trenger å hjelpes til å forstå hvordan de best møter barnet.

De gjør sitt beste og yter alt de har, men selv om de gjør sitt beste kan det ikke sammenlignes med en fast voksen som har gått flere år på skole for å lære seg dette faget og som har en relasjon til barnet. Det er mye snakk om de sårbare barna. Når kan vi si at driften av barnehagen går ut over alle barna? Når bør vi begynne å omtale alle barn som sårbare barn i en slik situasjon? Hva tenker vi er forsvarlig drift?

Å jobbe i barnehage er ikke for alle! Selv under vanlige forhold har vi en både fysisk og psykisk krevende jobb. I denne tiden vi lever i nå er den nesten umulig. Vi har ikke så mye igjen å gi nå som rammene vi har for å utføre vår jobb ikke lenger er forsvarlige. Og vi vet at det ikke bare går utover oss som voksne, men også barna.

Barnehagefolk er nå på randen av å slites ut. Feltet skriker at nå er det nok. Vi vil bli sett og vi trenger å bli hørt. Hvor høy smitte må det bli før dere kan redusere åpningstiden så vi kan nå over våre oppgaver på en forsvarlig måte? Hvor vi kan møte barna med all den tryggheten og omsorgen de har krav på?

Les også

Smittesituasjonen i barnehager og skoler fremstilles unyansert

Kommentarer til denne saken