Det skapte ringvirkninger langt utenfor kommunegrensene da Jimmy Olsen og Månefestivalen annonserte at de i 2014 skulle lage en månefestival med bare kvinnelige artister, eller band med kvinnelige frontfigurer.
Debatten startet nærmest umiddelbart.
LES OGSÅ: Politiet roser Månefestivalen
Fra de mer negative «går det an å lage en bra festival med bare kvinner» til spørsmål om dette bare var et stunt, til masse godord og positiv oppmerksomhet.
Og klart mest av det siste. Skeptikerne måtte bare bite det i seg, Månefestivalen 2014 ble en gedigen suksess på alle måter.
Både været, arrangementsflyten og det viktigste, musikken, glitret i løpet av den siste helgen i juli.
LES OGSÅ: Het og perfekt Månefestival
Nok til at vi her i avisen beskrev det som «tidenes beste månefestival».
Som plakattopper trakk de frem Patti Smith, Beth Hart og Suzanne Vega, og en rekke andre sterke artister, som Anne Grete Preus og Phone Joan.
Om årets festival skrev jeg blant annet: «Det beste med Månefestivalen er at den har blitt så bra, både organisatorisk og kunstnerisk, at man årlig kan gå og glede seg til neste festival og begynne å vente på hvilke artister som bookes inn.
For det kan alltid diskuteres hvem som burde spilt der og hvem som ikke burde spilt der, det er noe av moroa».
Og den moroa er i gang igjen.
LES OGSÅ: Jenshus til månen
Til festivalen 2015 er allerede CC Cowboys, Kim Larsen og Kjukken, Sinead O'Connor og flere andre klare, og vi kan fortsatt vente oss en headliner på søndag, og en rekke andre artister. Men selv uten «kjønnskvotering» er det langt fra noen selvfølge at neste års festival kommer opp på årets nivå.
LES OGSÅ: Sinead til månefest
Det er ikke så mange artister på verdensbasis i samme prisklasse som Patti Smith, som når opp til henne.
Det var et modig valg av Månefestivalen å gjøre som de gjorde, et valg som straks viste seg å være helt udramatisk.
Etter hvert som helgen skred frem tenkte man ikke lenger på at det var en «kvinneprofil» på festivalen.
Det var bare en bra festival.