Madelen opplevde kreftmarerittet én måned etter at hun ble mamma

Artikkelen er over 4 år gammel

For tre år siden ble Madelen Mathisen mor for første gang, og livet strålte for den lykkelige 28-åringen. En liten måned etter fødselen startet marerittet. Den ferske moren var rammet av blodkreft.

DEL

Madelen Mathisen fra Lisleby var en frisk og aktiv kvinne på 27 år da livet plutselig skulle få en brå vending. Kun kort tid etter at hun fødte en frisk sønn, merket hun at noe var galt. Kroppen begynte å si ifra.

– Det var veldig rart. Jeg var så frisk og fin under svangerskapet. Alt gikk egentlig greit til en liten stund etter at jeg fødte sønnen min. Plutselig begynte jeg å merke at noe var galt. Det økte på med symptomer og like før jeg skulle begynne på jobb igjen fikk jeg blåmerker på kroppen, tilbakevendende feber, slapphet, lite matlyst og vektnedgang, sier hun.

Ble ikke trodd

Denne uken skrev Mathisen et innlegg på kreftkamp.no, en nettside for kreftpasienter og pårørende. Innlegget har blitt delt og omtalt en rekke ganger i sosiale medier.

Etter å ha følt seg dårlig over en periode, valgte Mathisen å oppsøke fastlegen, men følte at hun ikke ble hørt. Hun valgte å bytte lege, og etter hvert ble det tatt en beinmargsprøve.

Svaret var sjokkerende. Den ferske moren fikk konstatert akutt lymfatisk leukemi (ALL).

– Det var helt rart. Samboeren min reagerte nok kraftigere enn meg. Selv var jeg ganske rolig. Alt jeg ønsket svar på var om jeg kunne bli frisk.

Legen fortalte henne at det var mulig å bli helt frisk igjen.

– Men han ville ikke gi meg hvor mange prosents sjanse jeg hadde, sier hun.

Se 29-åringens egne bilder fra den tøffe sykdomsperioden:

Alt ble satt på vent

– Hvordan reagerer en jente i 20-årene på en kreftdiagnose?

– Alle reagerer forskjellig, men for min del måtte jeg naturligvis bearbeide sjokket. Vi brukte noen dager til å svelge nyheten før vi bestemte oss for å ta opp kampen. Etterpå har alt annet vært satt på vent. Fokuset har fullt og helt vært på å bli frisk, sier hun.

Hun bruker mye «vi» når hun omtaler kampen mot kreften.

– Det er fordi jeg langt ifra har vært gjennom dette alene. Uten min fantastiske samboer Ulf, familien og vennene mine, hadde jeg aldri kommet meg hit jeg er i dag.

Etter kreftdiagnosen gikk alt veldig fort. Madelen ble sendt til Rikshospitalet.

– Det var en kamp som skulle vinnes. Jeg visste det skulle bli tøft, men sett i ettertid hadde jeg ingen anelse om hvor tøft det faktisk skulle bli. Det var kanskje like greit, sier hun.

130 uker med cellegift

I dag, rundt tre år etter at hun først begynte å merke at ting var galt, er Mathisen på bedringens vei. Hun ser lyset i enden av tunellen.

– Det har vært en lang behandling, to og et halvt år har det gått. I februar 2016 er jeg ferdig med cellegift, og forhåpentligvis frisk, sier hun.

Samtidig som hun roser mye av det norske helsevesenet for måten hun er blitt behandlet på, er det ikke alt hun er fornøyd med.

– Jeg fikk ikke diagnosen før etter fire måneder – til tross for at jeg gikk til legen og sa at noe var galt. Jeg måtte bytte fastlege for å bli sendt videre til sykehuset for prøver. Slik skal det ikke være. Hadde jeg ikke mast selv, så tror jeg kreften ville blitt oppdaget for sent. Da vet vi alle hvordan det hadde gått, sier hun.

Også den menneskelige delen av behandlingen har vært varierende, mener hun.

– Noen har vært fantastiske, mens andre leger mangler fullstendig empati, noe som er ekstremt viktig for mennesker i en slik situasjon. Legen som ga meg beskjeden om at jeg hadde kreft, var for eksempel iskald – det virket mer som at han ga meg beskjed om at jeg slet med en liten lungebetennelse, sier hun.

28-åringen mener likevel hun har vært heldig.

– Andre sykdommer har kommet på grunn av den tøffe behandlingen, de skal jeg ta fatt på etter endt cellegiftbehandling. Men tross alt har jeg vært heldig. Det kunne gått mye verre. Jeg kunne vært død, sier hun.

Mange tøffe perioder

– Hvordan har du holdt deg oppe i denne perioden?

– Jeg skal ikke sitte her og si at det ikke har vært tøft, for det har det virkelig vært. Men jeg har en fantastisk familie og venner som har stått opp for meg. Selvfølgelig har det vært nedturer på grunn av smerter, tapt tid med min nyfødte sønn og mitt tantebarn som kom til verden da jeg var på mitt sykeste, men vi har kjempet denne kampen sammen, sier hun.

– Hva har vært tøffest denne perioden?


– At mine nærmeste har måttet se meg så syk og svak. Jeg har vært så syk som et menneske kan bli uten å dø, men kjærligheten og troen på at bedre tider vil komme har vært større enn frykten for å dø. Samtidig har det vært tungt at samboeren min har vært nødt til å ta seg av alt hjemme, mens jeg flyttet hjem på pikerommet for en periode. Jeg klarte ikke lyder eller noen form for aktivitet, sier hun.

– Har du noen gang mistet troen på at dette skal gå bra?

– Jeg har selvfølgelig hatt mange nedturer, og noen få ganger har jeg sagt at jeg ikke takler det mer. Det har vært blytungt, men jeg har hele tiden hatt en tro og et håp om at dette skal gå bra. Mister du troen, så har du på mange måter tapt, sier hun.

Samtidig kommer hun med et råd til andre som frykter at noe er galt.

– Lytt til kroppen din. Ikke gi deg om du føler at noe ikke stemmer. Jeg måtte kjempe i flere måneder før jeg fikk diagnose, sier hun.

Nå ser småbarnsmoren frem til 2016. Til sommeren skal hun og familien på en etterlengtet ferie.

– Jeg tar små skritt av gangen. Jeg er ikke frisk ennå, men nå tør jeg endelig å planlegge fremtiden. Jeg skal bruke året til å være mamma og til å være sammen med familien min. Jeg gleder meg til dette året. Det er det lenge siden jeg har gjort, sier hun.