Bertil (70) gravde seg tilbake til 1680

Fremme igjen: Grensemarkering 15 av 16 er en hyllest på tysk til gårdens frue. Den ble gravd frem mandag, helt øverst i Liaveien, litt inn på gangveien. Bertil Sørensen var den som tok det avgjørende spadtaket, mens Svein Skahjem (bak) nå kan vise frem 16 grensesteder for Trosvik gård, kjøpt av Cicignon på 1600-tallet.

Fremme igjen: Grensemarkering 15 av 16 er en hyllest på tysk til gårdens frue. Den ble gravd frem mandag, helt øverst i Liaveien, litt inn på gangveien. Bertil Sørensen var den som tok det avgjørende spadtaket, mens Svein Skahjem (bak) nå kan vise frem 16 grensesteder for Trosvik gård, kjøpt av Cicignon på 1600-tallet. Foto:

Artikkelen er over 2 år gammel

Bertil Sørensen (70) ble så irritert mandag kveld at han ikke maktet å gi seg. Han ville finne grensemarkering nummer 15 for Trosvik gård.

DEL

Bevæpnet med spade løftet han på planter og jord øverst i Liaveien, og etter hvert som han valgte å gå oppover på fjellet, så dukket ordene han sist så i 2000 opp igjen. Eller egentlig fra rundt 1680–90. Vi gir deg historien bak, eller skjult under i dette tilfellete.

Gammel historie

For det var altså over 300 år gammel historie som lå skjult der på grensen mellom Trosvik og Gluppe gård. Nå kan de som sykler forbi notere seg et lite treskilt på en bjørk, og på 175 x 61 centimeter kan du lese «DEI WOLGEBOHRNE FRAUW GENERALIN VON CICIGNON IHRE NORDISCHE BRADE UND FONTAINE».

Uttrykket er gammeltysk, letzeburgesh/luxembourgsk dialekt, og må tolkes som en hyllest til generalinnen, Anna Elisabeth Badenhaupt.

Visste om sted 15

For naboen visste fra 2000 at et av de 16 tomtemerkene til Cicignons  innkjøpte Trosvik gård manglet. I slutten av mai hadde Svein Skahjem planer om å ta en tur og vise frem disse 16 merkene som må ha blitt meislet inn i stener og fjell av spenstigere. Men han ble syk, og Bertil Sørensen visste at det var ord i fjellet som han hadde vedlikeholdt så sent som i 2000.

Men så var det da; å huske akkurat hvor disse spesielle bokstavene befant seg. Bertil Sørensen, Knut Røragen og Svein Skahjem lette og lette. De fjernet vekster og jord på flere fjellpartier, men lyktes ikke.

– Guttene jobbet så svetten spruta, med hagesaks og spade. Det var mye å fjerne, sa Skahjem.

Tenkte seg om

– Jeg kom hjem og fikk samlet meg litt. Og jeg var irritert over at vi ikke fant tilbake til bokstavene i fjellet. Vi hadde vært på rette stedet, men vi hadde ikke gått høyt nok opp på fjellet. Så jeg tok fatt spaden, og når jeg løftet på vekst og jord, så fikk jeg plutselig øye på et par bokstaver. Da måtte jeg melde til de to andre, forklarer Sørensen.

Nå er minnene fra et sted mellom 1680 og 1690 fremme i dagen igjen. De er krittet, og Skahjem har bedt Fredrikstad Museum om litt hjelp for hvordan de kan bevare bokstavene. I 2000 benyttet Sørensen rødmaling, og det var fortsatt noen smårester igjen i 2017. Skahjem tar også en runde med byantikvaren.

– Det står 1680 på noen steder, men jeg tror ikke de rakk å meisle inn på alle stenene i løpet av et år. Men de har benyttet 1680 som en fellesnevner, trolig fra kjøpsåret, mener Skahjem.

Artikkeltags