Livsviktig å granske ekstremisme og svikten før 22. juli

Det er ti år siden angrepet på regjeringskvartalet og Utøya 22. juli 2011. En høyreekstrem terrorist valgte Arbeiderpartiet og AUF som politiske mål for terroren, og tok 77 liv. Utallige andre fikk livene sine forandret for alltid både fordi de ble skadet og fordi de er pårørende. De menneskelige lidelsene etter 22. juli står uten sidestykke i norsk etterkrigshistorie. For oss andre som ikke ble direkte berørt er det umulig å fullt og helt sette seg fullt og helt inn hvordan mange mennesker har hatt det i årene etterpå. Blant oss som skriver dette innlegget ble en direkte rammet på Utøya. Vi andre er medlemmer partiet som ble angrepet.

Fra Østfold ble sju mennesker drept, seks av våre unge AUF-ere og en ansatt i regjeringskvartalet. Vi skylder Andreas, Andrine, Bendik, Elisabeth, Eva Kathinka, Lejla og Anne Lise å holde løftet om aldri mer 22. juli. Da må vi snakke ærlig om det som skjedde.

Umiddelbart etter 22. juli 2011 førte rosetog, minnemarkeringer og et tydelig budskap fra myndighetshold til at man la politisk uenighet og debatt til side for en felles front mot terrorens vold. For mange direkte berørte, opplevdes dette som trygt, og som en støtte etter de traumene overlevende, pårørende og etterlatte hadde gjennomgått. Dette er fortsatt en viktig del av historien om Norges møte med terroren. Men det ga mindre rom for forståelsen av at terrorangrepet mot høyblokka og på Utøya ikke var tilfeldig valgt, men nøye planlagt angrep på Arbeiderpartiet, sosialdemokratiet og unge AUF-ere på sommerleir.

Mange av oss trodde nok også at terroren, nesten automatisk, ville «vaksinere» befolkningen mot høyreekstremisme og voldelig ideologi. Slik gikk det dessverre ikke.

Les også

Læreren i minneord: – Takk, Lejla, for alt jeg har lært av deg!

Etter 22. juli fikk vi et tydelig rettsoppgjør hvor gjerningsmannen ble ansvarliggjort for sine gjerninger og holdninger. Det var bra, men for oss er det åpenbart at Norge trenger et tydelig og markant oppgjør med holdningene og ideologien som lå bak terroristens gjerninger.

I de ti årene som har gått siden 2011 har høyreekstremisme og høyreekstrem terror fått rom til å vokse. Fra USA til Tyskland, New Zealand og her hjemme – i Bærum – har vi sett at personer og grupperinger som tilhører det samme idéfellesskapet som terroristen bak 22. juli-angrepet utgjør en trussel mot minoriteter, meningsmotstandere og vanlige folks trygghet.

Parallelt med utviklingen av voldelige høyreekstreme har vi sett at den politiske høyreradikalismen og -ekstremismen utvikler seg. Høyreekstreme demonstrerer i USA, stiller til valg i Tyskland og styrer Ungarn. Rundt om i hele Europa vokser det frem politiske partier med politikk som søker å skape kløfter mellom mennesker, heller enn å bygge bruer. Her hjemme stiller høyreekstreme Alliansen til valg på å skape splittelse og sette menneskegrupper opp mot hverandre.

I våre lokalsamfunn i Østfold har vi sett at nynazistiske bevegelser som deler terroristens verdensbilde har ønsket å marsjere i våre gater. Disse trendene kommer i en tid hvor ulikheten i verden øker og hvor de som opplevde det totale menneskelige kollaps med nazismen og fascismen på 30- og 40-tallet er i ferd med å dø ut. Det synes åpenbart at det må tas et tydelig oppgjør med ideologien nå.

Les også

Utøya-sjefen om uferdig minnesmerke: – Helt håpløst

Terrorangrepet 22. juli var et angrep på statsmakt og på politisk deltagelse, men det var også et angrep på arbeiderbevegelsen som satte mangfoldet høyt. Vi ser at altfor mange som hever stemmen i samfunnsdebatten opplever trusler og hat. Noen sporadisk, mens andre, særlig overlevende fra 22. juli, opplever en jevnlig strøm av hat og direkte trusler. Men dette gjelder også særlig kvinner, og folk med minoritetsbakgrunn. Dette er en trussel for demokratiet vårt.

En nylig publisert forskningsstudie fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress – NKVTS – viser at én av tre Utøya-overlevende har mottatt hatmeldinger eller trusler. Andre studier viser at det i det norske samfunnet er et utbredt hat mot AUF og Arbeiderpartiet og at dette hatet ikke er begrenset til ekstreme partier på politikkens ytterfløyer. Hat er et sterkt begrep, mye sterkere enn det som ligger i politisk uenighet.

En samfunnsdebatt hvor en må forventes å tåle å bli drapstruet er ikke en samfunnsdebatt for alle. Resultatet kan bli at mange ikke ønsker å delta i politikken, eller melder seg ut av frykt for trusler og hat.

Et manglende oppgjør og håndtering av dette samfunnsproblemet vil være en av vår tids største farer for demokratiet. Vi trenger derfor en nasjonal dugnad for å bekjempe hat og trusler. Samfunnsdebattanter og politikere som bidrar til å fyre opp dette sinnet må ikke få stå uimotsagt. Vi mener det hviler et betydelig ansvar på politikere som skaper grobunn for holdninger og meninger som i ytterste konsekvens kan føre til ekstremisme og terror.

Dersom vi skal greie å stå samlet mot den voldelige ekstremismen må vi alle ta ansvar for hvordan vi snakker om andre, hva som er greit. Vi må slå ned på det når vi hører rasistiske ytringer. Ytterliggående og farlig språk må påpekes, alltid.

Islamfiendtlige og antisemittiske holdninger finnes også i Norge: Ifølge Holocaust-senteret har 34 prosent av befolkningen utpregede fordommer mot muslimer og åtte prosent har antisemittiske holdninger. Ekstremisme oppstår ikke tilfeldig og plutselig. Den må bekjempes før den får fotfeste. Vi kan trygt slå fast et det må være et kontinuerlig arbeid.

Kampen mot fremmedfrykt, konspirasjonsteorier og rasisme må kjempes i skolegården, på arbeidsplassen, på sosiale medier, rundt middagsbordet og i samfunnsdebatten. Dette er lett og si, men det vil kreve noe av oss alle. Vi vet at mange som tar opp kampen opplever og bli truet til taushet. Vi lover likevel å være kompromissløse i kampen mot ekstremisme enten den kommer fra ytterste høyre-, venstreside eller religiøst hold. Vi lover å være kompromissløse forsvarere av et mangfoldig, inkluderende og tolerant samfunn.

Arbeiderpartiet vil nedsette en egen ekstremismekommisjon som skal granske hvordan samfunnet sviktet i forkant av terrorangrepene 22. juli. Dette er et krav AUF har stilt for å gå dypere inn i hvordan ekstremismen oppstår og lære mer om hvilke tiltak som fungerer for å forebygge og motvirke radikalisering og ekstremisme. Det er livsviktig å sette i gang med dette arbeidet så raskt som overhodet mulig.