Lavgir og stress i koronaens tid

– Når hjemmeskolen er ferdig, så skal jeg sette meg ned og skrive humor. Forsøkt det noen gang? Når du ikke visste hvordan verden ser ut i morgen?

– Når hjemmeskolen er ferdig, så skal jeg sette meg ned og skrive humor. Forsøkt det noen gang? Når du ikke visste hvordan verden ser ut i morgen? Foto:

Av

Monica Hjelle om hverdagen i koronaens tid. Om hårvask på vent, om nyheter døgnet rundt, tvilsomme eksperter og om plutselig interesse for matte. – Jeg gjør alt ekspertene sier at jeg ikke må gjøre. Jeg blir ikke beroliget av det, men mer og mer stresset.

DEL

Leserbrev

Her sitter jeg da, i frivillig hjemmekarantene dag fem, noe som skal vise seg mer vanskelig enn man først skulle tro. Jo da, vi tar en for laget, solidaritet i koronaens tid og det skulle bare mangle. Men for en dame som meg, som liker orden og systemer, som liker å ha oversikt i lang tid fremover, som er mest impulsiv når hun har kontroll på kalender og fremtidige arbeidsoppgaver som elsker å planlegge alt fra store eventer langt frem i tid, fra ukens middagsplaner og til hvilken kjole jeg skal ha på meg når jeg i koronaens tid fyller 50 år (ja da ... det er tre måneder til..) er dette rett og slett ganske krevende, for å bruke et mildt uttrykk. Jeg er slik laget at når jeg har masse å gjøre, så får jeg gjort mest ... og når jeg har for lenge fri, så koker alt «bort i kålen».

Jeg husker fra singellivets dager, som ung voksen i Bergen, hvor jeg hadde dager fri og kanskje savnet en kjæreste eller familie å være sammen med, at jeg alltid alltid, selv om jeg ikke skulle møte noen, sto opp tidlig, tok meg en dusj og barberte leggene og tok på meg godlukt. Jeg vasket alltid håret, jeg gikk meg alltid en tur og laget en plan for dagen. Til og med på de dagene jeg hadde «sex- og singellivmaraton» helt alene (ja, altså serien) og jeg laget alltid middag fra bunnen av, fordi det handlet om selvrespekt og det å ikke gå helt i frø.

Jeg er litt redd, men allikevel optimistisk, og snart er det vår.

En psykolog vil kanskje kalle dette noe helt annet, men for meg var det essensielt å holde på disse rutinene. Nå ligner jeg mer og mer på en didgeridoo-spillende tysk backpacker som klipper tåneglene på toget, og bare gir totalt beng. Det har til og med gått en dag imellom hårvask. Helt sant. Jeg har også spist godteri hver dag siden lørdag.

Så når jeg skal forsøke å beskrive hvordan den siste uken har fortont seg, så vit at jeg har en mann, et barn og en katt som er avhengig av at jeg ikke «tilter», men er med på innsatsen som skal og gjøres for at vi skal klare den nye hverdagen uten akutt familieterapi. Jeg leser nyheter. Nyheter flere timer i døgnet, også om natten. Jeg våkner kanskje, etter et par timers søvn og lurer mobilen frem og leser korona-nytt, under dyna for ikke å vekke mannen min.

Jeg gjør alt som ekspertene sier at jeg ikke må gjøre. Jeg blir ikke beroliget av det, men mer og mer stresset, fordi jeg stadig forviller meg inn på sider og lenker med selvutnevnte eksperter på virus (merkelig ... det er ofte de som var eksperter på klima for noen uker siden…?) og ender ofte opp med å sjekke Helsedirektoratets egne sider, blir igjen beroliget, men er da så våken at jeg må lese noe som tømmer hodet for nyttig informasjon og har før jeg aner det, lest alt om alle deltagerne i Netflix sin nye realityserie «Love is blind».

For alle som vil ha noe annet å tenke på, så anbefaler jeg denne serien, da jeg lover noen herlige koronafrie timer med absolutt meningsløs underholdning «Whats up with Jessica lissm?! og du lurer i det hele tatt på om skaperne av denne serien har forstått ordtaket «love is blind» også humrer du litt av det, og tenker at «amerikanere er gærne» før du sovner og våkner om et par timer og kanskje er klar for hjemmeskolen, slik som oss.

Hjemmeskole. Jeg ser bilder av andre som har hjemmeskole, med ryddig stuebord og sunn frokost, og faste rutiner og tilnærmet friminutt ... slik er det ikke her. Her foregår hjemmeskolen i underbuksa, stuebordet flyter og nudlene inntas mens vi forsøker å laste ned det ene programmet som ikke Mac-en vil ha, og vi bytter på å ta pauser på verandaen mellom forskjellige måter å lære bort på. Men en ting er bra, jeg får virkelig frisket opp matematikken!

For en tidligere Steiner-elev som ga totalt faen de tre siste årene på skolen og brente mattebøkene sine, så skal det sies at jeg har blitt mattens fremste fremsnakker disse dagene, og jeg på hvorfor ikke alle kattene bare kan veies og kategoriserer med en gang? Da hadde vi sluppet denne totale forvirringen og vi kunne gått raskere på stykket med meloner, doruller og appelsiner. Men jeg er tross alt skuespiller så jeg later som om dette er gøy, og at det har den aller største betydningen for podens fremtid.

Når hjemmeskolen er ferdig, så skal jeg sette meg ned og skrive humor. Forsøkt det noen gang? Når du ikke visste hvordan verden ser ut i morgen? Jeg tror at tekstene må inneholde noe mer enn koronavitser og hjemmekarantene ... jeg bare tror det. Jeg er også inne på noe ... men i dag klarer jeg ikke. I dag har jeg inne på mitt lille kontor; drukket fem kopper kaffe, lært meg grepene til «Shallow» på gitar (synes det er så få som gjør cover av denne for tiden ...) sett to episoder av « Camp Kulinaris» (liker alle der, aller er fine ... savner Svein i denne sesongen) sett gjenforeningen av « Love is blind», vært inne på Jessica Batten sin instagramkonto, lest siste nytt om viruset, kommunisert med gruppen «spelemann på taket 2020» og sagt at jeg er innmari glad i dem alle sammen, snakket med mamma, sagt at jeg er innmari glad i mamma og pappa også.

Dette får faktisk holde for i dag, før jeg raider fryseren for middag. Mye smoothie oppi der ... og løse grønnsaker på flukt. Jeg har forresten en super nabo som heter Aase, nå skal jeg, og vil jeg, snakke med Aase da vi har noen meter mellom trappene våre. Jeg skal vente til klokken er over 15 og kanskje tilby et glass rosévin? Så får vi sitte der på hver vår trapp og rope til hverandre. Jeg er litt redd, men allikevel optimistisk, og snart er det vår.

Artikkeltags