«Lav bemanning i barnehagen» Jeg skulle ønske at denne overskriften sjokkerte meg

– Bemanningsnormen er fin på papiret, men allerede en time inn i dagen har den ansatte 8 barn mer enn normen tilsier, forteller Siri Reinertsen.

– Bemanningsnormen er fin på papiret, men allerede en time inn i dagen har den ansatte 8 barn mer enn normen tilsier, forteller Siri Reinertsen. Foto:

Av

Siri Reinertsen forteller om hektisk hverdag der bemanningsplanen i barnehagen har store hull. – Jeg kan ta en hvilken som helst dag i et vaktsystem i en tenkt barnehage.

DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg titter innom Facebook, og fra siden til Utdanningsnytt.no lyser overskriften Én av tre barnehager oppgir å ha mindre enn tre timer daglig med full bemanning. Jeg skulle ønske at denne overskriften sjokkerte meg, og at jeg ikke opplevde at den har rot i virkeligheten. Jeg er barnehagelærer og har jobbet som pedagogisk leder i 14 år i både privat og kommunal sektor. Jeg registrerer at kunnskaps- og integreringsminister Trine Skei Grande sier at tallene er urovekkende og at barnehageeierne og de ansatte i barnehagene må se på hva som ligger bak disse tallene. Jeg er overlykkelig for at Skei Grande syns tallene er urovekkende, men jeg tror ikke man trenger å granske så dypt for å forstå hvorfor barnehagene rapporterer som de gjør.

Jeg kan ta en hvilken som helst dag i et vaktsystem i en tenkt barnehage. Avdelingen «Pippi» har 24 barn i alderen 3-6 år, 2 fagarbeidere, en barnehagelærer og en pedagogisk leder. De er innenfor både pedagog- og bemanningsnorm. Åpningstiden er på 10 timer. De ansatte er på jobb i 7,5 time. Barnehagelærerne har en arbeidstid på 37,5 timer hver uke, hvorav minst 4 timer av disse skal gå til for- og etterarbeid.

Det er senhøst. Mandag morgen er jeg på plass på «Pippi». Jeg åpner døra 6.45 for det første barnet, Mikkel, som allerede står klar på trappa med mamma som er litt for sent ute til jobb. Moren har ikke tid til å kle av han, men jeg kan ta meg god tid og hjelper han av med jakka. Han forteller ivrig om en lastebil han hadde sett på veien til barnehagen. Jeg tar han med inn på avdelingen og finner den store boka vi har om kjøretøy. Han forteller flittig om dumpere, lastebiler og hjullastere, og forklarer meg forskjellen på disse. Det kjennes godt å kunne gi god tid og full oppmerksomhet til denne 3-åringen som syntes overgangen til stor avdeling var vanskelig. Dette gir han en trygg og god start på uka.

Oda synker sammen som en potetsekk i armene mine. Jeg stryker henne over håret. Her kunne jeg brukt all verdens av tid, men inne fra avdelingen hører jeg en som roper på meg.

Klokka blir 7.20 og det har nå kommet 7 barn på avdelingen. Kari på 3 år har bæsjet og trenger en ny bleie. Jeg tar henne med inn på badet hvor vi skifter. Jeg ønsker å bruke god tid i slike samspill med barna, men ute fra avdelingen hører jeg at to av guttene er uenige om en lekebil. «Hva skjer der ute?» roper jeg til de. «Jeg kommer straks!». Jeg skynder meg å skifte bleia for å hjelpe guttene i konflikten. Erfaringen tilsier at uenigheten mellom disse to guttene fort kan utarte.

Samtidig hører jeg en av jentene hyler utenfor inngangsdøra. Jeg kjenner igjen stemmen til Oda på 4 år. Oda og mammaen hennes har ofte konflikter rundt morgenrutinene hjemme, og jeg vet at hun vil trenge et fang når hun kommer. Kari og jeg går ut av badet, og jeg skynder seg inn på avdelingen for å hjelpe de to guttene som fortsatt er uenige om bilene. Jeg vil så gjerne sitte i nærheten av dem for å veilede i leken, men Oda og mammaen som nå har kommet inn i garderoben trenger meg mer. Oda ville ikke sitte i bilsetet da de skulle dra hjemmefra, så verken mor eller datter har hatt en god start på dagen. Mammaen er for sent ute til jobb og er stresset. Oda vil ikke at mamma skal dra og klamrer seg til bena hennes. Jeg prøver så godt jeg kan å hjelpe dem, og Oda kryper opp på fanget mitt når jeg strekker armene mot henne. Mammaen hvisker «takk», før hun løper ut av døra. Jeg gir Oda en god klem, og sier «Ble det litt vanskelig i dag?»

Oda synker sammen som en potetsekk i armene mine. Jeg stryker henne over håret. Her kunne jeg brukt all verdens av tid, men inne fra avdelingen hører jeg en som roper på meg. Vilde på 5 år og bestevenninna Audhild krangler om den rosa fargestiften. «Jeg hadde den først!» Jeg leter i kurven med farger og finner flere. Fortsatt har jeg Oda på armen som ikke vil slippe taket i meg riktig ennå. Det er greit. Jeg er hennes trygge havn denne mandagsmorgenen.

Jeg hører det går i døra. To barn kommer inn med foreldrene sine. Jeg ønsker dem god morgen, og de kler av seg. Pappa forteller at Ole på 4 år er bekymret i dag. Katten hans forsvant lørdag, og Ole er redd for at den ikke skal komme tilbake. Jeg vet hvor mye katten betyr for Ole, og jeg lover pappa at vi skal holde et ekstra øye med han utover dagen.

Klokken er 7.40, og jeg har nå 14 barn på avdelingen. Oda holder fortsatt godt tak i hånda mi mens vi pendler mellom avdelingen, garderoben og badet der flere av barna har vært på do. 7.45 kommer en fagarbeider på jobb. Hun tar med seg noen barn på kjøkkenet for å forberede frokosten som serveres fra klokken 8.

Slik kan jeg fortsette i det uendelige for å beskrive barnehagehverdagen. Bemanningsnormen er fin på papiret, men allerede en time inn i dagen har den ansatte 8 barn mer enn normen tilsier. Den andre barnehagelæreren kommer på jobb klokken 9. Da har alle barna kommet. 24 barn med ulike behov. Den siste fagarbeideren er på plass 9.15. Fra klokka 13.15 begynner pedagogisk leder sin planleggingstid denne mandagen. Da har det vært full bemanning med barna i 4 timer på papiret. Hver av de ansatte skal også ha 30 minutters pause. Da står det igjen 2 timer med full bemanning sammen med barna. I tillegg skal det i en hektisk barnehagehverdag gjennomføres avdelingsmøter, foreldresamtaler, møter med hjelpetjenestene, vernerunder, HMS-møter osv. Jeg tør påstå at veldig mange barnehager har blitt «møtebevisste». Vi har ikke flere møter enn høyst nødvendig, og innholdet er godt planlagt.

Og så kommer det som kan gi enda større utfordringer denne mandagen på avdeling «Pippi», nemlig sykefravær. Barnehageansatte er noen av de som topper statistikkene på sykefravær som skyldes diagnoser som angst, depresjon, astma, søvnlidelser, hodepine, hudplager, rygg- og benplager samt hørselsplager ifølge Statens arbeidsmiljøinstitutt.

Årsakene til helseplagene er arbeid på huk/knær, støy, ubekvemme løft, kontakt med biologisk materiale (som avføring), hyppig håndvask, hudkontakt med rengjørings- og desinfeksjonsmidler, ubalanse i innsats og belønning, mobbing, høye emosjonelle krav og vold og trusler om vold. I tillegg er de utsatt for mye smitte som fører til enkeltdager med blant annet feber og omgangssyke.

Og når man først har sykefravær, brukes det mye tid på å hente inn vikar, hvis budsjettet tillater det. Utfordringene med ufaglærte vikarer, som verken kjenner barna eller rutinene tærer på de ansatte, og gir barna en utrygghet. Jeg har selv opplevd å få seks ulike vikarer inn på avdelingen i løpet av halvannen uke. Belastningen på dem som kjenner barna og avdelingen blir enda større. Jeg kan godt forstå at det ikke gjør at sykefraværet blir mindre i barnehagene.

Barnehagelærere vet hvor viktig tidlig innsats, trygg tilknytning og det å se hvert enkelt barn er. Hvordan skal vi klare det på en god måte innenfor dagens bemanningsnorm?

Jeg har lært at man kan drømme stort! Jeg drømmer om at bemanningsnormen gjelder hele dagen og at barnegruppene blir mindre. Jeg drømmer om at tilskuddene til barnehagesektoren er øremerkede tilskudd fra staten som verken straffer de ideelle, private barnehagene med tilskudd beregnet to år tilbake eller gjør at alle barnehagene må drive etter en trang kommuneøkonomi. Jeg drømmer om at tilskuddene er like uavhengig hvor i landet barnet har barnehageplass og at ansatte i barnehagen har forutsetninger og rammevilkår til å utføre samfunnsoppdraget sitt uten at det går ut over egen helse og barnas oppvekst. Sist men ikke minst: Jeg drømmer om at tidlig innsats blir mer enn fine ord på et papir!

Jeg vet det er hårete mål, men barna er fremtiden og fortjener den aller beste starten på livet de kan få!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken