Den internasjonale kvinnedagen feires hvert år den 8. mars. En nasjonal kvinnedag ble først arrangert i USA i 1909, mens en internasjonal dag ble vedtatt året etter på Sosialistinternasjonalens konferanse i København, der over 100 kvinner fra 17 ulike land deltok. I år er det faktisk 110 år siden denne markeringen startet. Idéen om en internasjonal kvinnedag ble lansert i sammenheng med kvinners kamp for stemmerett og kvinnelige fagforeningers kamp for rettigheter

I Norge ble den internasjonale kvinnedagen feiret første gang i 1915. Kvinneforbundet i Arbeiderpartiet avholdt et folkemøte for fred denne dagen. Men den regelmessige, offisielle feiringen kom først i gang etter annen verdenskrig.

Under andre verdenskrig fant kvinner hverandre i motstandsbevegelsen og i konsentrasjonsleirer og markerte dagen i all hemmelighet. Etter krigen var det så det nystartede «Kvinnenes Demokratiske Verdensforbund» som holdt dagen i hevd gjennom mindre markeringer. Deres første offisielle markering etter krigen var i 1948. Den gang raste den kalde krigen og kvinnene som markerte dagen møtte mye motstand.

Den nye kvinnebevegelsen tok opp igjen tradisjonen med å markere 8. mars i 1972. Da tok en gruppe fra Kvinnefronten ved Universitetet i Oslo initiativ til en felles markering med de andre kvinneorganisasjonene. Siden ble dagen en viktig markeringsdag – landet over gikk små og store demonstrasjonstog, noen med en håndfull deltakere, andre med flere tusen. 8. mars 1978 gikk 20 000 kvinner og menn i tog i Norge.

På 1980-, 1990- og 2000-tallet sank oppslutningen. Men i 2014 ble det rekordstor oppslutning på bakgrunn av abortloven. Hovedparolen var «Forsvar abortloven – nei til reservasjonsretten». Bakgrunnen for oppslutningen var i hovedsak motstanden mot regjeringens planer om å innføre reservasjonsrett for leger i abortspørsmål. På Youngstorget var det samlet 10.000 mennesker og i nærliggende gater rundt 5.000. Også i Trondheim, Bergen og flere andre byer deltok rekordmange. I Bergen samlet 4.000 mennesker seg på Torgallmenningen, nesten dobbelt så mange som rekorden fra 1970-tallet, og i Trondheim samlet 3.500 seg, noe som ble beskrevet som det meste siden 1970-tallet.

Dette var litt historikk rundt kvinnedagen, og det som er ganske skremmende å lese er likheten i kampene som har vært gjennom alle disse årene. Det er i grunn ganske merkelig at et kjønn skal måtte kjempe for sine saker, mens det andre kjønn ikke trenger det! Hvorfor har ikke begge kjønn de samme rettigheter – uten kamp?

Men, vi må forholde oss til den verden vi lever i, og da er kvinnekamp fortsatt et svært aktuelt tema. Politiske kamper er viktig å ta for å markere ulikheter i familie- og arbeidsliv. Sittende regjering gjør ikke akkurat hverdagen lettere for oss kvinner. Utrolig nok har de bestemt at blant annet abortloven og fødselspermisjon kan endres. Begge deler i en retning som de fleste kvinner kjemper mot. Trakassering av kvinner på jobb, MeToo, voldtekt, kvinner brukt som våpen i krig, hele faste stillinger, en pensjon å leve av osv. Lista over kvinnesaker er lang og kampene mange.

Med bakgrunn i historien og dagens aktuelle saker, ser vi at kvinnedagen fortsatt har sin rett. Kvinner anmodes om å stille opp på markeringer den 8. mars. Sammen kan vi vise at vi er sterke!

«Stopp trakassering av kvinner på jobb – ILO-konvensjon nå!»

Innlegg 8. mars 2019