Unikt kulturminne

1. desember 2016: Slik ser treskruen i Arekilen ut i dag, 31 år etter at den ble gjenskapt av elevene på Greåker videregående skole. (foto: Øivind Lågbu).

1. desember 2016: Slik ser treskruen i Arekilen ut i dag, 31 år etter at den ble gjenskapt av elevene på Greåker videregående skole. (foto: Øivind Lågbu).

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

I 1916 ga bøndene opp planene om å tørrlegge Arekilen gjennom å bruke en Arkimedesskrue, som ble drevet av en vindmølle. Det var litt av et prosjekt.

DEL

Du skal være lokalkjent for å finne frem til dette spennende kulturminnet, som ligger i sørenden av den grunne og gjenvokste Arekilen på Kirkeøy.

Nå vil flere ha stedet frem i lyset. Paul Henriksen, som er mangeårig leder i Hvaler kulturvernforening, håper at Arekilen og Arkimedesskruen kan bli bedre kjent og mer besøkt. Han ser for seg en natur- og kultursti på Kirkeøy, hvor Arkimedsskruen er et naturlig mål.

Øyvind Fjeldberg, daglig leder i Hvaler Arbeidssenter, er også opptatt av å ta vare på Arkimedesskruen.

Han peker på muligheten for å la arbeidssenteret bistå med vedlikeholdet og håper at vindmølle-fundamentet kan gjenskapes og bli et nytt utkikkspunkt.

Malaria-epidemier på Hvaler

En million liter vann i timen. Så mye skulle skruen hente ut fra Arekilen, og målet var å skape ny åkerjord og tørrlegge leveområdene til malariamyggen på Hvaler. Forfatter og lokalhistoriker Ulf Hjardar, bygdebokforfatter Inger Jensen og Anne M. Edholm, som redaksjonssekretær for bladet VANN, gir et rikholdig bilde av Arekilen-prosjektet.

På midten av 1800-tallet ble Hvaler rammet av en malariaepidemi. Årene 1855–56 var spesielt vanskelige. Ifølge Inger Jensen fikk 100 av Kirkeøys 700 innbyggere legebehandling mot koldfeber (malaria). 56 av dem holdt til ved Arekilen, og i tillegg bodde 36 av de syke mindre enn 1,4 kilometer unna.

Legene mente at Arekilen var synderen, og at sykdommen skyldes «utdunstinger» fra våtmarken. Dette var før det ble kjent at malariamyggen er vert for parasitten Plasmodium. I 1880 oppdaget den franske legen Alphonse Laveran parasitter i blodet til pasienter med malaria, og først i 1897 viste den britiske legen Ronald Ross at det var mygg som overførte parasitten til mennesker. Hva malariasykdommen skyldtes, var ukjent for legene under Hvaler-epidemiene.

Inntekter fra takrør

Arekilen er en tidligere havbukt som ligger cirka en meter over havet, og som gradvis vokser igjen som følge av landhevingen. Som i dag vokste det store mengder takrør i kilen på 1800-tallet.

Takrøret ble samlet inn og brukt til taktekking og gipsing av mur, og grunneierne ville gjerne beholde inntekten. Takrør fra Arekilen er brukt i taket på slottet i Oslo. Men på begynnelsen av 1900-tallet bestemte bøndene seg for å skaffe seg flere hundre mål åkerjord.

I 1914 gikk 18 grunneiere sammen og startet interessentselskapet Arekilen Grøfteselskab. Ifølge Edholm i VANN tok de opp et lån i Hvaler Sparebank 1. juli 1914 på 800 kroner. Det ble grøftet 390 meter og satt opp gjerdestolper.

Fikk 1.800 kroner av Stortinget

Det var landbruksingeniør B. Langballe som ledet prosjektet, og som fikk installert et pumpeanlegg basert på vindkraft og en Arkimedesskrue. Demninger ble satt opp. Stortinget bevilget 1.800 kroner til tørrleggingen, opplyser Inger Jensen i Hvaler Bygdebok.

Langballe baserte seg på velkjent teknologi. Arkimedsskruen er som navnet sier Arkimedes' oppfinnelse. Den greske matematikeren Arkimedes levde fra år 287 til 212 f.Kr, og hans løfteanordning for vann er stadig i bruk. Nederlenderne bruker arkimedesskruer til å fjerne vann fra oversvømte områder langs dikene. Et søk på Internett viser at slike skruer er i hyppig bruk, også her i landet.

Kanalen ga etter

For å drive vannskruen i Arekilen rundt

ble det satt opp en vindmølle. Firmaet Otterup Maskin- & Vindmøllefabrikk i Danmark ble kontaktet.

Anne M. Edholm forteller i bladet VANN at hele anlegget, med vannsnegle (Arkimedesskrue) og vindmølle, var klart for drift i august 1914.

For å føre mer vann ut av Arekilen ble det gravd en kanal innover. Grøften var fire meter bred, med påler og forskalingsbord som skulle holde veggene på plass. Skruen skal ha virket bra, inntil én dag – i spisepausen. Da 50 meter grøft var gravd, hørtes et brak. Kanalen raste sammen. Ingen kom til skade, men regningen vokste. Til slutt mistet eierne troen på prosjektet, og det ble skrinlagt.

Vindmøllen til Edholmen

Anlegget ble solgt. Vindmøllen gikk til Edholmen på Kirkeøy (Hvaler Canning & Co), men ingen ville kjøpe treskruen, som ble liggende i sørenden av Arekilen.

På 1980-tallet ville lokalhistorikerne gjenskape den gamle treskruen, og snekkerlinjen ved Greåker videregående skole tok på seg oppdraget. I 1985 var kopien ferdig og klar for å settes ut i Arekilen. Den står der ennå, 31 år senere, godt merket av tidens tann. Vannrennen ut av kilen består, men det er ellers ingen minner å se fra vindmølleanlegget, eller fra dieselanlegget som tok over. Men det ligger muligheter i å gjenskape kulturminnet og skape en ny attraksjon.

Artikkeltags