Gå til sidens hovedinnhold

Zeppelin hvert 20. år. For Ahmet

Artikkelen er over 9 år gammel
I 2005 satt jeg i den store hallen på The Convention Center i Austin, Texas og hørte på Robert Plant. Snakke, ikke synge!
Den tidligere Led Zeppelin-sangeren skulle egentlig holde en såkalt key-note speach, en åpningstale for musikkseminaret som har vokst seg til verdens største i sitt slag, South by South West, også kjent som SXSW.
I stedet for å trekke frem et manus fra lomma, lot Plant seg intervjue.
Plant fortalte at han elsket å kjøre rundt på den amerikanske landsbygda, gjerne i sørstatene, alene.
Under disse turene hadde han for vane å tune inn lokale radiostasjoner.
En gang hadde han fanget opp en stasjon som back to back spilte et fantastisk utvalg av Plants favorittmusik, obskur blues, country og Louisiana-musikk. Etter en times fantastisk musikk kom en DJ på lufta og oppfordret lytterne til å donere penger til stasjonens drift, ”slik at de kunne fortsette å sende ordentlig musikk, uten noensinne å tvinges til å spille ”Stairway to Heaven”! Led Zeppelin-sangen som er en av de mest spilte på amerikansk radio gjennom tidende.
Robert Plant kjørte inn til veikanten og ringte til Ahmet Ertegun, den legendariske sjefen for Atlantic Records og fortalte hva han hadde hørt.
Der og da ble Plant og Ertegun enige om å støtte stasjonen. Plant ringte telefonnummeret DJ-en hadde oppgitt, presenterte seg for personen i andre enden og sa at han ville ta seg av stasjonens økonomi om de kunne love aldri å spille «Stairway to Heaven»!
Året etter at Plant fortalte denne historien til tusen pluss musikkbransjefolk og journalister i Texas, døde Ahmet Ertegun, 83 år gammel.
Det var Erteguns bortgang som sørget for at Led Zeppelin i 2007 sto på scenen igjen, 27 år etter at bandet ble oppløst, i kjølvannet av dødsfallet til trommeslageren John Bonham.
Led Zeppelin hyllet Ertegun, den visjonære musikkmannen som ikke bare skaffet Led Zeppelin det store gjennombruddet i USA, men også siden slutten av 1940-tallet hadde spilt inn og utgitt massevis av den musikken Robert Plant lyttet etter på sine kjøreturer på USAs bakveier.
Da Led Zeppelin, med John Bonhams sønn, Jason på trommer, entret scenen på O2-arenaen i London for fem år siden, var det ikke første gang de stilte opp for Ahmet Ertegun.
Forrige gang det skjedde, nesten tjue år tidligere, 14. mai 1988, hadde jeg gleden av å være til stede.
Den gang var arenaen enda mer legendarisk og Led Zeppelin-historisk.

For Led Zeppelin hadde spilt i New Yorks Madison Square Garden flere ganger, konsertene de gjorde der i 1973, endte opp som sentrale i bandets helaftens film, «The Song Remains the Same», sluppet på kino i 1976.
I mai '88 var anledningen Atlantic Records 40th Anniversary Celebration, en konsert som varte nonstop i 13 timer, under banneret «It´s only Rock 'n' Roll».
Led Zeppelin sto ikke på den offisielle konsertplakaten, men ryktene om en reunion hadde vært så kraftige, at en vesentlig del av de tjue tusen plassene var kjøpt av hardcore Zep-fans.
Vi fikk servert en maraton av historisk musikk, inkludert soulartister som Wilson Pickett, Booker T. Jones, The Spinners, Roberta Flack og Ben E. King, 60-tallsband som Iron Butterfly og Vanilla Fudge, progrock fra Yes, Emerson & Palmer (uten Lake), Genesis og andre store artister som Crosby, Stills & Nash, Foreigner, The Blues Brothers (med Dan Aykroyd og Sam Moore), The Manhattan Transfer og Bee Gees.
Mellom hver artist ropte publikum på Led Zeppelin!!!, som åpenbarte seg til slutt, med dobbelt så høy lyd som alle andre.
Publikum eksploderte i ekstase, jeg har aldri verken før eller senere opplevd noe lignende.
Premien for utholdenheten var fem blytunge fremføringer; «Kashmir», «Heartbreaker», «Whole Lotta Love», «Misty Mountain Hop» og, jo da, «Stairway to Heaven».
PS. Konsertfilmen «Celebration Day» vises på Fredrikstad kino onsdag og torsdag.

Kommentarer til denne saken