Urfremføring med høyt lufttrykk

FØRSTE GANG Domorganist Dan René Dahl fremførte orgelkonserten Frank Nordensten har tilegnet ham, sammen med Det Norske Blåseensemble under ledelse av Tore Erik Mohn torsdag kveld. Foto: Svein Kristiansen

FØRSTE GANG Domorganist Dan René Dahl fremførte orgelkonserten Frank Nordensten har tilegnet ham, sammen med Det Norske Blåseensemble under ledelse av Tore Erik Mohn torsdag kveld. Foto: Svein Kristiansen

Av
Artikkelen er over 7 år gammel

Urfremføring Orgelkonsert nr. 2 av Frank Tveor Nordensten Dan René Dahl (orgel), Det Norske Blåseensemble, Tore Erik Mohn (dirigent) Fredrikstad domkirke Ca 90 mennesker

DEL

Det var høyt lufttrykk i domkirken da Det Norske Blåseensemble lød i kor med orgelpipene til Dan René Dahl torsdag kveld. Anledning var urfremføringen av Frank Tveor Nordenstens siste verk, og en anledning var det virkelig.

Sjelden vare

Når Nordensten først skriver noe så historisk som en ny orgelkonsert, har han like godt hevet ambisjonsnivået ekstra. Han har forsøkt seg på noe monumentalt og lykkes med det.
De fleste norske samtidkomposisjoner lever ikke lenger enn sin egen uroppføring. Nye orgelkonserter er derimot så sjelden vare at det ikke vil overraske om Nordenstens verk frister langt flere organister enn Dan René Dahl. Også fordi dette omfattende, rytmiske klangverket er fantasifullt underholdende, innholdsmessig komplekst og et bunnsolid komposisjonshåndverk.

Betydelig komponist

Byens stjernemusiker bak orgelet måtte kanskje ikke strekke sin virtuose kapasitet til det aller ytterste, hadde han rikelig å bryne seg på her. Kanskje mest fordi moderne komponister stadig ynder å bryte med musikalsk tradisjon. Med atypisk oppbygning av musikken følger gjerne uvante tekniske utfordringer. Det skjerpet orkesteret så vel som organisten.
Imponerende musikere til tross, denne kvelden bekreftet først og fremst hvilken betydelig komponist Fredrikstad har i Frank Nordensten.
 

Pauker og krigsbass

Det firesatsige verket åpnet med skarpe klaseklanger i orgelstøt, voldsomme pauker og krigsbrass. Det skapte presedens for den voldsomme dynamikken og intensiteten i resten av verket. Enten i form av at energien ble sluppet helt løs, eller at den ble holdt i stramme, dirrende tøyler.
Gjennom hele konserten florerte de små instrumentutbruddene, som gradvis samlet seg i et ofte brutalt crescendo før det kollapset tilbake til en rolig uro.

For det var også vakre, lyriske passasjer her. Nordensten blander tradisjonell tonalitet med bi- og fritonalitet på en måte som er spiselig for et bredere publikum. Konserten dro veksel på klassiske og romantiske stilgrep, så vel som moderne klanger, jazzharmonikk og heseblesende rytmikk. De snedig sammenvevde innfallene skapte feberaktig surrealistiske klimaks med både spøkefulle og dystre undertoner.
Men selv om drivet alltid var til stede, mistet vi flere ganger retningen av syne. Det var kanskje meningen, men musikken syntes flere ganger i overkant selvrefererende.
 

Stålkontroll

De mange avanserte orkestereffektene realiserte Blåseensemblet med glans. Men Nordensten er nok en romantiker og ekte musikant på bunn. Han henfaller ikke som mange av sine kolleger til rent effektmakeri. Han får dissonansene til å synge, og lager organisk musikk ut av de krasse klangene.
Fascinerende å høre var også hvordan musikken ikke bare utnyttet etterklangen i det store kirkerommet, men også imiterte den ved bruk av snedig orkestrasjon.

Blant Dan René Dahls utall av klangkombinasjoner ved orgelet, var det spesielt effektfullt å høre de varme, luftige lydene som klarte å veksle helt sømløst med treblåserne.
Organistens stålkontroll gjennom hele den krevende fremføringen var det – som vanlig – bare å la seg imponere av.

Send inn tekst og bilder «

Fortell nyheter om deg selv, din forening, ditt kultursted osv., både på nett og i papir

Artikkeltags