– Det var fantastisk. Michaels ånd var i rommet. Jeg kunne føle det.
Slik oppsummerte popkongens 20 år gamle nevø Donte Jackson det nye sceneshowet «The thrill of Michael Jackson» for FB på premièren i Tønsberg onsdag kveld.
Dette er ord som må gå rett i hjertet på produsentene Åge Sten Nilsen og Gusty Utterdahl. Det nye showet er ikke helt nytt, men baserer seg på erfaringene fra de to hyllest-showene som gikk på City Scene i 2010 og 2011 med Team Åge i førersetet.
Produsentene tar nå konseptet helt ut, og løfter det fra lokal til nasjonal standard. «The thrill of Michael Jackson» har blitt et helproft show på alle måter, som sikkert vil dra fulle hus både på Oseberg kulturhus og på Edderkoppen i Oslo i november.
Åge Sten Nilsen gjør to gjesteopptredener i showet, ellers er Ole Børud det mest kjente navnet på plakaten. Men dette er i realiteten en Fredrikstad-produksjon. I tillegg til produsentene, har Frank Wisur det musikalske ansvaret, restene av Team Åge korer under ledelse av Mona Lande.
Stjerneskuddet Tina Zakariassen leverer ypperlig hovedvokal, Morten Larsen dukker opp, rapperen Greg Oliver er med, flere av danserne og barna er fra Fredrikstad, og bandet er det samme som på City.
De store forskjellene er større scene, flere dansere, koret har en mindre synlig rolle, noen sanger er blitt byttet ut, og mange endringer i regien.
Showet kan få skryt for det siste med en gang: Repertoar og regi går hånd i hånd, og viser at bakmennene virkelig har forstått musikken de ønsker å formidle. Her er det meste av Jacksons aller beste, samlet i naturlige bolker på en meget god måte. Først en intens åpning med blant annet «Jam» og «Smooth Criminal», som presenterer hele ensemblet på scenen, med pyroteknikk og video. Det kunne vært den store finalen – produsentene går modig ut og sparer ikke på kruttet. Slik setter de standarden.
Så kommer en bolk med gamle Jackson 5-klassikere, hvor supertalentet Henrik Fuglem (12) fra Trondheim leverer «Rockin’ Robin» med en rå, rytmisk guttestemme som knapt står tilbake for originalen. Aluminiumsdresser og platåsko kommer på i diskobolken til blant annet stilige «Can You Feel It» og «Don’t Stop ‘til You Get Enough» (hvor de uoriginale korarrangementene er veldig bra).
Morten Larsen trer ut av kormørket i balladedelen og synger «Liberian Girl» fabelaktig, en låt som er som skrevet for Larsens stemme.
Den siste store bolken samler de tøffeste låtene, bandet kommer til syne og rocker løs i «Bad», «Beat It», «Dirty Diana» og «Dangerous». Her er det full power, og vi får også noen virkelig godt innøvde dansenummer, klippet og satt sammen fra popkongens egne sceneshow. Koreografien bød for øvrig på få overraskelser, flere av sangene kunne med hell vært utdramatisert mer.
Scenen er bygd opp med trapper rundt en enorm projektorskjerm som med bilder, film og animasjoner bidrar effektfullt til showet. Oppramsingen av årstall og hendelser suser imidlertid så fort over skjermen at ingen rekker å lese det, og oppleves rotete.
For øvrig er miksen av musikk, dans, sang, rap og video variert og underholdende. Bortsett fra en svampete, usexy versjon av «The Way You Make Me Feel» leverer bandet veldig bra hele veien. Miksen av samplet originalmusikk og livespilling fungerer overraskende godt. Keyboardist Jørn Erik Gundhus skal ha ekstra ros for at både lyder og spill gjør ære på originalene.
Hovedvokalistene bærer heldigvis ikke hele showet alene. Tina Zakariassen synger ofte fantastisk, det gjør glimtvis Ole Børud også, men han byr ikke like mye på seg selv. Begge er for ubevegelige og sliter med å «ta scenen», som om noen har glemt å fortelle dem at de faktisk skal fronte dette showet. I duetten «I Just Can’t Stop Loving You» glimret de imidlertid begge to.
Sangerne tar seg altså av syngingen og danserne seg av dansingen, et vitnesbyrd om hvilken unik entertainer Jackson var. Showets genistrek er at ingen av artistene prøver å være Michael Jackson, men at hans «gjenferd» følger med på hele forestillingen i form av imitatoren Kent Olaf Steinhaug som danser og beveger seg naturtro i silhuett og spotlight. «The Thrill of Michael Jackson» blir derfor en vellykket hyllest, og et feelgoodshow som har det aller meste.
Slik oppsummerte popkongens 20 år gamle nevø Donte Jackson det nye sceneshowet «The thrill of Michael Jackson» for FB på premièren i Tønsberg onsdag kveld.
Dette er ord som må gå rett i hjertet på produsentene Åge Sten Nilsen og Gusty Utterdahl. Det nye showet er ikke helt nytt, men baserer seg på erfaringene fra de to hyllest-showene som gikk på City Scene i 2010 og 2011 med Team Åge i førersetet.
Produsentene tar nå konseptet helt ut, og løfter det fra lokal til nasjonal standard. «The thrill of Michael Jackson» har blitt et helproft show på alle måter, som sikkert vil dra fulle hus både på Oseberg kulturhus og på Edderkoppen i Oslo i november.
Åge Sten Nilsen gjør to gjesteopptredener i showet, ellers er Ole Børud det mest kjente navnet på plakaten. Men dette er i realiteten en Fredrikstad-produksjon. I tillegg til produsentene, har Frank Wisur det musikalske ansvaret, restene av Team Åge korer under ledelse av Mona Lande.
Stjerneskuddet Tina Zakariassen leverer ypperlig hovedvokal, Morten Larsen dukker opp, rapperen Greg Oliver er med, flere av danserne og barna er fra Fredrikstad, og bandet er det samme som på City.
De store forskjellene er større scene, flere dansere, koret har en mindre synlig rolle, noen sanger er blitt byttet ut, og mange endringer i regien.
Showet kan få skryt for det siste med en gang: Repertoar og regi går hånd i hånd, og viser at bakmennene virkelig har forstått musikken de ønsker å formidle. Her er det meste av Jacksons aller beste, samlet i naturlige bolker på en meget god måte. Først en intens åpning med blant annet «Jam» og «Smooth Criminal», som presenterer hele ensemblet på scenen, med pyroteknikk og video. Det kunne vært den store finalen – produsentene går modig ut og sparer ikke på kruttet. Slik setter de standarden.
Så kommer en bolk med gamle Jackson 5-klassikere, hvor supertalentet Henrik Fuglem (12) fra Trondheim leverer «Rockin’ Robin» med en rå, rytmisk guttestemme som knapt står tilbake for originalen. Aluminiumsdresser og platåsko kommer på i diskobolken til blant annet stilige «Can You Feel It» og «Don’t Stop ‘til You Get Enough» (hvor de uoriginale korarrangementene er veldig bra).
Morten Larsen trer ut av kormørket i balladedelen og synger «Liberian Girl» fabelaktig, en låt som er som skrevet for Larsens stemme.
Den siste store bolken samler de tøffeste låtene, bandet kommer til syne og rocker løs i «Bad», «Beat It», «Dirty Diana» og «Dangerous». Her er det full power, og vi får også noen virkelig godt innøvde dansenummer, klippet og satt sammen fra popkongens egne sceneshow. Koreografien bød for øvrig på få overraskelser, flere av sangene kunne med hell vært utdramatisert mer.
Scenen er bygd opp med trapper rundt en enorm projektorskjerm som med bilder, film og animasjoner bidrar effektfullt til showet. Oppramsingen av årstall og hendelser suser imidlertid så fort over skjermen at ingen rekker å lese det, og oppleves rotete.
For øvrig er miksen av musikk, dans, sang, rap og video variert og underholdende. Bortsett fra en svampete, usexy versjon av «The Way You Make Me Feel» leverer bandet veldig bra hele veien. Miksen av samplet originalmusikk og livespilling fungerer overraskende godt. Keyboardist Jørn Erik Gundhus skal ha ekstra ros for at både lyder og spill gjør ære på originalene.
Hovedvokalistene bærer heldigvis ikke hele showet alene. Tina Zakariassen synger ofte fantastisk, det gjør glimtvis Ole Børud også, men han byr ikke like mye på seg selv. Begge er for ubevegelige og sliter med å «ta scenen», som om noen har glemt å fortelle dem at de faktisk skal fronte dette showet. I duetten «I Just Can’t Stop Loving You» glimret de imidlertid begge to.
Sangerne tar seg altså av syngingen og danserne seg av dansingen, et vitnesbyrd om hvilken unik entertainer Jackson var. Showets genistrek er at ingen av artistene prøver å være Michael Jackson, men at hans «gjenferd» følger med på hele forestillingen i form av imitatoren Kent Olaf Steinhaug som danser og beveger seg naturtro i silhuett og spotlight. «The Thrill of Michael Jackson» blir derfor en vellykket hyllest, og et feelgoodshow som har det aller meste.