Høyst levende jazzorkester i popmodus

Vokalistene Maria Mohn og Morten Larsen.

Vokalistene Maria Mohn og Morten Larsen. Foto:

Av
Artikkelen er over 7 år gammel

Et musikalsk fyrverkeri med Ole-Henrik Mohn Pettersens band, The Livin' Jazz Orchestra, skapte litt av en lørdagsonsdag på verdensspeilet ved inngangen til årets påske.

DEL

Det var trøkk fra første tone og en musikalsk mimreaften innen pop, disco og noen få jazzfraser. Smekkfull konsertsal i Verdensspeilet, med to generasjoners publikum, fikk tilfredsstilt mimrebehovet for hits fra 1970-tallet frem til milleniumskiftet. Overbevisende musisert av toppen av Fredrikstads musikantdigel, så vel amatører, som proffer og semiproffer av utøvere.

Og i front på podiet bandlederens livsledsager Maria Mohn i tildels gnistrende duetter med Morten Larsen. Begge viste musikalsk bredde, selv om det falt tydelig for øresensuren at ikke alt de sang passet den individuelle karakter og stil.

Men maken til samspilte musikere og sangere skal man lete lenge etter i Østfold. Anmelderen hørte The Livin' Jazz Orchestra på deres første spilleoppdrag på Riviera for et par år siden. Utviklingen er like øredøvende som det heftige lydnivået på Verdensspeilet onsdag kveld.

Byråkrater ville kalt det samhandling, jeg vil heller kalle det 13 svært dyktige musikere med felles puls i to og en halv time. Når musikkforståelsen og rytmikken blir synkronisert på denne måten, begynner publikum og vugge I kroppen.

Mye av rytmeæren må selvsagt peke på superproffvikar Ole Petter Hansen, for anledningen plassert I orkesterets origo, som et veloppdragent villdyr bak trommene. Fotografen brukte beskrivelsen levende metronom, og det spørs om det overhodet er mulig å spille urytmisk sammen med denne mannen.

Se stort bildegalleri fra konserten.

De to vokalistene vekslet, sang duetter og overlot scenen i noen låter til eminente instrumentalprestasjoner i enkelte låter. Maria viste sin absolutte styrke i Donna Summers legendariske I will survive, egentlig konsertens høydepunkt. Mens Earth Wind & Fire-låtene ble litt for mye juks med oktavene og falsettmangel. Glimrende levert I Halleluja I love “him” so, hvor hun viser deilige gospeltakter og stor utstråling.

Morten Larsen profiterer på sin musical-erfaring, men på Stewie Wonder-låtene er skrikeavviket for stort mot Wonders coolhet. Michael Jackson-låtene, derimot, går mer på skinner. Larsens utstråling anonymiserer og overskygger nesten alt cover-avviket. Han synger godt og er entertainer, men stemmen hans og publikum ville fortjent minst to Sinatra-fremførelser. Det lå I lufta, men konseptet sa pop og disco.

Men glimrende frontfigurer og vokalister må ha meg unnskyldt denne gangen. Bandet er den virkelig store beholdningen. Musikalitet og presisjon toppet av lekre solistinnslag, påkalte godfølelsen i hele ryggtavla. Det var mange gode solister, men Stian Rekvins tolkning av Hector Bingerts Innvandrer-tango var briljant. Styrke, smidighet, improvisasjonskunst og rå tenorsaksofonstyrke på proffnivå.

Blåserekka i bandet overbeviser. Hadde vi tatt i bruk spillerbørs som i fotballen, ville det blitt mye høy score. Ole-Henrik Mohn Pettersen kan som spillende trener strutte av stolthet av både band og vokalister. Fredrikstad-bandet bør komme seg ut i den store verden. Men da gjerne med et par ballader som kan vise en annen form for musikalitet og la publikums ører oppleve mer variasjon i programmet. Men for all del, dette var et helstøpt show med skyhøy musikalsk opplevelse.
 

Artikkeltags