Av og til er én Preus nok.

Anne Grethe Preus underholdt på "Verdenspeilet" lørdag kveld.

Anne Grethe Preus underholdt på "Verdenspeilet" lørdag kveld. Foto:

Av
Artikkelen er over 6 år gammel
DEL

Helt alene; En skulle tro at én artist og én kassegitar kan bli litt i det spinkle laget. Men Anne Grethe Preus er stor nok (og da snakker jeg ikke om høyden) til å fylle tomrommet i kraft av seg selv og sin musikk.
Av Johanne C. Bordevik Bakken

LØRDAG; Uten noen form for gester går hun rett på scenen. Hun griper gitaren, smiler til publikum, publikum smiler tilbake. Hun sier ingenting , bare begynner å spille. Det som fra før var en høylytt sal av konsert- og feststemte, ble til en musestille skare av lyttere.

Det er noe så skråsikkert og trygt med en konsertgiver så erfaren som Anne Grete Preus. Hun er utvilsomt en dyktig og habil gitarist, men det som er hennes kjennemerke er de fyldige, kraftfulle og ikke minst treffsikre stemmebåndene hennes. Stemmerekkevidden varieres også ikveld mellom det helt svale til hennes kraftigste støt. Og man kan sitte i salen og kjenne den bass-fyldte stemmen i sitt eget bryst. Ikke et eneste feilslag eller en sur tone, hun er rett og slett sikkerheten selv.

Helt alene, med sine to gitarer, akkompanierer hun seg selv. Det eneste hun bruker som krydder på lydbildet er et munnspill og en basstromme-pad, som hun tramper anslagene på. Flere publikummere må strekke på halsen for å se på fotarbeidet. Men er hun helt alene? Kan hun være alene? Jeg undres fordi det er en så komplett artist som gir av seg selv denne kvelden. Det slår meg at Preus ikke kan oppleves som alene. Hun fyller utvilsomt hver eneste millimeter av den scenen.

Du kunne ha hørt (hvis noen finner på å gjøre noe slikt under en konsert) en knappenål falle når Preus toner det helt ned. Ordene hennes og poesien får den fulle oppmerksomhet. Det er sterkt å være på en konsert hvor tekstspråket utelukkende fremføres på norsk. Ordene tillegges en uvurdelig vekt, oppleves på et dypere plan og taler mer til oss. Publikummet på Verdensspeilet er i det minste så tilstede i stemningen at man kunne høre suset fra ute i cafèen.

Lette svai til «Fryd», begeistrede sukk til «Når himlen faller ned», tårer til «En sommermorgen i 1945» og allsang til «Av og til er èn millimeter nok». Anne Grete Preus plystres av scenen. Ikke i forrakt, men av begeistring og et stort ønske om mer fra publikum. Da vi får Da-capo nummeret mottar hun spontant et ønske fra publikum og fremfører som bestilt «Sommerfuglvinger».

Med stående applaus og trampeklapp forlater hun scenen like stille som hun kom inn.

Befinner du deg i nærheten av en fremtidig konsert av Preus, så gå for all del dit.


 

Send inn tekst og bilder «

Fortell nyheter om deg selv, din forening, ditt kultursted osv., både på nett og i papir

Artikkeltags